Universitetet i Bergen sine hovedsatsings- områder er
marin forskning og utviklings-
forskning

Redaksjon

Utenlandsstudenter til besvær

Internasjonaliseringen av høyere utdanning i Norge framstår som lukket og uforutsigbar. Studiesituasjonen til gjestestudenter fra utviklingsland har vært preget av detaljkontroll og myndighetenes angst for at de ikke reiser hjem. Nye tall fra Universitetet i Bergen slår nå hull på endel myter omkring utenlandsstudentenes situasjon i Norge.

For første gang er det kartlagt hva som egentlig har skjedd med gjestestudenter fra utviklingsland etter at den nye utlendingsloven trådte i kraft i 1991. Hverken Lånekassen eller Utlendingsdirektoratet har hatt pålitelig statistikk over hvor mange utenlandsstudenter som har innvandret til Norge. Likevel har norske myndigheter drevet sterk kontroll av utenlandske studenter for å sikre at de ikke har blitt værende i Norge.

	Ingebjørg Birkeland.

– Vår undersøkelse viser at kun 45 prosent av gjestestudenter fra u-land ved Universitetet i Bergen har blitt værende. Tendensen er at studenter som hovedsaklig rekrutteres av andre gjestestudenter reiser hjem, mens de som rekrutteres via familietilhørighet i større grad blir værende, sier Ingebjørg Birkeland ved Kontoret for utenlandske studenter ved Universitetet i Bergen. Hun har vært engasjert av Det norske universitetsråd blant annet for å arbeide videre med denne problematikken.

Frykten for at studentene skal bli værende igjen i Norge etter endt utdanning har ført til at innvandringsmyndighetene overvåker studentenes studieprogresjon. Faglige forsinkelser utover ett år kan føre til at studenten sendes hjem uten eksamen. Dette kan føre til at studiet blir bortkastet.

– Bistandsmessig er det ingen som tjener noe på en slik ordning. Studentene får ikke fullført den planlagte utdanningen, og Norge kaster bort ressurser både på finansiering og studieplasser. Det blir også mye byråkrati ved at Utlendingsdirektoratet (UDI) selv vurderer den enkelte students progresjon. Dette er en oppgave som universitetene selv kunne håndtert.

Lånekassen har gitt lån til studenter fra utviklingsland som tar utdanning i Norge. Støtten skulle være bistandsorientert, men etter en reform i fjor er det satt i gang et mer målrettet program for studiefinansiering. Slik systemet har fungert, har gjestestudentene fått en gjeldsbyrde de ikke greier å bære.

– Mange har kommet til universitetet via skoleslag som folkehøyskoler og videregående skoler. Dermed har det ikke vært uvanlig at mange har 100.000 kroner i studielån før de starter med høyere utdanning. Produserer vi dermed gjeldsofre som ikke får jobb, spør Birkeland.

Flatin-komitéen så på slutten av 80-tallet nærmere på ordningen med u-landsparagrafen. På deres anbefaling ble den nye innvandringsloven forandret slik at det har blitt omtrent umulig å få oppholdstillatelse i Norge etter at studiet er avsluttet.

	Gjestestudenter fra Asia og Afrika 1983-1995:   Afrika Asia   Forlatt landet 38 69   Inn- vandret 33 52   Midler- tidig opphold     258 Totalt i materialet     450

– Systemet har i praksis vist seg å være uforutsigbart og strengt. UDI har ikke hatt tilstrekkelig kunnskap om universitetssystemet, slik at for eksempel et ventesemester ikke har blitt godtatt.

Birkeland mener universitetene må ta et annet ansvar for utenlandske studenter enn for de norske. Gjennom Universitetsrådet kan Universitetet i Bergen bidra til å påvirke myndighetenes holdning til utenlandske gjestestudenter.

– Flatin-utvalgets innstilling førte dessverre til redusert tillit til universitetene i forhold til den praktiske håndteringen av utenlandsstudentene. Når internasjonalisering er en hovedmålsetning innenfor høyere utdanning, bør det være grunn til å stille spørsmål ved om Norge kan være tjent med at UDI følger en så stram linje overfor våre gjestestudenter.

Fare for tilbakeskritt

"Ressursmangelen er en viktig forklaring på at man nå er på full fart tilbake til den ordningen som eksisterte tidligere: Utenlandske studenter får tilbud om en norsk utdanning der det eneste spesielt tilrettelagte program er tilbudet om innføringsprogram i norsk".

I en oppfølgingsrapport som ble levert i november, peker Ingebjørg Birkeland på at noe må gjøres for å hindre at bistandstiltaket ikke framstår som rigid og uforutsigbart. Hun mener at norske myndigheter må velge om man skal skape et samordnet, internasjonalt program, eller fortsette å gi studiestøtte til de enkeltkurs som den enkelte institusjon finner det formålstjenlig å tilby.

Birkeland peker på at ettersom det ikke er gjort mulig for brukerne av kvoteordningen å påvirke utformingen, er den underlagt en ren norsk politisk beslutningsprosess. Dermed er det idag fare for at Norge kommer langt bort fra det opprinnelige målet, å tilføre kompetanse til utviklingsland og Øst-Europa og øke landenes deltakelse i generell internasjonal kulturkontakt.

For å løse problemet, foreslår rapporten at universiteter og høgskoler går sammen om å realisere et internasjonalt studieprogram som omfatter institusjoner i hele Norge. Birkeland anbefaler at forvaltningen av stipendprogrammet legges til Lånekassens sentralkontor, som igjen samarbeider med den enkelte institusjon.

Utdanningstilbudet bør også samles i et samordnet program for internasjonale studier som er relevant for de studentgruppene kvoteordningen sikter mot. Rapporten foreslår at det settes av ressurser for at en sentral, faglig kompetent instans kan få ansvaret for å sette i gang arbeidet.