Universitetet i Bergen sine hovedsatsings- områder er
marin forskning og utviklings-
forskning

Redaksjon

Løser kveite-gåten

I 1985 svømte to enslige kveiteyngel rundt i forsøkskarene på Austevoll Havbruksstasjon. Hvordan de skulle fø opp de første plommesekklarvene, måtte førsteamanuensis Karin Pittman og de andre kveiteforskerne prøve og feile seg fram til. Nå, ti år etter, får forskere og oppdretter fram 350.000 kveitelarver, og i 1995-sesongen kunne 60 tonn oppdrettskveite selges. Blir det fisk av de vel 350.000 yngel som ble produsert i 1994, kan vi få en produksjon på over 1000 tonn allerede i 1998!

Vel 30 forskere og studenter ved UiB beksjeftiger seg i dag med kveite. I sommer er det blitt tatt tre doktorgrader på kveite, med tema som bakterier og kveitelarver, utvikling av kveiteoppdrett som næring, og miljøaspekter ved plommesekkstadiet og startforing av kveite. Kveiteforskning drives også ved Havforskningsinstituttet og Univ. i Tromsø, mens SINTEF i Trondheim og Ingeniørhøyskolen i Bergen er opptatt av teknologiutvikling.

– Yngelproduksjonen gjenspeiler verken tallet på aktører, egg satt i produksjon eller kunnskapen som er utviklet mellom forskerne og næringen, sier Pittman, som kan vise til at Institutt for fiskeri og marinbiologi samarbeider med flere institutter. Ernæringsinstituttet har analysert fór og sett på fórutvikling og larvenes opptak av ernæringsemner, mens Zoologisk institutt spesielt har sett på energiforbruket i kveitens ulike stadier.

Hemmelig kveiteliv

Da Karin Pittman gikk i gang med kveiteforskningen for ti år siden, var den eneste ville kveitelyngel hun og noen forskere noensinne hadde sett, en død liten skapning som hadde flytt opp fra dypet. Utstyrt med en rekke ubesvarte spørsmål om kveitens liv, gikk kveiteforskerne på med krum nakke.

Men det er fremdeles langt fram, understreker Pittman, og hevder at de i dag vet mindre om kveite enn man visste om laks da lakseeventyret startet for 25 år siden. For ingen vet egentlig hva som foregår der kveiten har sin tumleplass: På ned til 700 meters dyp. Der gyter de svære hunnene, som kan bli opp til 250 kilo og hundre år gamle. Larvene flyter oppover og yngelen beiter i forskjellig høyde alt etter hvilken utviklingsfase de befinner seg i. Vel ett år gamle søker de opp mot overflaten i kystnære farvann. Etterhvert som de blir eldre søker de nedover igjen.

Selv om forskerne har fått det til i liten skala, er yngelproduksjonen fremdeles den største utfordringen, slår Pittman fast. Yngelproduksjonen sto på stedet hvil fra 1984 til 1991, og skjøt fart i 1992 til den nådde en foreløpig topp i 1994, med 350.000, mens fjoråret viste litt nedgang. Økningen i matfiskproduksjonen har fulgt hakk i hel - fisken blir slaktet når den er tre-fire år gammel. Det betyr at matfiskproduksjonen vil gå rett til værs i flere år framover.

Vet mer om sykdom

Etterhvert har forskerne også fått mer kunnskap om sykdom. De fleste sykdommene som rammer laks, rammer også kveite, og kveiteforskerne har kunnet dra nytte av lakseforskningen. Nå er det vaksiner for sykdommer som IPN, vibriose, furunkulose, mens den "nye" sykdommen VNN (Viral Neural Necrosis) ennå ikke har fått sin egen motgift.

Kveiteoppdretterne strever også med parasittproblemer.

– Det er forholdsvis færre sykdomsproblemer for kveite enn for laks,sannsynligvis fordi det er mindre mengder av oppdrettskveite. Dessuten sto vi så og si klare med vaksiner da problemene kom. Og oppdretterne er flinkere til å kjenne igjen symptomene. De pøser ikke bare på med antibiotika slik det tidligere ble gjort med laksen, sier Pittman.

Vanskelig i matveien

Kveitelarver og yngel er ikke enkle å ha i kosten. Miljøet kan være riktig, hygienen god, men likevel dør fisken:

– Mye av kveitefóret har vært basert på naturlig dyreplankton. Det gjør oss samtidig avhengige av naturens luner, noe som til en viss grad er årsaken til at mange yngel døde i 1995. Vi dyrker artemier og rotatorier i laboratoriet, men vi tror ikke det er fullgodt fór. På den kosten blir nemlig en del fisk feilpigmentert, og noen får manglende øyevandring, sier Pittman, som peker på at instituttet har studenter som jobber nettopp med matamorfosen fra larve til yngel, i tillegg til at Austevoll Havbruksstasjon forsker både med metamorfosen og startforing.

Pittman mener forskerne allerede har klare bevis på at regulering av lys og vanntemperatur kan påvirke veksten. Men det betyr ikke automatisk at økt temperatur gir økt vekst. Den kompliserte kveiten krever at forskerne tar hensyn til de ulike livsfasene, for eksempel til organdannelse, før de skrur opp på bryteren. Det som er optimalt i en fase, er det kanskje ikke i en annen, og det må også tas hensyn til sykdomsrisikoen.