Uten jurister – ingen rettsstat
– Juristene er rettsstatens voktere. Konsekvensene for
samfunnet vil bli store dersom juristene ikke tar dette ansvaret
alvorlig, mener dr.philos og dr.juris David Roland Doublet.
 |
| Tekst: Kristin Bergitte Hauge |
|
– Doublet var magister i filosofi da han fikk forespørsel
fra det juridiske fakultet om å arbeide med rettsfilosofi.
Nå er han professor ved fagseksjon for offentlig rett, og
har ett ben i hver leir.
– Jeg er opptatt av de verdier som ligger bak jussen, fundamentet
for rettssystemet. Man kan kalle det et metaperspektiv, eller
for den saks skyld et grunnleggende perspektiv, sier han.
Samfunnets immunsystem
Ifølge Doublet er en kritisk og reflekterende holdning
hos juristene en nødvendig forutsetning for at rettssystemet
skal fungere og utvikle seg i ønskelig retning.
– Rettssystemet er samfunnets immunsystem. Så lenge
det fungerer som det skal, er alt bra. Men det er påfallende
når det svikter. Den enkelte praktiserende jurist har i
det moderne samfunn et faglig og etisk ansvar for å opprettholde
og videreutvikle rettsstaten. Dette ansvaret har man enten man
velger å jobbe for det eller ei. Rettssystemet opprettholdes
gjennom den juridiske argumentasjon, som den enkelte jurist står
for. Hvis han eller hun ikke er seg bevisst dette ansvaret, er
man heller ikke bevisst dynamikken mellom jussen og samfunnet.
Uten jurister har vi ingen rettsstat. De er rettsstatens voktere.
I dette ligger et ansvar, som jeg er redd man ikke er seg bevisst
nok. Men når det er sagt, vil jeg understreke at det selvsagt
finnes jurister som er opptatt av etikk. Jeg har registrert at
de problemstillinger jeg reiser, iallfall vekker en viss interesse,
sier han.
Rettens etiske ansvar
– Hver profesjon har sine etiske regler og retningslinjer,
f.eks. journalistenes vær-varsom-plakat. Juristene har en
tilsvarende yrkesetikk. Men som offisielt normsystem må
jussen også forholde seg til etiske prinsipper av en mer
fundamental art. Et klassisk eksempel som kan illustrere dette:
Tyske juristers holdning til naziregimet under det tredje riket
hadde en stor betydning for undergravingen av rettssystemet i
landet. I en vanlig rettsstat aksepterer vi ikke at folk blir
straffet for å tilhøre en spesiell rase eller gruppe
i samfunnet. I Tyskland i 1942 fikk man hjemmel for en lov som
nazistene senere brukte som legitimering for sine grusomme handlinger
mot jøder, polakker og sigøynere. Det barbariske
lå ikke i at man ikke hadde et rettssystem, men at man hadde
et rettssystem på papiret som ga skinn av at det som skjedde
var institusjonelt riktig, mens lovverket i realiteten var skalkeskjul
for summarisk og vilkårlig rettsanvendelse, sier Doublet.
– Eksempelet viser at i forholdet mellom rett og moral er
det ikke alltid at det er de rettslige reglene som gir det beste
grunnlaget for å handle riktig. I visse tilfeller kan moralen
stå over rettsystemet, og det finnes situasjoner hvor man
kan forsvare bruk av sivil ulydighet. Men dette må ikke
oppfattes som en indikasjon på at rettssystemet ikke fungerer.
Det at vi følger rettens avgjørelser er i seg selv
en moralsk handling. Skal vi mennesker ha et ordnet forhold til
hverandre, må vi følge samfunnets lover. Det finnes
selvsagt grupper som har andre moraloppfatninger enn det rettssystemet
representerer, f.eks. abortmotstandere. Børre Knutsen er
på kollisjonskurs med abortloven, og må få lov
til å ha sin personlige mening om abortsaken. Han kan imidlertid
ikke forvente å intervenere rettsystemet med sine holdninger,
mener Doublet.
– Generelt må retten og rettssystemet veie tyngre
enn små gruppers gjerne avvikende moraloppfatninger.
– Men hva hvis rettsystemet er på kollisjonskurs
med resten av samfunnet?
– I visse tilfeller kan slike situasjoner oppstå,
ja. I 1972 ble f.eks. Straffelovens bestemmelser om homofili opphevet.
Men i samfunnet var homofili fremdeles ikke akseptert av majoriteten
av folket. Dette er et eksempel på hvordan rettssystemet
går foran og endrer samfunnets moraloppfatning. Andre prosesser
som kan nevnes i denne forbindelse er Liland-saken. Per Liland
ble dømt og sonet mange år for et drap han senere
ble frifunnet for. I dette tilfellet hadde opinionen mye å
si for hvordan saken ble håndtert i rettssystemet. Hvis
man ikke hadde gjort visse innrømmelser i Liland-saken,
hadde rettssystemet mistet mye av sin legitimitet, konstaterer
Doublet.
– Dersom vi analyserer forholdet mellom rett og moral som
et forhold mellom to normsystemer, blir det et spørsmål
om hvilket av disse som skal veie tyngst. Her er det i utgangspunktet
to muligheter: Moralen kan ha forrang i forholdet til retten,
eller at retten har forrang i forhold til moralen. Hvis retten
skal underordnes moralen, forutsetter dette at samfunnet har en
homogen moraloppfatning. Det må herske en rimelig klarhet
i hva denne moralen omfatter, og hva den ikke omfatter. I de europeiske
statene i middelalderen fungerte kristendommen som en slik moralsk
samlende instans. Da den religiøse enhet ble brutt ved
reformasjonen og religionskrigene i det 16. og det 17. århundre,
var det hverken ønskelig eller praktisk mulig for de enkelte
stater å hevde at moralen skulle gå foran retten.
Det er i denne historiske situasjonen at det grunnleggende premiss
om at retten går foran moralen formuleres, forklarer han.
– Stadfester jussen bare de oppfatningene som allerede
finnes i samfunnet, eller er det jussen som danner grunnlaget
for etikk og moral?
– Vi kan si at det er et vekselvirkende og dynamisk forhold
mellom rettsystemet og moral. Moraloppfatninger absorberes av
jussen, men rettsystemet utvikler også nye oppfatninger
av moral. Mange mener at juristene er trege og kommer med lovforslag
i etterkant av at problemene er oppstått. Denne kritikken
er tildels urettferdig, fordi det ofte kan være vanskelig
å forutsi situasjoner før de oppstår. I rettssystemet
er det rom for å ta opp impulser fra samfunnet. Et eksempel
på dette er at straffeutmålingen for hverdagsvold
er blitt skjerpet de siste årene fordi samfunnet har reagert
mot den umotiverte volden. Så kan man i ettertid diskutere
hvor lurt dette har vært. Vi må leve med den risikoen
at rettsystemet kan utvikle sider ikke alle vil tiljuble, avslutter
David Doublet.
|
