Universitetet i Bergen sine hovedsatsings- områder er
marin forskning og utviklings-
forskning

Redaksjon

Drømmen om kunst til folket

Kunst skal ikke bare være en fryd for øyet, men også virke oppdragende. Slik tenkte sosialdemokratene på 1960-tallet. Siden har kunstnerisk utsmykning vært en del av Norges offisielle kulturpolitikk.

– Den kunstneriske utsmykningen av offentlige og private bygg blir gjerne omtalt som "Norges største kunstsamling". En betydelig del av denne samlingen består av tekstile kunstverk, forteller kunsthistoriker og Dr. Art. Jorunn Haakestad. Hun disputerte 11. oktober med avhandlingen "Ariadnes tråd. Tekstile utsmykninger i Norge i det 20. århundret".

– En viktig drivkraft i arbeidet med avhandlingen har vært nysgjerrighet. Jeg undret meg over hva det er med tekstilkunsten som gjør den til et så skattet og anvendelig medium for utsmykning, forteller hun.

Kunst som folkeopplysning

Avhandlingen består av en beskrivelse og analyse av en rekke tekstile verk,samt en beskrivelse av de politiske og byråkratiske rammene rundt utsmykningen. Haakestad mener at kunsten og dens institusjonelle ramme virker i et innbyrdes og gjensidig samspill. Derfor har hun behandlet dem under ett.

– I de 100 årene jeg tar for meg pågår det en kontinuerlig forhandling om hvilken status tekstilkunsten skal ha, og hvilke kunstneriske normer og regler som skal gjelde for utsmykningskunsten. I 1890-årene, da tekstilkunsten ble etablert her i landet, var det den håndverksbaserte tekstilen vev som dominerte. Tekstil ble møtetpunktet mellom håndverk og kunst. Gjennom statlige støtteordninger gjorde museumsdirektørene en viktig innsats for husflids- og kunstindustribevegelsen i 1890-årene. En rekke tekstilarbeider på denne tiden ga episke fremstillinger av dramatiske høydepunkt i norsk historie, særlig fra middelalderens kongssagaer. Tekstilkunsten ble betraktet som et generalisert uttrykk for den norske tanke og ånd, og hadde en nasjonsbyggende rolle. Etter krigen gikk tekstilkunsten inn i en ny fase, der omdefinering av kunstneriske inspirasjoner, aspirasjoner og intensjoner stod sentralt, forteller Haakestad.

– Forenklet sagt fant det sted en overgang fra innholdsorientering til formorientering. Utsmykning ble etablert som kunstpolitisk og byråkratisk instrument. Som en naturlig konsekvens av den sosialdemokratiske ideen "Kunst til folket," ble utsmykning egen post på statsbudsjettet i 1963. De statlige oppgavene og tiltakene rettet mot kulturlivet hadde et dobbelt siktemål: På den ene siden skulle de sikre en hjemlig kunstproduksjon. I tillegg var det et mål at kulturgodene skulle nå ut til hele folket, som en del av den allmenne folkeopplysning der kunsten hadde en oppdragende funksjon. På 1960- og 1970- tallet var det hektisk aktivitet i byggebransjen, og den regionaliserte kulturpolitikken ble virkeliggjort med de nye kulturhusene. Arkitektene oppdaget tekstilkunstens anvendelighet som utsmykningsmedium og den abstrakte, material-orienterte tekstilen

– I 1977 ble Utsmykningsfondet for offentlige bygg etablert, noe som bedret den økonomiske situasjonen for kunstnerne. 1980 tallet representerte en vital og offensiv periode for norsk tekstilkunst, både i galleri- og utsmykningssammenheng. Fra 1990-tallet ser det imidlertid ut til at tekstil har vært mindre benyttet i utsmykningssammenheng og tekstilkunstnerne har slitt i motbakke, forteller Haakestad, som peker på flere årsaker til denne utviklingen. For det første har bygningene endret seg arkitektonisk. I dag bruker man mye mer farger og har en annen romoppfatning enn tidligere. Tekstilen har endret seg ved å bli mye mindre forutsigbar. Dessuten tilfredsstiller den heller ikke bruksfunksjonen den hadde før.

Kvinnelig dominans

– I dag opererer mange kunstnere under flere faggrupper, som f.eks. maling, grafikk, billedhugging og tekstil, og dagens kunstliv er preget av en oppløsning av de tradisjonelle faggrensene, sier kunsthistorikeren.

I avhandlingen bruker hun begrepet "tekstilkunstner" som betegnelse på personer som er registrert hos Kunstnernes Informasjonskontor med tekstil som minst en av flere faggrupper.

– Utfra denne definisjonen er det registrert 468 tekstilkunstnere i Norge. Av disse er det bare 21 menn. Vane og tradisjon har stor betydning når man velger kunstfelt, noe som gjelder både for kvinner og menn. Tekstilkunsten har fra første stund vært kvinnenes domene, og gir automatisk assosiasjoner til det kvinnelige. Det spesifikt feminine ved tekstilkunst kan sies å ligge i selve materialet, i valg av uttrykksmedium. Da kunstformen ble institusjonalisert, var det allerede en etablert oppfatning av den som en kvinnelig uttrykksform, sier kunsthistorikeren, som mener at kvinnedominansen kan være med på å forklare noe av tekstilens manglende anerkjennelse som gallerikunst.

– En annen forklaring ligger i det man kan kalle tekstilkunstens paradoks: Selv om tekstilkunstnerne kan sies å ha erobret det offentlige rom med utsmykningskunst, kan dette nettopp reise tvil om tekstil virkelig er kunst eller et bruksobjekt. Parallellt med at utsmykningsordningene vokser frem, skjer det en tiltakende devaluering av utsmykning fra kunstverdenens "harde kjerne", forteller Haakestad. Hun tror den utstrakte anvendelsen av tekstile kunstverk som utsmykning kan forstås på bakgrunn av flere innfallsvinkler.

– Kombinasjonen av tekstilkunstens materialegenskaper, dens håndverkaspekt, dens karakter av å være en kvinnedominert kunst og dens mange og ornamentale uttrykk har trukket fagområdet mot fellesskapets rom.