Universitetet i Bergen sine hovedsatsings- områder er
marin forskning og utviklings-
forskning

Redaksjon

Pasienter gir kunnskap

Kirsti Malterud er like klar i talen som i tanken. Og tanken er opptatt av kvinners erfaringer og symptomer som kilde til medisinsk kunnskap. Så opptatt at hun i 1993 startet et stort paraplyprosjekt om feltet. Nylig fikk hun to millioner kroner i miljøstøtte fra Norges forskningsråd for å arbeide videre med prosjektet. Den dagen glimtet det ekstra fornøyd bak Kirsti Malteruds runde briller.

– I dag er bare de objektive funn verd noe i medisinen – jeg vil at folks erfaringer skal telle, sier professoren i allmennmedisin og vet at hun tråkker makten og tradisjonen nær. Men det er nettopp noe av det hun ønsker med sin forskning, så hun utdyper gjerne:

– Kan noen fortelle meg hvorfor lyden som kommer gjennom et stetoskop er mer objektiv enn lyden som kommer fra pasientens egen stemme?

Og hun forteller om sitt ubehag ved å sitte i møte med pasienter og være hjelpeløs. Møte kvinner som kommer med sine plager som enda ikke har fått navn i medisinen fordi de ikke stemmer med eksisterende medisinsk viten, og som dermed ikke gir rett til sykepenger eller uføretrygd. Når prøvene er negative og verdiene riktige, er pasienten per definisjon ikke syk. Men hva da når pasienten faktisk har like mye smerter og plager?

Dette fikk Kirsti Malterud til å starte forskningen på symptomer som kilde til medisinsk kunnskap. Det er blitt artikler og bøker, seminarer og spennende samarbeid med kolleger som også ønsker å utfordre det bestående.

– Som medisinere lærer vi at det eneste vi kan stole på er det vi kan se med våre egne øyne eller få ut av våre egne maskiner. For meg er det viktig å utfordre dette. Hvor kommer medisinsk kunnskap fra? Hva regner vi som gyldig kunnskap? Hvis vi ikke regner det folk selv forteller som gyldig medisinsk kunnskap, hvorfor skal da legen gidde å interessere seg for det pasienten har å si?

Pasientens verdighet

Den som har opplevd Kirsti Malterud som lege, vet at hun har alle sanser åpne i møte med pasienten. Den lille gaven hun fikk fra en pasient for lenge siden står framme når pasienten dukker opp på legekontoret igjen.

Sett i denne sammenhengen blir emnet for doktoravhandlingen hennes helt selvfølgelig. Den belyste allmennpraktikerens møte med kvinnelige pasienter.

Det er heller ingen tilfeldighet at hun underviser både legestudenter og praktiserende allmennleger i kommunikasjon. Der er verdighet et stikkord.

– Du er aldri så uverdig som pasient som når du får beskjed om at dine plager ikke gjelder, og dette rammer mange pasienter, sier Malterud, og utdyper:

– Det er først og fremst kvinner som lider av de såkalt ubestemte plagene som kroniske muskelsmerter, fibromyalgi, bekkenløsning, candidasyndromet og spenningshodepine. I forrige århundre het det asteni, og det er blitt kalt hysteri. Det er ikke nytt at kvinners helseplager har fått en kulturell forklaring: "Dette er ikke sykdom – det er slik kvinner er!"

– Det jeg vil med paraplyprosjektet er å gjenreise tilliten og verdigheten til kvinnelige pasienter som lider av plager vi i dag ikke forstår nok om.

Teori og praksis

– Den teoretiske siden av arbeidet skal skje ved at vi sammenfatter empiri, metodologi og teori fra de tolv delprosjektene som går inn under paraplyprosjektet og som alle er knyttet til de "ubestemte" helseplagene, men med ulikt teori- og metodegrunnlag. Sammen med de andre forskerne som deltar, vil jeg jobbe på tvers av prosjektene, og spørsmålet er hvilken kunnskap vi kan få gjennom ulike tilnærminger. På denne måten kan vi se resultatene i et samlet overordnet perspektiv og trekke ut fellesnevnere, og vi kan arbeide systematisk med å utvikle nye kunnskapsteoretiske tilnærminger i medisinen, forklarer Malterud.

– Vi vil også studere de strategiene for kunnskapssøking som brukes i dag og vurdere hvilke mulige hindringer som finnes for at kvinnelige pasienters erfaringskunnskap skal bli anerkjent.

– I den praktiske doktorhverdagen må jeg først og fremst finne ut hva den kvinnelige pasienten ønsker seg av meg. Noen ganger er det at jeg skal løse hennes problemer eller fjerne hennes smerter, men min erfaring er at mange kvinner vet at det kan jeg ikke. Jeg kan ikke forandre hennes tilværelse verken hjemme eller på jobben – det ligger mer på politiske nivåer og i arbeidsorganiseringen enn i helsevesenet.

– Men hvis hun kom til meg for å bli bra, ville jeg prøve å få vite hvordan hun tidligere hadde håndtert lignende situasjoner på en vellykket måte. Ikke fordi hun nødvendigvis skulle gjøre det samme igjen, men fordi jeg dermed ville bli bedre kjent med hennes sterke sider og legge det inn i den strategien vi sammen planlegger for dette aktuelle tilfellet. Det ville bare være dumt av meg å foreslå tiltak som ikke passet inn i hennes liv. Det nytter ikke å si "nå må du hvile" hvis hennes tilværelse er slik at hun ikke kan hvile. Slike velmente råd fra den kvinnelige legen på livets solside kan dessuten lett bli stein til byrden for en som ikke har den samme muligheten til kontroll over egen tid og egne krefter. Ved å kombinere hennes kunnskap med det jeg kan som lege, må jeg heller prøve å se de mulighetene som finnes. Og i noen tilfeller vil det simpelthen være riktig å legge til side mine ambisjoner om en løsning og gå fullt og helt inn i støtte, anerkjennelse og trøst – en medisinsk oppgave som er sterkt undervurdert i dag.

Kvinneforskning utfordrer

Kirsti Malterud er blant de fremste innen medisinsk kvinneforskning i Norden, og en mistenksom sjel kan spørre om det bare er kvinner som fortjener å bli tatt på alvor av legene?

– Avgjort ikke, og det å ta pasienten på alvor er ingen ny ideologi innen allmennmedisinen.Det er heller ikke bare for kvinner det er viktig. Men siden det er kvinner som har flest av de "ubestemte" plagene, blir det mest synlig i møtet med dem at vi kan samarbeide bedre hvis de kommer til orde på en skikkelig måte.

400 000 kroner kan Kirsti Malterud og prosjektkollegene hennes bruke til dette arbeidet i inneværende år. Begge de to kommende år står det 800 000 kroner til rådighet, og hvis pengene blir brukt fornuftig, er det mulig å søke penger for ytterligere to år.

– Dette er forandringsarbeid på høyt nivå, og det tar tid. Det gjelder å være tålmodig og utålmodig på samme tid, for både medisinsk kvinneforskning og kvalitative tilnærminger er fenomener som utfordrer makt. Det eksisterende kunnskapssystemet har den iboende kraft i seg at det vil fortsette å fungere slik det har gjort. Det handler om tradisjon for utvikling og forvaltning av kunnskap, det handler om hvordan vi har pleid å gjøre det i medisinen. Og i medisinen har vi pleid å utforske det vi kan telle og måle – og få svarene deretter.

– Jeg utfordrer spørsmålet om hvem som eier kunnskapen. Det er såpass som det, konkluderer Kirsti Malterud.

Og det glimter bak brilleglassene.