Universitetet i Bergen sine hovedsatsings- områder er
marin forskning og utviklings-
forskning

Redaksjon

Det besværlige begrepet

– Kulturbegrepet er en konstruksjon. Det er umulig å definere "kultur" uten å ha klart for seg hvilket formål definisjonen skal tjene. Alle fagområder som beskjeftiger seg med kulturstudier, bør ha en fortløpende debatt om hva begrepene til enhver tid betyr og skal tjene til, sier Siri Meyer og Knut Ågotnes, nåværende og tidligere leder for Senter for europeiske kulturstudier ved Universitetet i Bergen.

Innholdet i kulturbegrepet vil variere i forhold til kontekst og formål med definisjonen. Vanligvis kan "kultur" bety en av fire ting: normer (hvordan folk skal oppføre seg i et samfunn), verdier (hva folk oppfatter som viktig), oppfatninger (hvordan folk tror at universet fungerer), og ekspressive symboler (representasjoner av de nevnte normer, verdier eller oppfatninger). I den videste fortolkning kan ordet omfatte det totale materielle, intellektuelle og åndelige liv i et samfunn.

– Jeg blir en smule svimmel når jeg blir bedt om å definere ordet kultur, sier Knut Ågotnes, til tross for at han er førsteamanuensis ved Filosofisk institutt. - Kultur er alt fra kroppen til gudsbegrepet, fra asfalt til poesi. Det er helt umulig å si én ting om kultur. Selve betegnelsen kommer av det latinske ordet "cultura", som betyr dyrking. Men den oversettelsen er jo overhodet ikke dekkende for hvordan begrepet blir brukt.

Utallige innfallsvinkler

Kultur knyttes i vår tid ofte til begreper som tradisjon, identitet og kunst, men sammenhengen er ofte vanskelig å få øye på for aktørene selv. Identitetsbegrepet er like problematisk som kulturbegrepet. Kan en fruktbar innfallvinkel være å se identitet som kulturens avleiring i individets sinn, mens kultur er et samfunns kollektive identitet? Men hvordan er vi med på å skape vår egen kultur, og hvordan finner kulturen veien inn igjen i individet? Hvor viktig er kulturarven for vår kollektive og individuelle selvforståelse?

Vektleggingen av tradisjoner vil være forskjellig i ulike kontekster. Tradisjon kan sees som selve fundamentet i kulturen – eller som reminisenser fra fortiden som vi tar vare på bare i den grad de kan sies å være interessante for eller styrker vår kollektive selvfølelse. Og sammenhengen mellom kunst og kultur er ofte så innbakt at vi i mange situasjoner knapt skiller mellom de to ordene. Men er begrepene kunst og kultur egentlig så synonyme som vi ofte gjør dem til?

UiB-magasinet utfordret Knut Ågotnes (KÅ) og Siri Meyer (SM) til å kaste lys over kulturbegrepet og kulturforskningen. Hvordan skal man forholde seg til kulturbegrepet? Hvordan kan man egentlig forske på noe som er så svevende og abstrakt som kultur? Og finnes det egentlig noen utfyllende svar på alle disse spørsmålene?

Kultur – en kulturell konstruksjon

KÅ: – Kultur som forskningsobjekt må oppfattes som en teoretisk konstruksjon. Det finnes ingen kultur som er umiddelbart tilgjengelig som vi kan begynne å forske på. Hvis man forsker på gasser og væsker, kan man gå direkte til objektet og studere dets egenskaper. Kultur derimot, er en størrelse vi selv gir mening til, og som vi allerede har gitt mening til når vi som forskere skal forsøke å avgrense og avklare hva vi legger i begrepet. Det er helt avgjørende å være bevisst på at selve konstruksjonen av objektet vil betinge resultatet. Alle fagfelt der kulturstudier inngår, bør drive med kontinuerlig refleksjon omkring sitt eget grunnlag og sitt eget kulturbegrep. Kulturforskning er selvrefleksjon.

SM: – Man kan si at kulturbegrepet selv har en kulturhistorie.

KÅ: – Ja, og i tillegg til at kulturbegrepet er et produkt av kulturen, vil ideologiske og forskningspolitiske føringer ha innflytelse på hvordan man konstruerer sitt forskningsobjekt.

Kulturbegrepets historie

KÅ: – Selve forestillingen om kultur oppstod i renessansen, epoken på 1300-1400-tallet da bruddet med middelalderen skjedde. Tanken var at individet hadde en dyrisk natur som måtte foredles, og det ble dyrket fram høyere former for tenkning og verdsetting.

SM: – Kulturbegrepet omfattet det forfinete, og det som var knyttet til den klassiske kulturarven. De klassiske forfatterne og de antikke kunstverkene tjente som modeller for utøvende kunstnere i renessansen. Helt til et godt stykke ut på 1700-tallet var kultur én ting, nemlig den klassiske kultur, som den utøvende kunsten var en vesentlig del av. Det som var utenfor finkulturen og dannelsen, ble ikke omfattet av noe kulturbegrep. Vendepunktet kommer i romantikken, mot slutten av århundret. Da begynner man å differensiere kulturen i nasjonale kulturer, og kultur knyttes til nasjonsbygging. Dermed blir folkets levemåte tatt i betraktning som kultur, og det oppstår et skille mellom folkekultur og elitekultur. Før dette hadde ikke det som nå ble kalt folkekultur hatt noen begrepsbestemmelse.

KÅ: – Kunst ble etter dette oppfattet som et uttrykk for folkedypets iboende idealer. Folkets livsform fikk status og verdighet, og det umiddelbare og det som er overlevert gjennom tradisjoner ble betraktet som verdifullt. I Norge hang romantikken spesielt sterkt sammen med nasjonsbyggingen. Nasjonalromantikken stod sterkere her enn i mange andre land, slik at ideen om folkekultur er dypere rotfestet hos oss. I for eksempel Frankrike har elitekulturen en helt annen status, med sin drøfting av universelle forestillinger utfra den klassiske filosofiske og vitenskapelige tenkemåte. Det norske kulturbegrepet er mer forankret i forestillingen om folkesjelen, og dette har preget de humanistiske fagene.

To motsatte kulturbegrep

SM: – Den franske filosofen Rousseau lanserte begrepet "den edle ville". Tanken var at kultur er noe uformidlet, det er ikke noe som er tillært, mens man før romantikken hadde tenkt på kultur som foredling. Rousseau hevdet at kultur som dannelse virker destruktivt og nedbrytende på mennesket, og at mennesker som ikke har vært utsatt for den institusjonaliserte kulturen, er mest høyverdige, i den forstand at de har mest humanitet. Skillet mellom disse to kulturbegrepene -- at kultur er noe forfinet og tillært, versus at kultur er umiddelbart og uforedlet -- kan sees som fundamentale motpoler i en kulturdebatt. Hvis du ser norsk kulturpolitikk gjennom disse brillene og setter det på spissen, kan Åse Kleveland sees som representant for det første begrepet og Turid Birkeland for det andre. Det å tilegne seg Bachs musikk eller vanskelig poesi krever tilvenning og læring, mens for eksempel rockemusikk sies å basere seg på rene følelser som springer opp fra det indre...

KÅ: – Men nå betyr ikke det å drive kultur innenfor forskningsinstitusjoner nødvendigvis at man har fjernet seg fra det folkelige. På fag som nordisk og folkloristikk har man tradisjonelt sett oppfattet seg som forvalter av de folkelige tradisjonene. Her voktet man forbindelsen med fortiden.

Kultur som løsrevne tegn

KÅ: – Det er interessant å se på hvordan kulturbegrepet er blitt endret i den senere tid. Identitetsspørsmålet er blitt sentralt, sannsynligvis fordi forestillingen om at tilhørighet tar vare på identiteten vår på en selvfølgelig måte, er svekket. For romantikerne er den moderne mangel på tilhørighet en tragedie, for andre er det en illusjon som er brutt. I begge tilfeller blir identitetsprosessen problematisk.

SM: – I nyere filosofi ser vi stadig teoretiske refleksjoner om hva det vil si å være menneske, og dette er et uttrykk for at det ikke lenger er selvsagt hva det er. Vi sosialiseres ikke på samme måte, og tradisjon føles ikke lenger som noe naturgitt. Identitet er ikke noe man blir født med. Før ble identiteten bestemt av hvor man var født og hvilken sosial klasse man var født inn i, mens identitet i dag i større grad er noe hver enkelt må skape selv. I prinsippet kan du ta hvilken som helst utdannelse, flytte hvor du vil, gifte deg med hvem du vil, og så videre. Når vi skal skape slike selvbilder, bruker vi gjerne tradisjonssymboler, men da blir det noe annet enn naturlig tradisjon. Vi sakser litt her og litt der og setter det sammen til en helhet, og det er fullt mulig å kombinere de to kulturbegrepene vi snakket om.

– Da jeg vokste opp, var det helt utenkelig at du både kunne gå i bunad og lese Sartre, men disse konfliktene er der ikke lenger. Grunnen til dette, er at de "naturlige" sfærene som bunaden og Sartre tilhørte, ikke finnes på samme måte som før. Satt litt på spissen, kan vi si at symbolene er blitt løsrevet fra kultur som livsform, de har mistet sin naturlige forankring. Tenk bare på bondekulturens symboler -- de lever nesten utelukkende blant bonderomantikere i byen. Vi låner i høy grad symboler fra kulturer vi ikke er en del av.

KÅ: – Den romantiske tanken var at identiteten vår er forankret i en sosial og historisk helhet, i våre "røtter". Dyrkingen av folkekulturen kan dermed sees som et forsøk på å holde døren åpen tilbake til våre røtter, slik at vi skulle vite hvem vi var. Tradisjonsformidling kan sees som identitetsuttrykk. Vi ser at noe av det samme foregår i dag, og det kan kanskje kalles en romantisk renessanse.

SM: – Ja, bortsett fra at i dag er ikke denne kulturen tradisjonsformidlet som en livsform. Istedet må du velge deg selvbilder, og det blir noe helt annet.

KÅ: – Med fare for å forenkle kan vi si at nå framstår kultur i større grad som tegn enn som "liv". Forestillinger, idealer og begreper finnes i en selvstendig tegnsfære, som vi mer eller mindre bevisst griper til når vi skal konstruere vår egen identitet. På samme måte kan vi også hevde at kultur er noe som er kollektivt konstruert, av løsrevne elementer som er hentet fra disse diskursive formasjonene.

Tverrfaglig innfallsvinkel

SM: – Dette bruddet mellom kultur og livsform skaper veldige spenninger og er en stor utfordring for kulturforskningen.

KÅ: – Det er i seg selv et interessant kulturfenomen at identitetsproblematikken er blitt satt på dagsorden av kulturforskere det siste tiåret. Det forteller oss hvor rotfestet kulturfagene selv er i kulturen.

SM: – Kulturbegrepene du finner i de enkelte vitenskapene er også resultat av visse faghistoriske forhold. Men når begrepene først har blitt institusjonalisert, har de en tendens til å klore seg fast og stivne. I nyere forskningsprogrammer er derfor tverrfaglighet blitt et mye mer uttalt mål enn før, fordi mange av kulturbegrepene vi bruker, ikke lenger fungerer tilfredsstillende. Utfordringen består i å skape nye konstruksjoner som gjør det mulig for folk fra ulike disipliner å jobbe sammen og se noe nytt. Ved å se på forskere fra andre disipliner har jeg selv fått nye perspektiver på mine egne studieobjekter. Når du får andre konstruksjoner å se gjennom, oppdager du nye ting.

– Men jeg mener selvsagt ikke at vi skal oppløse enkeltdisiplinene og skape et nytt fag som vi kaller kulturforskning. Målet må være å skape et institusjonelt handlingsrom der vi kan bevege oss på kryss og tvers.

Forskning er også kultur

– Som forskere er vi med på å skape kultur, i den forstand at det er blikket vårt som skaper gjenstanden, mener Siri Meyer og Knut Ågotnes.

– Kultur er ikke bare noe som finnes der ute, det er også brillene vi ser gjennom og språket vi beskriver det med. Kulturfagene er selv en del av kulturen. Enkelte vil til og med si at kulturfagene er en del av den kulturelle skapelsesprosessen, på linje med andre kreative aktiviteter, som teater, musikk og litteratur. Forskning representerer jo nye måter å se verden på, akkurat som kunst eller et litterært verk. God forskning er perspektivutvidende.

Siri Meyer mener at det kunne vært fruktbart å bryte ned det tradisjonelle skillet mellom akademikere og utøvende kunstnere. – Den kunstneriske sfæren rommer også en form for kunnskap, og man kan lære veldig mye av å reflektere over hva slags tenkning som uttrykker seg gjennom et kunstverk. Jeg tror at det ofte finnes innsikter der som kan mangle i en akademisk tekst. Kunnskapen utspiller seg simpelthen i ulike sanseligheter, om du kan si det slik. Men det er veldig mange seiglivete forestillinger på dette området, så det tar nok tid før et slikt synspunkt får allmenn tilslutning.