Universitetet i Bergen sine hovedsatsings- områder er
marin forskning og utviklings-
forskning

Redaksjon

Fra klassepartier til klasepartier
– fra massepartier til masepartier?

"In this volume the emphasis will be on conflicts and their translation into party systems", står det i innledningen til Stein Rokkan og Seymor M. Lipsets (red.) essaysamling: Party Systems and Voter Alignments (1967). I år er det tredve år siden utgivelsen av verket med ubestridt klassikerstatus innenfor fagområdene politisk sosiologi og sammenlignende politikk.

I anledning jubileet arrangerte institutt for sammenliknende politikk (ISP), i samarbeid med komitéen for politisk sosiologi og Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste (NSD), en konferanse i Bergen 25. og 26. april, hvor det teoretiske rammeverkets aktualitet på nytt ble vurdert i lys av utviklingen siden 1967. Hovedtema: I hvilken grad gir Lipset og Rokkans tilnærming oss fortsatt innsikt i massepolitiske prosesser og partisystemer?

Fem av bokens originale bidragsyterne deltok i panelet, mens de øvrige hovedsaklig var yngre forskere i tradisjonen etter Lipset og Rokkan.

Mange av bokens problemstillinger ble på nytt satt under lupen, men også spørsmål som var uaktuelle for tredve år siden ble diskutert. Rektor Jan F. Bernt åpnet konferansen med å spørre om ikke Rokkans teorier var mer aktuelle enn noensinne på grunn av økende demokratisering over hele verden.

Konferansen viste at deltagerne ikke var betingelsesløst enige i Bernts utsagn: omfanget av sosial og politisk endring de siste tredve årene stiller samfunnsvitenskapene overfor helt nye utfordringer, som ikke alene kan forstås gjennom klassiske tilnærminger. Konferansen avslørte også betydelige generasjonsforskjeller i forskerpanelet. Den yngre generasjonen er i ferd med å gi disiplinen nye tilsetningsstoffer og viste seg mest opptatt av aktiviteten og rollen til de politiske partiene. Når britene stemmer Labour fordi det ikke er Labour er det kanskje nettopp politisk sosiologi light som må til?

Rokkans og Lipsets hovedanliggende i 1967 var å identifisere røttene til de moderne partisystemene i Vest-Europa. Forklaringen føres tilbake til forekomsten av tre grunnleggende utviklingsprosesser som alle skapte dype motsetninger mellom ulike samfunnsgrupper: For det første de religiøse splittelsene mellom reformister og pavetro som fulgte av Reformasjonen. For det andre konflikter som utgikk fra det Lipset og Rokkan betegner som den nasjonale revolusjon, og som innebar et motsetningsforhold mellom nasjonalstatens krav til nasjonal integrasjon, og grupper vant med territoriell og kulturell autonomi. For det tredje den industrielle revolusjon som både frembragte interessemotsetninger mellom kjøpere og selgere av arbeidskraft, og mellom industrialiserte byområder og landsbygden.

I mylderet av nasjonale særpreg som eksisterte i Europa fant Lipset og Rokkan at partisystemene i større eller mindre grad var institusjonalisert (eller `frosset') omkring fire politiske konflikter: sentrum vs. periferi; kirke vs. stat; eier vs. arbeider og by vs. land. Denne institusjonaliseringen medførte svært stabile partisystemer og med få unntak reflekterte 1960-tallets partisystemer 1920-tallets konflikstrukturer.

Fortsatt stabilitet?

Fremstår partisystemene i 1997 fortsatt upåvirket av utviklingen etter 1970? Peter Mair fra universitetet i Leiden mente selve tesen om institusjonalisering er vanskelig å undersøke empirisk. Begrepene er uklare og det er ikke åpenbart hos Lipset og Rokkan hva som faktisk ble institusjonalisert: partiene, partisystemet eller konfliktstrukturene?

I et interessant og reflektert foredrag viste Mair hvordan graden av stabilitet avhenger av hva som postuleres å ha `frosset' i mellomkrigstiden.Med utgangspunkt i at det er grupper av velgere som er konsolidert bak bestemte politiske partier, har tesen om frysning ikke lenger gyldighet: Velgerne stemmer ikke lenger på det samme partiet ved valg etter valg og stabilitet i denne forstand er synkende. Ser vi derimot på partienes samlede oppslutningstall over tid er graden av stabilitet høy. Dette forklarte Mair ved partienes evne til å tilpasse seg endringer i omgivelsene: selv om partiene er de samme hva navn og organisasjon angår, er det politiske innholdet forandret på viktige områder.

Han hevdet videre at fagmiljøets fokusering på spørsmålet om frysning/ikke-frysning var overdrevet: Den såkalte fryshypotesen var i realiteten av underordnet betydning for Lipset og Rokkan – partisystemenes historiske røtter var det primære.

Dette ble bekreftet av Mattei Dogan fra Paris, én av de fem originale bidragsyterne som deltok på konferansen. Like før utgivelsen av boken i 1967 hadde Rokkan understreket at frysningen i all hovedsak var et skandinavisk fenomen uten umiddelbar gyldighet i andre stater.

Fra kollektive til individuelle politiske preferanser?

Konferansens grunntema ble utvilsomt stabilitet og endring. Markedsøkonomisk globalisering og teknologisk digitalisering har på fundamentalt vis endret de vestlige samfunnsstrukturene, mens økende differensiering på arbeidsmarkedet har omdannet forutsetningene for tradisjonell klassepolitikk.Også relativt nye motsetninger om innvandring og miljø ser ut til å feste seg som varige politiske konflikter i moderne partisystemer.

Mattei Dogans presentasjon fokuserte på reduksjonen i den industrielle arbeiderklassen og svekkelsen av en kollektiv klasseidentitet. Denne svekkelsen har revet bort grunnlaget for klasse som handlingsansporende faktor.

Paradokset, påpekte Dogan, er at klassestemmegivningen avtar selv om de objektive ulikhetene vedvarer. Noe av forklaringen mente han lå i såkalt `status inkongruens', det vil si i misforholdet mellom reell sosial status og følelsen av politisk tilhørighet: Selv om en arbeidsledig lærer har samme objektive status som en arbeidsledig gruvearbeider, er det ingen følelse av et politisk fellesskap mellom dem. Den økende individualisering av stemmegivningen som følger av dette, innebærer igjen en sterk begrensning av klassebegrepets analytiske fruktbarhet.

Pertti Pesonen fra Tampere i Finland – også han én av "the fab five" fra 1967 – utdypet Dogans poeng med eksempler fra den finske utvikling. En undersøkelse fra 1993 viste at klassekonflikten fortsatt medvirker til velgernes valg, men at den overskygges av andre og nyere konflikter. Symptomatisk i det finske tilfellet er at konflikten mellom arbeiderklasse og borgerskap - som bragte landet ut i borgerkrig 1918-19 -- i 1997 er endelig bilagt i form av en koalisjonsregjering mellom kommunister, sosialdemokrater, konservative og de grønne.

Miljøpørsmålet har kommet for å bli og økende mistro til landets politikere river grunnen bort under det demokratiske representasjonsideal: finske velgere i undersøkelsen anser forholdet mellom velgere og valgte som en viktig politisk motsetning!

En klar tendens i Finland, som i Europa for øvrig, er at partiene er langt bredere sosialt sammensatt og søker å rekruttere stemmer på tvers av klasser og sosiale grupper. Dette må sees i forhold til nedgangen i primær- og tærtiærnæringene: Stadig flere livnærer seg av ulike former for tjenesteyting som ikke gir sterke bindinger til bestemte klasser. Ulf Lindstrøm, professor ved ISP i Bergen, karakteriserte i denne forbindelse Norge som et `lutheransk Kuwait':

– I fremtiden vil 3% av befolkningen pumpe opp olje fra Nordsjøen, mens de resterende 97% vil være opptatt med å avlegge embetseksamen i samfunnsvitenskap, slik at de kan gjøre små problemer langt viktigere enn de egentlig er!

Ressurser teller, alder avgjør?

I 1975 konstaterte Stein Rokkan at "stemmer teller, ressurser avgjør".Mange av innleggene gir grunn til å spørre om ikke generasjonstilhørighet er i ferd med å bli den viktigste kilden til variasjoner i politisk atferd. Endringstakten øker over hele verden og skaper store forskjeller mellom de ulike aldersgruppenes erfarings- og referanserammer.

Joji Watanuki fra Tokyo, i 1967 en ung student ved Berkeley som nærmest ved en tilfeldighet havnet som bidragsyter i Lipset og Rokkans kanoniske publikasjon, presenterte tabeller som avslørte store generasjonsforskjeller blant annet i valgdeltagelsen: deltagelsen blant japanske menn i aldersgruppen 20-24 år i 1996 var 30 prosent, mens det tilsvarende for menn mellom 60-69 år var over 80 prosent!

Manglende politisk interesse, manifestert gjennom lav valgdeltagelse, er en klar utviklingstrend også i flere europeiske stater. Konsekvensen, som Pertti Pesonen understreket, er en potensiell skjevhet i den politiske maktfordelingen mellom unge og gamle: Dersom ungdom gir avkall på bruk av sine politiske rettigheter, vil de stå dårligere rustet i den kamp om statlige velferdsgoder som kan utvikle seg når de store etterkrigskullene når pensjonsalder.

Juan Linz: Spania etter Franco

Det var knyttet stor spenning til Juan Linz' gjennomgang av den spanske utviklingen etter Francos fall. Hans originale essay fra 1967 bar tittelen `The Party System of Spain: Past and Future' og manglet således et samtidig element fra diktaturets epoke. Innlegget i 1997 søkte å bøte på dette, og på mange måter fikk vi høre en "akademisk dinosaur": en sjeldent belest og kunnskapsrik forsker som med sin svært brede orientering, utvilsomt avviker fra trenden mot økende akademisk atomisering.

70 år gamle Linz fremviste beundringsverdig empirisk oversikt og bombet paneldeltagere og tilhørere med tall og trender fra det demokratiske Spania.

Hans hovedpoeng var at det ikke er ett, men flere separate spanske partisystemer. Regionale spenninger -- kanskje best kjent gjennom terroraktviteten til den katalanske separatistbevegelsen ETA -- manifesterer seg i de regionale parlamentene, hvor de rikspolitiske aktørene spiller en begrenset rolle sammenlignet med i nasjonalforsamlingen.

Også i Spania ser man på 90-tallet tendenser til endringer i politikkens innhold og minkende ideologisk avstand mellom partiene.

På spørsmål om hva Linz mener om initiativet til å arrangere en konferanse tredve år etter, svarer han slik:

– Det er en svært hyggelig anledning; ikke minst for oss som var involvert i det originale prosjektet. Konferansen er også symbolsk for en viss kontinuitet innenfor samfunnsvitenskapene som viser at vi lever på og fører videre en faglig arv, som kanskje går helt tilbake til Aristoteles. Det vi har lært er heldigvis ikke så lett å glemme selv om mange kanskje har glemt mer enn de burde, og slik noen ganger bare gjenoppdager Middelhavet! For å unngå dette er det viktig at vi på nytt leser hva vi selv og andre har skrevet tidligere.

Øst-Europa som samfunnsvitenskapelig "laboratorium"?

Lipset og Rokkans teori var rotfestet i den vest-europeiske utvikling.

Kay Lawson, San Francisco State University, har ledet arbeidet til en gruppe øst-europeiske forskere om partisystemene i det post-kommunistiske Polen, Ungarn, Bulgaria og Tsjekkia.

Lawsons foredrag illustrerte at en tilnærming med utgangspunkt i Vest-Europa ikke nødvendigvis har direkte overføringsverdi til andre stater: Ikke i noen av de fire statene er det mulig å trekke linjer fra de politiske konfliktene i før-kommunistisk tid, til konfliktstrukturene etter Berlinsmurens fall i 1989. Ingen av Lipset og Rokkans klassiske motsetninger har i nevneverdig grad avtegnet seg i disse nye demokratiene.

Et fellestrekk i de fire statene er et generelt misforhold mellom hva den politiske eliten betrakter som viktig, og hva velgermassen anser for å være de politiske hovedutfordringer.

Til tross for store forskjeller mellom fattig og rik etter introduksjonen av markedsøkonomi, har den ikke gitt seg utslag i reelle klassekonflikter. I det hele tatt synes enigheten i disse samfunnene å begrense seg til to forhold: for det første at "something has to be done with something", og for det andre at lite har blitt bedre under den demokratiske kapitalismen.

Lawson understreket at Lipset og Rokkan-modellens manglende anvendelighet ikke nødvendigvis skyldes øst-europeiske særtrekk. Tvert imot mente hun at modellen stod overfor utfordringer som følger av en universell liberaliserings- og globaliseringsprosess. I så måte er ikke de øst-europeiske demokratiene spesielt annerledes enn de vestlige.

På spørsmål fra UIB-magasinet om Øst-Europa er å betrakte som en mulighet til å vurdere teoriens holdbarhet opp mot en samtidig utvikling, svarer Lawson:

– Innsikt i forholdet mellom sosiale motsetninger og politisk konflikt uansett er verdifull. Hvorvidt politiske partier i fremtiden vil bringe disse motsetningene opp på den politiske dagsorden er et annet spørsmål. En av de største utfordringene de post-kommunistiske demokratiene står overfor er faktisk hva de skal gjøre med de tidligere kommunistene. Dette problemet var selvsagt ukjent for tredve år siden og er trolig av midlertidig art. Hva Lipset og Rokkan likevel minner oss om er at dagens politiske spørsmål har historiske røtter som det er vårt ansvar å kartlegge og analysere.

Fra hullkort og løkkeskrift til CD-rom og Internett

En av de mest interessante presentasjonene på konferansen ble forestått av UIBs Lauri Karvonen og Jostein Ryssevik. Temaet var hvilke forskningsmuligheter som åpner seg gjennom teknologiske fremskritt, og i hvilken grad vi har gjort og kommer til å gjøre oss nytte av forbedrede teknologiske rammebetingelser.

Lauri Karvonens (ISP) gjennomgang av de viktigste fagtidsskriftene fra 1970 og fremover konkluderte med at mulighetene var mindre benyttet enn man kunne forvente. Ser vi bort fra økningen i antallet forskningstidsskrifter, var det derimot ingen markant vekst i forskningsmengden omkring partier og partisystemer.

Da Jostein Ryssevik (NSD) koblet PC-en til overheadfremviseren og ga deltagerne en on-line guide til datatilgang og -behandling på Internett, ble forskjellen mellom fortid og fremtid illustrert på en absurd måte: En av dagens CD-romplater inneholder informasjon tilsvarende 8 millioner hullkort, og hvis man tok seg bryet med å stable hullkortene oppå hverandre, ville stabelen strakt seg 1,5 kilometer opp i luften!

NSD er deltager i flere ulike prosjekter som alle tar sikte på å gi brukerne tilgang til on-line data fra hele verden. Frem mot tusenårskiftet vil det bli mulig for brukerne å skaffe seg informasjon om politiske fenomener fra de fleste demokratiske land. Samfunnsvitere i Bergen vil også kunne gjøre selve data-analysen på nettet, via f.eks. en amerikansk server, og få tilbake ferdige kart og tabeller.

Rysseviks digitaliserte demonstrasjon vakte begeistring, men også bekymring for "information overflow".

Birgitta Nedelmann fra universitetet i Mainz mente at vi, uavhengig av høyteknologiske fremskritt, fortsatt står overfor teoretiske oppgaver som kanskje er viktigere enn noensinne. Hun fikk støtte av Juan Linz som anså de intellektuelle barrierene som større enn de teknologiske, mens Mattei Dogan viste til at man allerede for tredve år siden hadde påpekt at mangelen på idéer var større enn mangelen på data. Erik Allardt undret om ikke `normalvitenskapen' var økende innenfor disiplinen:

– Kanskje er det på tide å stille helt nye spørsmål til data? spurte Allardt, men innrømmet at han selv ikke hadde noen klar formening om spørsmålenes karakter.

Politisk sosiologi: En disiplin i endring?

Foruten det faktum at alle panelets deltagere snakket med brede amerikanske aksenter og med det avslørte at det er flere enn Gudmund Hernes som har hentet inspirasjon fra over "dammen", var stabilitet og/eller endring konferansens ubstridte fellestrekk.

Tematikken fulgte i stor grad kapittelinndelingen i Lipset og Rokkans essaysamling. Hver bolk ble avrundet med en oppsummering fra tre spesialoppnevnte "referenter", samt diskusjoner mellom paneldeltagerne med mulighet for innspill fra salen. Diskusjonene avslørte at det ikke bare er i velgermassen man finner generasjonelle forskjeller.

Åpenbare variasjoner i forskningstilnærming og -interesse avtegnet seg også mellom yngre og eldre paneldeltagere: Mens den eldre generasjon holdt fast ved en klassisk strukturell tilnærming til politiske fenomener, fokuserte de yngre langt sterkere på betydningen av politiske prosesser: de politiske partiene, deres strategier, valg og handlinger.

David Farrell fra universitetet i Manchester og én av de yngste i panelet, sa seg enig i denne observasjonen. Han mente Lipset og Rokkan hadde bidratt til viktig innsikt, men at de ikke hadde hele sannheten: Partienes egen aktivitet kan betraktes som "the missing link" i analysemodellen. Brede undersøkelser av de politiske partienes orientering vil bli et sentralt forskningsområde i årene fremover, tror Farrell.

Oppfatningen om at faglig tilnærming i noen grad varierer med alder deles også av Lauri Karvonen i arrangementskomitéen ved ISP, som understreke:

– Lipset og Rokkans bok har stått seg bra. Den utgjør et faglig fundament og forskningen i ettertid har i stor grad bygget på dette fundamentet. Alt i alt mener jeg vi har fått demonstrert et fagmiljø som i dag fremstår som mer vitalt enn på mange år. Dette skyldes ikke minst at politiske forandringer i ulike deler av verden, har tvunget oss til å stille nye spørsmål, men også til å stille gamle spørsmål på nytt.

Best egnet til å vurdere fremtidsutsiktene i lys av fortiden er kanskje Juan Linz. Om Lipset og Rokkans faglige betydning og utviklingen videre, sier han følgende:

– Jeg tror at sjeldne kapasiteter av Lipset og Rokkans kaliber alltid vil være i stand til å formulere utsagn som ikke lett blir glemt. Forskning bygger på fortiden og er et kumulativt foretak som man kan reformere eller rive fra hverandre. Vi kan ikke overse våre akademiske fedre og bygger mye på det de har oppnådd, men vi står hele tiden overfor en ny virkelighet. Ett av samfunnsvitenskapens største problemer er nettopp at endringer stadig tvinger oss til analyser av fortiden. Vi har flere oppgaver foran oss enn vi noen gang kan rekke over. For å løse alle disse ville vi trenge døgn på 48 timer og en levealder på 200 år. Selv har jeg arbeid til minst 50 nye år, men i min alder tror jeg dessverre ikke at jeg får muligheten til å utføre det.