Hvis dyr kan tenke...
En tradisjonell oppfatning er at dyrs adferd er biologisk
programmert. Zoologiprofessor Harald Kryvi er ikke helt enig.
– Dyr kan ha bevissthet om sin egen eksistens, hevder han.
 |
| Tekst: Ingrid Dreyer |
|
I Bibelens første kapittel kan vi lese at Gud først
skapte planter og dyr, før han skapte mennesket i sitt
eget bilde og gav det en særstilling i skaperverket. Dette
synet er ikke enestående for det kristne verdensbildet.
Beslektede oppfatninger ligger til grunn for religion, filosofi
og etikk gjennom hele menneskets historie. Mens naturen fungerer
etter instinkter og genetiske mønstre, er mennesket et
åndelig, tenkende vesen som velger fritt, har følelser
og opptrer irrasjonelt. Kort sagt: Vi er unike.
Men nå begynner noen å ta til motmæle mot
at mennesket har en så unik posisjon.
Ulike posisjoner på samme skala
– Forskning som er gjort de siste ti-femten årene kan
tyde på at mennesker og dyr ikke er vesensforskjellige,
sier Harald Kryvi, professor ved Zoologisk institutt.
– Samtidig som man har oppdaget at mange dyr viser tegn til
å ha bevissthet, har man også innsett at mennesket
er langt mer styrt av biologiske prosesser enn det man tidligere
hadde trodd. I dag er det ikke uvanlig å snakke om gener
og instinkter i forbindelse med menneskelig adferd. Setter vi
disse to innsiktene i sammenheng, får det store konsekvenser
for menneskets verdensbilde, mener Kryvi.
I stedet for å operere med vanntette skott mener Kryvi
at det vil være riktigere å plassere mennesker og
dyr langs en skala der de rangeres etter bevissthetsnivå.
– Mennesket har høyest intelligens og mest utviklet
bevissthet, men det betyr ikke at ingen andre levende vesener
kan være i besittelse av en bevissthet om sin egen eksistens,
selv om denne bevisstheten ikke er like avansert, mener Kryvi.
Store metodiske utfordringer
Zoologiprofessoren, som til vanlig er opptatt av noe så
lite besjelet som fiskeanatomi, har lenge interessert seg for
spørsmålet om dyrs bevissthet. Han har lest seg gjennom
store mengder litteratur om dyreforskning som foregår over
hele verden, og har engasjert seg i det mange mener er det største
uløste spørsmålet i moderne biologi.
Han peker på at det er store metodiske problemer knyttet
til denne typen forskning.
– Det grunnleggende problemet er naturligvis at vi ikke kan
spørre dyrene direkte, smiler han.
– Det er to metoder som blir brukt. Det ene er ganske enkelt
å se på dyr, og det andre er dyreforsøk. Dyreforsøk
medfører vanligvis at man må holde dyr i fangenskap
eller i unaturlige miljøer, der de ikke oppfører
seg slik de under normale omstendigheter ville ha gjort. Systematisk
observasjon er derfor opplagt det mest fruktbare, men metodene
kompletterer hverandre i høy grad, sier Kryvi.
– Observasjon må foregå over lang tid før
man kan begynne å forstå. Ofte er det først
når man har sett i mer enn ett tusen timer kan man begynne
å se mønstre i det som før syntes tilfeldig.
Mye av den forskningen som er gjort, baserer seg på direkte
observasjon av dyr i tusenvis av timer.
Når dyr lurer andre dyr
Og forskningen har i følge Kryvi gitt interessante og
til dels oppsiktsvekkende resultater. Man har blant annet sett
utallige eksempler på at dyr viser tegn til å foreta
vurderinger som vanskelig kan forklares i tråd med instinkter
eller programmerte handlingsmønstre. Han eksemplifiserer:
– En del dyr kan bevisst lure andre dyr. Et eksempel er et
forsøk som ble gjort med en apeflokk. Hele flokken med
unntak av én ble holdt inne i et bur. Den ene apen ble
så først vist et sted hvor man hadde plassert én
banan, og deretter ble den vist tjue bananer som lå et annet
sted. Etterpå ble flokken sluppet ut av buret. Apen som
hadde sett bananene på forhånd ledet da de andre til
det stedet der den enslige bananen var plassert, og mens flokken
var opptatt av denne bananen, snek apen seg alene til stedet der
resten av bananene var.
– En annen interessant observasjon ble gjort i en bavianflokk
i Afrika. Bavianflokker ledes av én sterk og veldig dominerende
hannbavian. Han har eneretten til å parre seg med hunnene,
og andre hanner som prøver seg på hunnene, blir strengt
straffet. I denne settingen observerte man en annen hann som gjorde
kur til en hunn mens lederbavianen var et annet sted. De to la
helt tydelig opp til å parre seg, men plutselig dukket lederhannen
opp. Den «ulydige» bavianhannen snudde seg da øyeblikkelig
vekk fra hunnen, og stirret intenst i en annen retning. Slik stirring
betyr at en fare nærmer seg, og lederbavianen og resten
av flokken forberedte seg øyeblikkelig på en mulig
fare. I forvirringen som oppstod snek den ulydige hannen seg bort.
Han fikk altså avledet oppmerksomheten ved å villede
de andre.
– Disse episodene viser at dyr kan ha en forestilling om framtidige
hendelser og kan innrette seg deretter, sier Kryvi. Han understreker
av det er særlig blant flokkdyr man kan se kompliserte adferdsmønstre
og at det kan foregå avansert kommunikasjon.
Har dyr følelser?
En så «menneskelig» egenskap som følelser
blir sjelden tilskrevet dyr på ramme alvor. Men Kryvi viser
til observasjoner som gir sterke indikasjoner på at også
dyr kan føle for eksempel sorg, og at de har svært
god hukommelse. Han forteller om en afrikansk elefantmor og hennes
datter som ble overrasket av krypskyttere. Moren ble skutt, støttennene
ble fjernet, og kadaveret ble liggende igjen. I mange år
etter viste det seg at hver gang elefantdatteren var i nærheten
av stedet der dette skjedde, gikk hun bort til kraniet som fremdeles
lå der, og stod der en lang stund og strøk over det
med snabelen.
En norsk bonde har fortalt om en hoppe som mistet et føll
rett etter fødselen, og siden bonden ikke kunne gjøre
seg bruk av den døde hesten, gravde han den ned ute på
jordet. Men hoppen ble i flere uker stående på stedet
der føllet var gravd ned, og nektet å gjøre
noe som helst annet. Bonden bestemte seg for å la hoppen
være en stund på nabogården på den andre
siden av fjorden, og fikk fraktet henne over med båt. Stor
var overraskelsen neste morgen, da han oppdaget at hoppen stod
på det samme stedet ute på jordet, etter å ha
svømt tilbake over fjorden.
Den lureste overlever
– Det sentrale spørsmålet blir hvordan disse observasjonene
skal tolkes, sier Kryvi.
– Hittil har man operert utifra en antakelse om at dyr er «forhåndsprogrammerte»
til å følge visse handlingsmønstre, og at
de derfor ikke har bevissthet i menneskelig forstand. Men observasjonene
viser at adferden ofte er så komplisert, og i mange tilfeller
også så irrasjonell, at den vanskelig lar seg forklare
på denne måten, hvis man da ikke forutsetter at programmeringen
er svært kompleks. Men i så fall blir det relevant
å spørre om ikke mennesket også er programmert,
bare på et enda mer avansert nivå.
Selv mener Kryvi det ikke er tvil om at mange dyr har evnen
til å foreta bevisste vurderinger, og at de er klar over
sin eksistens som individer. Begrepene «sjel» og «bevissthet»
blir et spørsmål om definisjoner, men etter Kryvis
syn er evnen til å tenke knyttet til kjemiske prosesser
i hjernen, enten det nå gjelder mennesker eller dyr, og
at utviklingen av disse prosessene følger evolusjonære
prinsipper.
– Det er utvilsomt til nytte for et dyr å ha en mest
mulig utviklet bevissthet. Det kan hjelpe dyret til å komme
seg ut av farlige situasjoner, til å vurdere muligheter
og farer, eller til å kommunisere med andre dyr. Dette betyr
sannsynligvis at de mest bevisste individene har en fordel i seleksjonen,
slik at bevissthet er en egenskap som videreutvikles fra generasjon
til generasjon. Dette betyr selvsagt også at intelligens
er sterkt arvelig. Mennesket er den arten der denne utviklingen
har kommet lengst, mener Kryvi.
Sterke reaksjoner
Mer høyrøstet banning i kirken enn dette skal
man lete lenge etter. Og Kryvi er fullstendig klar over at dersom
disse antakelsene stemmer, må vi på mange områder
snu bunken og tenke på nytt. En rekke etiske, religiøse
og filosofiske spørsmål vil komme i et helt nytt
lys. Han har da også møtt sterke reaksjoner blant
folk som nekter å godta hans resonnementer nærmest
av ideologisk overbevisning.
– Jeg har fått mange innsigelser av typen «Men det
står jo i Bibelen at...» når jeg har holdt foredrag.
Det er ikke så rart at dette provoserer, for dersom det
ikke finnes fundamentale skillelinjer mellom mennesker og dyr,
bare glidende overganger, setter det både menneskesyn, gudstro
og tro på livet etter døden i et helt nytt lys.
Han mener dessuten at en innsikt av denne typen klart bør
få konsekvenser for vårt moralske forhold til for
eksempel dyreforsøk.
– Vi må også spørre oss selv om vår
behandling av dyr egentlig alltid er helt akseptabel, sier han.
«Sjel» – en filosofisk konstruksjon
– Mange filosofer uttaler seg mot bedre vitende om forhold
som knytter seg til hjernens funksjoner. Hvordan kan sjelen eksistere
uten tilknytning til hjernen? Etter mitt syn er den allmenne forståelsen
av begrepet «sjel» er en biologisk umulighet, og nye
innsikter om at bevissthetsprosesser også foregår
hos dyr underbygger dette synet, mener Kryvi.
Bare tiden vil vise om Kryvi har rett. Uansett er motstanden
Kryvi møter fra filosofisk og religiøst hold en
påminnelse om at vitenskapens veier fremdeles ikke er frie
for ideologiske hindringer.
|
