Universitetet i Bergen sine hovedsatsings-
områder er
marin forskning og utviklings-
forskning

Redaksjon

Historien om et forskersamarbeid

I en tid der internasjonalt forskningssamarbeid organiseres i store og kostbare prosjekter, og der samarbeid på tvers av landegrenser lett tas til inntekt for utveksling mellom nasjoner, er det lett å glemme at de fleste samarbeid mellom forskere har utgangspunkt nærmest i tilfeldigheter: Et møte på et seminar. En invitasjon til en gjesteforelesning. Eller ved et anonymt brev i posthyllen. Dette er historien om hvordan de to professorene i paleomagnetisme, Reidar Løvlie fra Universitetet i Bergen, og Su Pu, ved Shanxi tekniske universitet, innledet sitt samarbeid.

Tekst: Helge Olsen

Mai 1996. I et fly til Kina sitter en «førstereisende» norsk professor. Han er på vei dit på grunnlag av en vag henvendelse fra en ukjent professor på et ukjent universitetet. Han har betalt billetten selv, og vet ingenting om hva som venter ham. I samme fly befinner seg en norsk handelsdelegasjon, som han kommer i snakk med. Forretningsmenn fra Bergen gir ham en kjapp innføring i kinesiske forhold – og et gratis tips på kjøpet: Adressen til et hotell i Beijing. «Hva om det ikke er noen der og tar imot deg når vi lander?» spør de.

Vel, historien startet egentlig noen måneder tidligere, da professor Reidar Løvlie mottok en konvolutt heldekt av kinesiske frimerker. Professor Su Pu hadde lest en svært spennende artikkel av ham, og kanskje kunne den norske professoren tenke seg et samarbeid med kinesiske forskere? Nysgjerrigheten overvant forundringen, og slik skjedde det at Løvlie befant seg på flyet sammen med Grethe Knutsen, Hui-brødrene og andre handelsreisende i diplomatklassen.

Kanskje startet historien egentlig tjue før det igjen, da Løvlie leverte avhandlingen sin for doktorgraden i geofysikk, om paleomagnetisme, magnetisme i bergarter. I ettertid har den avhandlingen fått et «genialt»-stempel på seg, og bidratt til at Løvlies forskning utvikles i samarbeid med utenlandske forskere og tydeligvis vekker interesse også på andre siden av jordkloden.

For da Løvlie kom ut på flyplassen i Beijing, stod det en «indisk» utseende mann og ventet med en plakat med «Løvlie» på. Et døgn senere hadde toget tatt han til Datong, og etter to døgn i jeep var de i Indre Mongolia der en hvit mann sjelden blir sett. Tilbake i Shanxi-provinsen, var Løvlie plutselig blitt offisiell representant for Universitetet i Bergen. Resultatet av dette første besøket førte til en ny invitasjon sommeren 1997, og denne gangen ble han utnevnt til æresprofessor ved Shanxi tekniske universitet i Taiyuan.

– Men det er nærmest blitt slik at ethvert kinesisk universitet må ha en utenlandsk æresdoktor for å kunne hevde seg i det nye Kina. Det har vært en voldsom vekst i forskningen etter Mao, og det er stor konkurranse mellom universitetene, forklarer Løvlie, som har observert en boom i sitt eget fag i Kina. Geofysikk blir regnet som viktig i Kina.

Og derfor foregår foreløpig siste avsnitt av denne historien i Bergen høsten 1997, der professor Su Pu er gjest hos Reidar Løvlie, ved Institutt for den faste jords fysikk, på et tremåneders opphold finansiert av Norges forskningsråd. Med seg har han mer enn seks hundre prøver av sedimenter fra en utørret innsjø fra det Indre Mongolia. Disse skal han egenhendig måle og analysere på instrumenter og med metoder som dels ikke finnes i hjemlandet, dels ingen har erfaring med å bruke.

– Det er vel mer snakk om kunnskapoverføring enn forskningssamarbeid i denne omgangen, sier Løvlie. Paleomagnetisme er et instrumentelt fag, og vi er idag avhengig av tildels avansert elektronikk og programvare. Professor Su er her for å lære å bruke instrumenter og bli kjent med moderne analysemetoder. Og Løvlie prøver å gjengjelde den gjestfriheten som han møtte på sitt første besøk.

– Jeg ble tatt imot som en internasjonal kapasitet, og tiltalt på et engelsk jeg ellers bare har lest i gamle noveller. Jeg ble tatt med til Beijing for å møte direktøren for kontoret for internasjonalt universitetssamarbeid – hun visste forøvrig mye mer enn meg om personer og forhold i norsk forskningspolitikk. Men først og fremst ble jeg møtt med en omsorg som langt overskrider den høfligheten vi er vant med å bruke og få. Blant annet ble jeg i begynnelsen «tvunget» til å sove fire timer hver formiddag, under formaninger om at «jeg ikke hadde landet helt ennå.

Og i Kina møtte Løvlie entusiasme, det ga ham lyst til å utvikle samarbeidet.

– På en måte skjer det samme i Kina i dag, som det som skjedde da Universitetet i Bergen ble grunnlagt. Det var jo handelsstanden som ville ha et universitet her, fordi alle andre store byer hadde det. Kinserne har heller ikke nødvendigvis så klare oppfatninger av hvorfor de vil forske. Men de ser hva Japan gjør, og hva USA gjør, og så gjør de det samme, nesten rett etter boka.

Entusiasme er noe som savnes ved norske universitet, mener Løvlie.

– Enerne greier seg jo alltid. Men mange studenter blir ikke utsatt for en veiledning som fører dem inn på den veien der de kan ha glede av faget og studiene. Det kan ikke være mye igjen av gleden over å studere, når motivet er eksamen og en jobb. Studiet skulle kunne være en periode i livet der selvkritikk fikk utvikle seg i ro og fred. Det er sunt å filosofere. Og det er et tankekors for meg at vi blir styrt av et byråkrati med mennesker som har gått gjennom vårt utdanningssamfunn: hvor er det blitt av den autonome tenkningen og kreativiteten?

Den samme problematikken møtte Løvlie i Kina, om enn i en annen form:

– Noe av det første mer formelle jeg gjorde der, var å holde et to timers kurs i vitenskapsteori. Det var ikke gått mange minuttene før den første reaksjonen kom: «Men, Mao har jo sagt...!». Jeg ble påtalt for å blande faget med politikk, for å drive politikk. Da måtte jeg jo svare at det er det det dreier seg om - også.

Også forskningsmetodene led under en teksttro demagogi. Den norske professoren erfarte at hans kinesiske kolleger kunne mye – men hvor dyp var forståelsen?

– I faget vårt er sedimentprøver sentrale. Sedimentsekvenser kan betraktes som et lydopptak av tidsvariasjonene til jordens magnetfelt. Vi kan måle oss fram til hvordan feltet har endret seg over geologiske tidsrom. Utgangspunktet er at vi ønsker å lære om de prosessene som fører til at bergarter blir magnetiske, og hvordan dette magnetiske signalet over geologisk tidsrom kan bli slettet ellr forstyrret. Problemstillingen kan sammenliknes med lydopptak, lytter vi til Bach eller Beatles?

På basis av nyere studier, flere av dem utgått fra Universitetet i Bergen, er bestemmelse av homocystein i blodet blitt en av de mest spennende nyvinninger innen laboratoriemedisin.

Det var tydelig at kineserne baserte sin forskning mer på informasjon fra internasjonale tidskrifter enn på kunnskap bygget på egne erfaringer. Forskingsprosjekter gikk gjerne ut på å reprodusere tilsvarende undersøkelser fra utlandet, slik at terrenget bokstavelig talt ble tilpasset kartet.

Professor Su Pu har sin utdannelse fra et amerikansk universitet, men var likevel overrasket over nivået i Norge.

– Utstyret og det faglige miljøet er svært godt, med gode måleinstrumenter og data- hjelpemidler». Laboratoriet holder et høyt nivå, sier en svært fornøyd og travelt jobbende Su. De tre månedene i Norge skal utnyttes til fulle. Her er det intensiv læring av teknikker og metoder, og dag-og-natt-arbeid for å få målt og analysert alle prøvene. Han håper å kunne få data av en slik kvalitet at han kan skrive et paper for publisering i et internasjonalt tidsskrift.

Også den norske professoren har forskningsmessig utbytte av analysene av de kinesiske prøvene. Paleomagnetisme er et globalt fagfelt. Jordens magnefelt har skiftet polaritet gjennomsnittlig 4 ganger per million år. Paleomagnetisk stratigrafi blir derfor benyttet som dateringsverktøy, f.eks. for oljeindustrien. I tillegg har det hendt at jordens magnetfelt gjennomfører en kortvarig ekskursjon i løpet av et par tusen år. Siste gang dette hendte var for 28 000 år siden. Det er særlig oppførselen til slike fenomen og de prosessene som skjer i forbindelse med dem, som Løvlie og Su og andre forskere ønsker å vite mer om. Denne forskningen er meget metodisk orientert; hvordan kan man best registrere signalene som er arkivert i berg- og sedimentprøver?

– Kina er svært interessant for vårt forskningsmiljø. Slike omfattende geomagnetiske fenomener tror vi må være globale, og vi ønsker derfor å få best mulig innsikt i hva som finnes av lagret informasjon andre steder i verden. For eksempel har vi gode registreringer både fra Norge, Nordishavet og Det karibiske hav, og prøvene fra Indre Mongolia vil utfylle det bildet disse gir, forklarer Løvlie.

I det paleomagnetiske laboratoriet i det ærverdige Geofysisk institutt er det tett kommunikasjon mellom de to professorene. Nesten litt for tett, synes de.

– Selv med en god elementær bakgrunn i faget, ser jeg nå at vi er mer kritiske og 'leker' mer med hypoteser enn det min kollega er vant til. Vårt laboratorium er velutstyrt og hypoteser kan derfor etterprøves med en gang. Det blir fort litt ubehagelig for en gjesteprofessor å skulle «mase» på en annen professor, slik Su og jeg samarbeider nå. Problemet er at laboratoriet vårt også opplever en form for fattigdom, siden vi ikke har muligheter til å ansette en teknikker. Tidligere har vi i det minste hatt vitenskapelige assistenter som kunne gå inn i en slik opplærings-

Neste år skrives neste kapittel i denne historien. Da skal Su være et helt år hos Løvlie, denne gang finansiert av det kinesiske forskningsråd. Allerede neste vår er det meningen at en av Sus studenter skal komme til Bergen for å ta en mastergrad – men ikke for å bli. Kina har behov for å etablere en forskningskultur basert på egne erfaringer.

– Kineserne er flinke til å trekke til seg utlendinger for å få kunnskap. Men samtidig opplever de en braindrain til utlandet. De mest ressurssterke akademikerne kommer til Beijing, får stipender og ender opp i USA. I oppbyggingen av universitetene i Kina og i en samfunnssituasjon fylt av spenninger og ugjorte oppgaver, er det viktig at kunnskapoverføringen blir reell, og ikke bare til nytte for den enkeltes akademiske karriere, understreker professor Reidar Løvlie.

– Paleomagnetisme er et fag som ikke er opplagt til nytte politisk eller økonomisk. Men i framtiden kan det for eksempel bli viktig i forhold til en mer lokal rettet forskning, sier Su. Taiyan er en by med sterk forurensning, og Su ser betydningen av å kunne kartlegge og dokumentere omfanget og konsekvensene av den ved hjelp av magnetiske metoder.

– Hvem er premissgiver for begrepet «nytte», spør Løvlie, og formulerer en sammenheng mellom akademisk vekst og samfunnsmessig utvikling:

– Jeg føler meg privilegert som får være forsker, men det innebærer også forpliktelser til grundighet og ettertenksomhet. Det ligger i forskningens natur å feile, og mitt privilegium er å ha lov til å gjøre feil. Jeg er skeptisk til den ensidige fokuseringen ikke bare på målbare resultater av forskningen, men også at alt skal skje så fort. Kunnskap er vekst , og det som skal gro, må ha ro...