Når legen må spørre pasienten...
Pasientrettigheter er i ferd med å finne juridisk fotfeste.
Rettighetsbegrepet gir uttrykk for at pasienten ikke lenger er
en passiv mottaker av helsetjenester, men har mulighet til å
stille krav til ytelsene.
 |
| Tekst: Ingrid Dreyer |
|
Du ligger under kniven på et sykehus. Under operasjonen
viser det seg at et langt mer omfattende inngrep er nødvendig
enn det du var blitt informert om på forhånd. Hvilke
juridiske rettigheter har du, bevisstløs som du er? Kan
legene gjennomføre inngrepet, eller må det utsettes
til du har fått sagt din mening?
– Tidligere ble beslutninger gjerne tatt over
hodet på pasienten, og pasienten var i større grad
prisgitt legens vilje. I dag er rettspraksis i ferd med å
bli endret, slik at pasientene har mer håndfaste juridiske
rettigheter. Prinsippet er at beslutninger om behandling skal
tas av pasienten selv, sier førsteamanuensis Henriette
Sinding Aasen ved Rettsvitenskapelig seksjon.
Hun holder på å avslutte en doktorgradsavhandling
om pasientens rett til selvbestemmelse ved medisinsk behandling.
Formålet er å redegjøre for hvilke regler som
gjelder om samtykke og informasjonsplikt i dag.
– Spørsmålet om pasientrettigheter
er i og for seg ikke noe nytt, men det er blitt sterkere artikulert
de siste tiårene. Egentlig er det jo i henhold til straffelovens
forbud mot legemskrenkelser et grunnleggende rettsprinsipp at
ingen skal kunne røre deg uten ditt samtykke, sier Aasen.
Kontroll over egen kropp
– Endringer i allmenne oppfatninger om pasientrettigheter
henger nok sammen med en økende vektlegging av individets
autonomi i vår kultur, tror Aasen. Hun mener at utviklingen
av for eksempel forbrukerrettigheter er en trend i samme retning,
og peker på at også andre svake grupper i vår
tid har organisert seg og hevet sine røster.
– Som pasient er du i en underlegen posisjon, både
fordi du er syk og avhengig av hjelp, og fordi legen sitter med
kunnskap som angår deg og din helse. Det har tidligere ikke
vært vanlig å se på «vanlige» somatiske
pasienter som en svak gruppe. Pasientorganisasjoner og forskere
har nok spilt en sentral rolle i bevissthetsendringen på
dette området.
Verdiutviklingen påvirker retten
Legeloven av 1980 inneholder ganske runde formuleringer om pasientens
medbestemmelsesrett: «Så vidt mulig skal legen la pasienten
selv medvirke ved behandlingen.» Her gis legen rom for skjønnsmessige
vurderinger av hvor mye han eller hun ønsker å involvere
pasienten. Men i følge Henriette Sinding Aasen har den
rettslige utviklingen etter 1980 medført store endringer
i forståelsen av samtykkekravet.
– Lovtolkningene endrer seg i takt med verdiutviklingen
i samfunnet. Tolkningen av Legeloven var annerledes for ti år
siden enn den er i dag. Vi må se lovverket i lys av rettspraksis
og rettsoppfatninger på området, og en høyesterettsdom
fra 1993 og flere underrettsdommer har gitt pasientenes rett til
selvbestemmelse en sterkere juridisk forankring. Her er det slått
fast at pasientens samtykke er et grunnleggende krav ved medisinsk
behandling. Legen har altså en juridisk plikt til å
involvere pasienten i beslutningsprosessen.
Sannsynligvis vil dette bli uttrykkelig lovfestet
når Stortinget skal gjennomføre en revisjon av lovgivningen.
Selvbestemmelse for enhver
pris?
– En sterk fokusering på pasientens
selvbestemmelsesrett vil nok vekke reaksjoner blant leger. Mange
vil hevde at pasienter ikke har forutsetninger for å treffe
beslutninger selv, og dette er ikke et uvesentlig poeng. Selvbestemmelse
blir et ord uten innhold dersom ikke informasjonen er god nok.
Legene må lære seg å gi pasientene den informasjon
de trenger, slik at de har et reelt grunnlag for å ta egne
valg, for eksempel med hensyn til operasjon, mener Aasen. Hun
tror at dette vil være en ny utfordring for legestanden,
og at det gradvis vil endre det tradisjonelle forholdet mellom
lege og pasient.
– Mange vil nok si at bare legene har kompetanse
til å ta avgjørelser, og at de uansett vil ta hensyn
til pasientens beste. Dette er nok riktig, men samtidig kan ikke
legen alltid vite hva som er i pasientens interesse, sier Aasen.
– Det finnes for eksempel mennesker som av
ulike grunner motsetter seg behandling eller visse behandlingsformer.
I helsevesenet er det grunnleggende prinsippet at man skal redde
liv, men enkeltmennesket kan ha andre oppfatninger og behov. Et
aktuelt eksempel er Jehovas Vitner som av religiøs overbevisning
nekter å motta blodoverføring. Her står individets
og samfunnets oppfatninger i klar motsetning til hverandre.
– Hovedregelen er at pasienten skal samtykke,
men det vil ofte være tvil om hvor langt denne regelen rekker
og hvor tungtveiende grunner som må foreligge for å
gjøre unntak. For eksempel kan nødsituasjoner der
pasienten ikke har mulighet for å treffe en veloverveid
beslutning, begrunne et slikt unntak, sier Aasen.
Likeverdige parter
– Det er ikke så vanskelig å være
enig i hovedregelen om samtykke. Uenighetene går ofte på
hva som menes med samtykke, nærmere bestemt hva som kreves,
særlig med tanke på informasjon. Poenget er at selv
om det bare er legen som kan foreta de faglige vurderingene, er
det pasienten som skal utsettes for behandlingen, og han eller
hun bør derfor ha det siste ordet om et inngrep skal iverksettes
eller ikke. Ofte finnes det heller ikke opplagte løsninger
på et helsemessig problem, og da er det særlig viktig
at pasienten er med og bestemmer. Legens oppgave må være
å hjelpe pasienten til å treffe en selvstendig beslutning,
mener Henriette Sinding Aasen.
Etter gjeldende praksis må altså operasjonslegen
din som hovedregel avbryte operasjonen og informere deg om situasjonen
når du våkner, og ta deg med på råd om
hva slags inngrep som skal gjennomføres.
|
