Universitetet i Bergen sine hovedsatsings-
områder er
marin forskning og utviklings-
forskning

Redaksjon

Femme fatale og film noir

Hvem og hva er la femme fatale? Hvorfor har hun så vakre øyne? Hvorfor er hun så kald og uberegnelig? Hvorfor så uforglemmelig?

Tekst: Rolf Larsen

Hun har holdt til i film noir siden den annen verdenskrig. Men hvor kommer hun fra? Fra menns fantasiverden? Er hun ikke selve objektet for deres øyenslyst, det fristelsens objekt som får begjæret til å vokse fordi hun er forbudt? Det er bare det at hun dermed oppnår en eminent subjektposisjon: Hun handler åpenbart på egne vegne, uavhengig av heltens ønsker. Eller er det ikke hun som gir ordrer og menn som adlyder? Er det ikke nettopp derfor hun skaper kaos i menns velordnede univers og blir "fatal"? Kanskje kan hun fortelle oss noe om kjønnets paradokser...

Det antyder i hvert fall dr.art. Kjell Roger Soleim, forskningsleder ved Senter for humanistisk kvinneforskning ved Universitetet i Bergen. I samarbeid med Filosofisk institutt og Engelsk institutt arrangerte senteret for ikke så lenge siden et seminar om "Femme Fatale og Film Noir" på Cinemateket USF i Bergen. Foredragsholderne fordelte seg geografisk og akademisk fra Slovenia og USA til Oslo, Høgskolen i Agder og Universitetet i Bergen. Gjennom foredrag isprengt videokutt og etterfølgende diskusjon ble femme fatales ødeleggende virkning på sinnets harmoni belyst. I forkant av de fleste foredragene ble det vist en relevant film på lerret. Blant filmene som ble vist, var Gilda (regi: Charles Vidor, USA 1946), med Rita Hayworth og Glenn Ford; Out of The Past (regi: Jacques Tourneur, USA 1947) med Robert Mitchum, Jane Greer og Kirk Douglas; The Fountainhead (regi: King Vidor, USA 1949, bygd på Ayn Rands roman), med Gary Cooper og Patricia Neal; og Lost Highway (regi: David Lynch, USA 1997), med Bill Pullman og Patricia Arquette.

Hva er film noir?

Film noir er et opprinnelig fransk begrep som etter hvert er blitt brukt til å karakterisere den "mørke" eller "svarte" amerikanske og amerikanskinspirerte thrilleren. Det historiske kjerneområdet for film noir er amerikansk sort-hvitt-kriminalfilm fra slutten av førti- og begynnelsen av femtiårene. Regissørene var ofte europeiske innvandrere i Hollywood, som østerrikeren Billy Wilder, tyskeren Edgar Ulmer, franskmannen Jacques Tourneur og ungareren Charles Vidor. Stilistisk var filmene blant annet påvirket av tysk ekspresjonistisk film fra 1920-årene.

Farger er imidlertid ingen hindring, og genren er høyst oppegående den dag i dag. Roman Polanski, Martin Scorsese og Twin Peaks-regissør David Lynch er eksempler på nyere filmmakere som har avlagt ett eller flere besøk hos film noir. Gode eksempler på postmoderne neo-noir er, foruten David Lynch, Ridley Scotts kultfilm Blade Runner fra 1982 og John Dahls The Last Seduction fra 1994, med langbente Linda Fiorentino som tøff og manipulerende kvinnelig hovedrolleinnehaver. Lange, vakre ben er ingen uvesentlig detalj i denne sammenhengen, dette fetisjistiske trekket antar en nærmest ikonografisk betydning for femme fatale; jevnfør regissør Orson Welles' kamerapanoreringer over sin daværende kones, Rita Hayworths, ben i The Lady from Shanghai (1948).

Kjønnsforskjeller og forskning

– Hvorfor arrangere et seminar over "Femme Fatale og Film Noir", Kjell Roger Soleim?

– Senter for humanistisk kvinneforskning er et tverrfaglig og snart også tverrfakultært senter, som blant annet bidrar vitenskapsteoretisk gjennom å tematisere kjønn inn i en ellers kjønnsløs forskning. Vitenskapens subjekt er tradisjonelt en mann, og i vår forskning er vi opptatt av å tematisere denne kjønnsdifferensen bak det tilsynelatende nøytrale vitenskapelige subjekt. Vi er derfor opptatt av kjønnsforskjeller: Språk og kjønn, litteratur og kjønn, film og kjønn, vitenskap og kjønn. Utgangspunktet er at menn og kvinner faktisk har ulike perspektiver og erfaringer, og at denne ulikheten kommer til uttrykk både i kunst og vitenskap. Vi er interessert i å se hvordan disse perspektivene og erfaringene er kommet i stand, og hvordan de eventuelt kan endre seg. Film er ett mulig felt for å analysere slike endringer.

– Film er gjenstand for forskning ved Universitetet både gjennom den rene medieforskningen, ved Institutt for medievitenskap, og i mange av de humanistiske fagene, som idefagene og de estetiske fagene. Denne gangen tok vi utgangspunkt i en bestemt genre, film noir, og valgte å se på en bestemt kvinneskikkelse som er sterkt representert innen denne genren, femme fatale, og hennes virkning på den mannlige heltens fantasi og virkelighet. Egentlig handler det om samspill og grenser mellom kjønn og særlig om problematisering av slike grenser.

Hvem er la femme fatale?

– I denne versjonen av film noir spiller kvinnen den egentlige hovedrollen, fortsetter Soleim.

– Den mannlige helten blir manipulert av kvinnen, som ikke er passivt lidende. Men er ikke dette også en mannlig fantasi, noe som pirrer mannens begjær? Kvinnen blir dermed en tvetydig figur. Begrepet film noir er svært treffende i denne sammenhengen. Kvinnen blir representant for en mørk, nattlig verden, en verden også den mannlige helten trekkes inn i, og på en måte blir smittet av. Skillet mellom den som begjærer og det som begjæres blir uklart. Karakteristisk for disse kvinnene er at de er følelsesløse og manipulerende – de tenner ikke. De handler på egne vegne. Dermed tenner helten desto mer. Den typiske handlingsutviklingen går i retning av at helten forderves.

– Er film noir primært en mannlig genre?

– Ja og nei. Etter Gilda fikk vi en diskusjon som viste at det er blikket som ser som bestemmer genrens kjønn. Jeg ville identifisert meg med mannen, mens det kvinnelige publikum identifiserte seg med kvinnen –- Rita Hayworth – som de samtidig oppfattet som den sterke.

Historisk har oppkomsten av en slik kvinneskikkelse etter den annen verdenskrig vært prøvd forklart ved at mennene under krigen var ved fronten, og at kvinnene dermed ble "maskulinisert" og fikk større handlefrihet - også seksuelt.

The French Connection

– Begrepet film noir er fransk, og mange av regissørene er av europeisk opprinnelse. Likevel er de fleste filmene tatt opp i Hollywood, og avspeiler en amerikansk virkelighet. Hva ligger i denne amerikansk-europeiske koblingen?

– Psykoanalysen er en direkte forbindelseslinje. Mye amerikansk sort-hvitt-film fra slutten av førtiårene kan sees som et psykoanalytisk drømme- og fantasispråk, mener Soleim.

– I en film som Gilda er der åpenbare "sitater" fra Freuds psykoanalyse. Samtidig skjer det en "amerikanisering" av psykoanalysen gjennom genren. The Fountainhead, en annen av filmene som ble vist på seminaret, er også et godt eksempel. Filmen er kjent for sin overflod av freudianske symboler, ekspresjonistiske teknikker og skjulte meningsstrukturer. Slike elementer er det også rikelig av i Alfred Hitchcocks amerikanske filmer fra samme periode.

Fra film noir til amour courtois?

Et bidrag til analysen av den postmoderne femme fatale i film noir finner vi hos den slovenske medieanalytikeren Slavoj Zizek, knyttet til Universitetet i Ljubljana og til Stanford-universitetet i USA. Zizek var en av bidragsyterne på seminaret på Cinemateket i Bergen. Inspirert av den franske psykoanalytikeren Jacques Lacan trekker Zizek en historisk forbindelseslinje fra middelalderens høviske eller ridderlige kjærlighet (fransk: amour courtois), der den uoppnåelige borgfruen - Damen - tilbes av sin syngende og diktende trubadur, og frem til den dominante femme fatale slik hun opptrer i for eksempel David Lynchs filmer Wild at Heart og Lost Highway.

Damens opphøyde karakter er for Zizek ingen åndelig sublimering, men snarere et tegn på kulde, umenneskelighet og fjernhet, i motsetning til tradisjonelt "kvinnelige" egenskaper som varme, omsorg og forståelse. La femme fatale i film noir er like lite virkelig som Damen i middelalderens høviske diktning. Hun er snarere et "lerret" for heltens narcissistiske projeksjoner - noe som passer godt til filmmediet, skulle en tro.

Sadomasochisme

For Slavoj Zizek er dette et teatralsk, sadomasochistisk spill, med helten som "offer" og Damen som "herskerinne" (Domina). Femme fatale er, som objekt for begjær i Zizeks sikt, prinsipielt uoppnåelig og egentlig ikke-eksisterende, et slags "svart hull" som strukturerer heltens begjær - "begjærets dunkle mål", som Zizek benevner det med en filmtittel fra Luis Buñuel.

Slik Slavoj Zizek ser det, er femme-fatale-figuren i film noir simpelthen den definitive versjon av høvisk kjærlighet, der kvinnens grådige krav fører til heltens forderv, gjerne ved hjelp av en tredje person (oftest gangsterbossen som kvinnen "rettmessig" tilhører). Likheten mellom middelalderdiktningens opphøyde Dame og noir-filmens femme fatale ligger for Zizek i hennes umenneskelige kulde og fjernhet og hennes prinsipielle utilgjengelighet og uoppnåelighet. Begge er fiksjoner og fantasier, og den typiske film-noir-helt vil vike tilbake i ethvert øyeblikk de truer med å bli virkelighet, slik de faktisk gjerne gjør i genrens postmoderne variant hos David Lynch og John Dahl.

Mot katastrofen

– Mens en film som Gilda ennå frembyr en "snill" versjon av denne fantasien, der kvinnen fortsatt er en litt mild og unnvikende skikkelse, truer hun i den postmoderne neo-noir med å bli katastrofal, påpeker Kjell Roger Soleim.

– I filmer som David Lynchs Lost Highway og John Dahls The Last Seduction er denne posisjonen ført ut i sin ytterste konsekvens: Kvinnene taler her et mer direkte manipulerende og nytende, seksuelt språk. De antydende og indirekte fantasiene er avløst av en mer direkte dominans. Kvinnene ødelegger mannens fantasi ved å virkeliggjøre det han faktisk fantaserer om. Den fatale kvinnen står allerede utenfor den symbolske orden som gjør skillet mellom fantasi og virkelighet mulig, og hun trekker mannen med seg. Han får til slutt mer enn han har bedt om.