Universitetet i Bergen sine hovedsatsings-
områder er
marin forskning og utviklings-
forskning

Redaksjon

- Platebevegelsene kan måles

Karsten Storetvedts hypoteser møter massiv motstand i det geovitenskapelige fagmiljøet. Professor Roy Gabrielsen og professor Trond Torsvik tilbakeviser en rekke av Storetvedts påstander.

– Det regnes i dag som totalt usannsynlig at det ikke foregår platebevegelser. Vi kan ved hjelp av avansert måleutstyr i satellitter og ved målestasjoner på jorden måle platenes vertikale og horisontale bevegelser, sier de.

Tekst: Ingrid Dreyer

– Storetvedts tankegods er etter hvert godt kjent blant geovitere i Norge, men det er ingen som går god for det faglige innholdet i hans arbeid. Storetvedt baserer sin tenkning på til dels meget tvilsomme fakta, hevder Trond Torsvik, professor ved Norges Geologiske Undersøkelse.

Detaljer eller bagateller?

Mye av striden ser ut til å bunne i grunnleggende ulike måter å se verden på. Karsten Storetvedt mener at platetektonikerne har en lemfeldig omgang med detaljer, og at de feier viktige observasjoner under teppet. I det geovitenskapelige miljøet later mange til å mene at Storetvedt henger seg opp i bagateller.

Trond Torsvik og professor Roy Gabrielsen ved Geologisk institutt mener uavhengig av hverandre at Storetvedt ser bort fra viktige datasett og at han dels benytter anomaliene (avvikene) i disse datasettene, og dels feiltolkninger, til å avfeie hele teorien. Både Torsvik og Gabrielsen er enige i at dagens platetektonikkmodell i en del detaljer langt fra er komplett og uten lyter, men at modellen likevel støttes av et overveldende antall observasjoner.

– I følge platetektonikken var dagens kontinenter samlet i et superkontinent for 250 millioner år siden. Storetvedt mener at dette ikke er mulig fordi De karibiske øyer kommer i veien. Dette er noen små øyer som blir veldig store i Storetvedts øyne. Han har en egen forkjærlighet for anomalier, og dette har preget hele hans forskerkarriere, hevder Torsvik.

Roy Gabrielsen mener at de uregelmessigheter som kommer til syne i de platetektoniske rekonstruksjonene kan forklares med at platene er blitt deformert i prosesser som har foregått over tidsperioder på hundrevis av millioner år.

– Etter det vi vet om deformasjoner av jordskorpen, ville det vært underlig om det ikke hadde skjedd endringer i jordoverflaten siden kontinentene drev fra hverandre. Jordskorpen blir utsatt for store spenninger og "strekkes" når platene beveger seg. Likevel ser vi at rekonstruksjonene gir relativt god tilpasning når kontinentskråningenes konturlinjer benyttes. Det er derfor hevet over enhver rimelig tvil at kontinentene en gang har hengt sammen, sier Roy Gabrielsen.

Problemene er velkjente

Begge professorene innrømmer at platetektonikken har en rekke svake punkter, og Torsvik understreker at Storetvedts kritikk på ingen måte er oppsiktsvekkende.

– Problemene med modellen er ikke noe som holdes skjult. De svakhetene Storetvedt peker på er allerede grundig beskrevet i faglitteraturen, sier han.

– Storetvedt har rett i at dagens versjon av den platetektonske modellen ikke kan forklare alle observasjoner. Men det er ikke korrekt av ham å fokusere på anomaliene alene. Han velger å overse tusenvis av observasjoner som er i overensstemmelse med modellen, hevder Gabrielsen.

Trond Torsviks inntrykk er at Storetvedt ikke har oppdatert seg på utviklingen innen platetektonikk de siste ti årene.

– Storetvedt har overraskende nok ikke fått med seg at vi i dag har så avanserte måleinstrumenter at platebevegelsene kan påvises direkte, ved hjelp av teoretisk holdbare metoder, sier Torsvik og refererer til målinger som viser at platene beveger seg fra noen få opp til ti centimeter i året.

Systematiske jordskjelvaktiviteter

Platetektonikerne konsentrerer mange av sine undersøkelser rundt plategrensene, altså områder på jordoverflaten der man mener at platene møtes eller driver fra hverandre. I følge platetektonikerne er disse sonene spesielt utsatt for jordskjelv eller vulkansk aktivitet, og det synes å være en observerbar systematikk i disse aktivitetene.

– Norge ligger langt fra nærmeste plategrense, som er den midtoseanske ryggen i Atlanterhavet. Dette er grunnen til at det er få jordskjelv her i landet. Island ligger derimot midt oppå denne ryggen, og derfor er det sterk vulkanisme på øyen. I Thingvellir i Island kan vi dessuten se sprekken mellom de to platene pløye gjennom hele landskapet, og i Island kan vi observere hvordan det kommer ut magma fra jordens indre, forteller Gabrielsen.

Typiske jordskjelvområder som Japan, California og østkysten av Sør-Amerika ligger ifølge platetektonikerne alle i møtepunktet mellom to plater, og jordskjelvaktivitetene i disse områdene blir nøye overvåket.

– For eksempel utfører vi seismiske målinger i de områdene der Stillehavsplaten går ned under Sør-Amerika. Platen som blir presset ned blir utsatt for rystelser, og vi kan derfor registrere skjelvene helt ned til 700 kilometer under overflaten, sier Torsvik. Gabrielsen kan fortelle at tilsvarende målinger ved den midtoseanske ryggen viser at jordskjelvene i disse områdene er langt grunnere, fordi det der ikke foregår en slik subduksjonsprosess.

Geoforskerne holder også øye med områdene der platene kolliderer.

– Fjellkjeder er deformert land som har oppstått i kollisjonssonene mellom platene. Fjelldannelser gir Storetvedt ingen forklaring på, sier Torsvik.

Logisk brist

Mange av innvendingene som reises mot Storetvedts hypoteser er at disse mangler grunnlag i matematisk og fysisk logikk. Dersom Storetvedt har rett i at de tunge bergartene sank ned, og de lette bergartene la seg øverst i jordskorpen da kloden var glødende, blir det et logisk problem hvordan denne lette kontinentalskorpen kunne bryte sammen og synke ned i et stadig tyngre underlag, for så å bli erstattet av en ny type skorpe.

– En slik prosess er like usannsynlig som at et isfjell plutselig skulle synke til bunns i havet, sier Roy Gabrielsen.

Også Torsvik stiller spørsmål ved Storetvedts fysiske resonnementer.

– Ifølge Storetvedt skal kontinentene ha rast sammen der Atlanterhavet er i dag, og Sør-Amerika og Afrika, som har en avstand på mellom fire og fem tusen kilometer, fikk på en eller annen mystisk måte identiske kystlinjer. Jeg er selv fysiker, men jeg aner ikke hvilke fysiske lover Storetvedt anvender for å få dette til å stemme, sier Torsvik.

– Jeg vil egentlig ikke kalle Storetvedts arbeid for en teori i det hele tatt, men for en lang rekke løse antakelser. For eksempel hevder han at det stadig blir mer vann på jordoverflaten. Dette er en påstand det ikke finnes dekning for, hevder Torsvik.

Strid om hva som er fakta

Debatten om jordens utviklingshistorie viser med all tydelighet at det ikke er gitt hva som er objektive fakta, og at observasjoner kan tolkes på flere måter. En av Storetvedts påstander er at hypotesen om havbunnsspredning ikke har rot i virkeligheten. Han viser til deformerte bergarter langs ryggene på havbunnen, og tar disse som tegn på at det ikke kommer ut fersk magma. Både Gabrielsen og Torsvik mener at det ikke er snakk om mer enn noen få eksempler på slike deformasjoner, og at Storetvedt dessuten feiltolker observasjonene av disse.

– Deformasjonene skyldes den kolossale temperaturforskjellen mellom vannmassene og den utstrømmende magmaen, ikke at bergartene er spesielt gamle. Bergarter kan i dag aldersbestemmes meget nøyaktig ved hjelp av den såkalte Argon-argon-metoden, og det er påvist at bergartene blir eldre jo lenger vekk fra midten av ryggene man kommer, sier Trond Torsvik.

Storetvedt mener også at dersom det stadig strømmer ut masse fra jordens indre langs ryggene, skulle vannet være varmere i de omkringliggende havområder enn andre steder, noe han mener at det ikke er. Heller ikke her er Torsvik enig i Storetvedts tolkninger.

– Jeg vil påpeke at slike temperaturmålinger er uhyre vanskelige å gjøre. Vi befinner oss på stort havdyp med sterke havstrømmer. Dersom målingene skal være pålitelige, må de foretas i dype sjakter under havbunnen og ikke på havoverflaten. Våre målinger viser at skorpen langs midten av ryggene er varm og blir kaldere med økende avstand til sentrum. I midten kommer det ut varm magma som avkjøles, og når den blir kald, synker den ned. Vi kan tydelig observere at det er økende havdyp ut fra midten av ryggene, sier Torsvik, som er oppgitt over at Storetvedt mangler mottakelighet for det som er beviselige fakta i debatten.

– For eksempel er Storetvedt antakelig den eneste i verden som opponerer mot en så åpenbar kjensgjerning som at Island er en lavaøy, mener han.

Strid om fossilfunn

Også andre observasjoner blir tolket ulikt. Fossilfunn i Antarktis tyder på at det en gang i tiden har vært tropiske forhold på det nå så iskalde kontinentet. Karsten Storetvedt tar dette til inntekt for at polpunktene har flyttet seg, mens platetektonikerne mener at det i stedet er kontinentene som har flyttet seg.

– Kontinentene er i drift, og vil også ha beveget seg i forhold til polene, mener Torsvik.

– Jorden er 4,5 milliarder år gammel, og kontinentene vil sannsynligvis ha drevet kolossalt langt på denne tiden, mye lenger enn det den platetektoniske rekonstruksjonen, der alle kontinentene er samlet i et superkontinent, viser. Denne rekonstruksjonen strekker seg ikke lenger tilbake enn 250 millioner år, og hvordan platebevegelsene har foregått før dette vil naturlig nok være spekulasjoner. Men hvis vi antar at platedriften har foregått siden jordens begynnelse, vil driftteorien kunne gi en forklaring på hvorfor Antarktis - og Skandinavia for den saks skyld - en gang har vært tropisk. Jeg tror at det er en syklisk utvikling, der kontinentene samles og driver fra hverandre, kanskje med en halv milliard års mellomrom, sier Torsvik.

Roy Gabrielsen mener at Storetvedts hypotese om at jordkloden flere ganger har "tippet over" er meget usannsynlig.

– Dette kan muligens ha skjedd helt i begynnelsen av jordens historie. Astrofysiske beregninger viser imidlertid at jordens akse nå er stabil, noe som blant annet skyldes at månens gravitasjon bidrar sterkt til å stabilisere kloden. Man regner faktisk med at jorden er den mest stabile planeten i hele vårt solsystem, sier Gabrielsen. Han mener at også effekten av globale klimaendringer må tas i betraktning når en skal forsøke å forklare hvorfor vi finner fossiler etter tropiske planter og dyr i områder som i dag er kalde.

Gjensidig kritikk

Storetvedt anklager platetektonikerne for å tilpasse observasjoner til modellen i stedet for omvendt, men Trond Torsvik sender kritikken i retur.

– Storetvedt beskylder oss for å finne det vi ser etter, men dette er i virkeligheten en meget treffende karakteristikk av hans eget arbeid. Det er bemerkelsesverdig at når Storetvedt reiser ut for å gjøre undersøkelser, finner han alltid akkurat det han leter etter. For meg er dette et tegn på at han ikke er i stand til å se noe annet enn det som passer inn i hans eget verdensbilde, sier han.

Neppe paradigmeskifte i denne omgang

Verken Torsvik eller Gabrielsen er fremmede for tanken på at vitenskapelige revolusjoner kan skje også innen geologien.

– Historisk sett vet vi jo at man av og til blir nødt til å snu bunken og tenke på nytt. Disse prosessene foregår nok ikke uten konflikter, for det er opplagt at vitenskapen har en iboende uvilje mot nye tanker. Men dersom det nye som presenteres er velfundert og vettugt nok, vil det få gjennomslag. Jeg har imidlertid svært liten tro på at det vil skje i dette tilfellet. De problemene ved platetektonikken som Storetvedt setter fingeren på er velkjente, men det er utenkelig at hans arbeid skulle føre til noe paradigmeskifte i geologien, sier Torsvik.

– Det er mange ubesvarte spørsmål ved platetektonikken, og noe av det vi arbeider med i dag er å finne samspillet mellom de drivkreftene som ligger bak platedriften. Dette har vi i dag lite innsikt i, og det kan godt tenkes at løsningen på dette spørsmålet vil føre til at hele modellen etter hvert må endres. Men det er uriktig av Storetvedt å hevde at ingen forskere vil være interessert i en slik omveltning. Det ville jo faktisk være bra for den vitenskapelige karrieren for den som klarte å knekke nøtten og finne ut noe helt nytt, mener Gabrielsen.

Kan ikke vite alt

Torsvik mener at ubesvarte spørsmål er noe man må leve med i geovitenskapene.

– Vi snakker om uhyre komplekse geologiske prosesser. Mange av disse er umulige å se med selvsyn fordi de foregår så langt nede under jordoverflaten, i tillegg til at de strekker seg over enormt lange tidsperioder. Det ville rett og slett vært oppsiktsvekkende dersom vi hadde funnet alle svarene, sier han.

– Derfor er det all mulig grunn til å være skeptisk overfor en mann som hevder å ha funnet en enkel forklaring på hele jordens utvikling. Når Storetvedt mener at platetektonikken er "forvirrende", kan jeg bare beklage at verden ikke er så enkel å forstå som man gjerne skulle ønske seg. Det er klart at vi alle kunne tenke oss en teori som forklarte alt, men vi kan ikke begynne med overforenkling av den grunn, slik Storetvedt gjør, mener Torsvik.