Bak vitenskapens fasade
– Det kan være nyttig for allmennheten å
få vite at mye av det som framstilles som vitenskapelige
fakta, er langt mindre sikkert enn det gis inntrykk av, sier Ragnar
Fjelland, professor ved Senter for vitskapsteori. Han tror at
debatten rundt Storetvedt i så måte kan fungere som
en vekker.
 |
| Tekst: Ingrid Dreyer |
|
For den vanlige mannen i gaten fortoner naturvitenskapelig forskning
seg som en planmessig jakt på ny viten om virkeligheten,
basert på objektive fakta og ubestridelige observasjoner.
Debatten mellom Storetvedt og det etablerte geovitenskapelige
miljøet bunner i en så grunnleggende uenighet, at
det blir et påtrengende spørsmål hvor grensen
går mellom det som er "bevist" og det som er basert på
forskernes antakelser og tro.
– Dersom forskere gir et skinn av en sikkerhet som ikke er
der, kan dette slå tilbake på dem selv. Det kan være
mye å tjene på å kommunisere usikkerhet til
allmennheten. Dette er en veldig viktig problemstilling, som det
dessverre er altfor lite debatt rundt, mener Fjelland. Han ønsker
å presisere at han ikke kjenner den konkrete debatten rundt
Storetvedt i detalj, og heller ikke ser seg kompetent til å
ta stilling til de faglige aspektene ved den. Han har likevel
et inntrykk av at debatten gjenspeiler en del generelle tendenser
ved mange fagmiljøer.
Teorispørsmål sjelden på
dagsorden
– Ideelt sett handler vitenskap om kritisk diskusjon. Men når
det kommer til stykket ser det ut til at mange fagmiljøer
unngår å ta opp grunnlagsproblemer, sier Fjelland.
Han tror at dette kan ha strukturelle årsaker.
– I mange forskningsmiljøer arbeider man hovedsaklig
med konkrete, empiriske problemstillinger, og der er gjerne lite
spillerom til å fundere over teorispørsmål.
Det kan være svært tidkrevende å gå grundig
inn teorien, og jeg tror at mange ikke vil ta seg bryet med det.
Arbeid med teorispørsmål kaster dessuten lite av
seg rent økonomisk, mener Fjelland.
Han frykter at disse tendensene kan føre til at mange
fag blir gående i oppgåtte stier.
– Mange fag står i dag overfor en reell fare for trivialisering,
der en ikke får faglig fornyelse fordi det arbeides for
lite med det teoretiske grunnlaget. På lengre sikt tror
jeg at dette kan være ødeleggende for det enkelte
fag, sier han.
Redsel for faglig prestisjetap
Ragnar Fjelland tror også at mangelen på debatt
kan skyldes underliggende ønsker om at fagfeltet som sådan
skal framstå som framgangsrikt og enhetlig.
– Vitenskapsfilosofen Karl Popper sa engang at "big science
may destroy great science". Jeg har inntrykk av at mange forskere
er redde for å la faglige uoverensstemmelser skinne gjennom
til omverdenen. Det kan tenkes at de frykter at slik uenighet
skal svekke folks tillit til vitenskapen, men i virkeligheten
er det jo gjennom uenighet at vitenskapen gjør framskritt.
Dette betyr ikke at krangel er et gode, men vitenskapsfolk burde
oppmuntres til å være uenige i mye større grad
enn de er i dag, mener Fjelland.
Han tror at dersom kritikk og nytenkning ikke får spillerom,
kan kritiske innvendinger bli oppfattet feil, og det som startet
ut som en faglig disputt kan utvikle seg til uvennskap.
Ta studentene med
Fjelland mener også at grunnleggende faglige uenigheter
med fordel bør kommuniseres til studenter på de enkelte
fagene.
– Dersom man gir studentene inntrykk av at faget er ferdig
utbygd, kan dette virke demotiverende i forhold til videre studier.
Kunnskap om motstridende syn kan skape interesse og engasjement.
Dette vil faget i lengden kunne tjene på, tror Fjelland.
|
