"Put the Blame on Mame"
Rita Hayworth er i filmen Gilda både kjærlighetsgudinne
og sublimt estetisk objekt, hevder Tone Kristine Kolbjørnsen,
som nylig har tatt doktorgraden på den amerikanske filmmusikalen.
Psykoanalytiske og feministiske tolkninger går lett glipp
av denne dobbeltheten, hevder hun
 |
| Tekst: Rolf Larsen |
|
Amanuensis Tone Kristine Kolbjørnsen ved Institutt for
medievitenskap ved Universitetet i Bergen var en av innlederne
på seminaret om "Femme fatale og film noir" på Cinemateket
USF i Bergen. Hennes emne var filmen Gilda fra 1946, med
Rita Hayworth i den kvinnelige hovedrollen.
På kurs hos Freud
Tone Kolbjørnsen har selv arbeidet mye med psykoanalytisk
filmteori, og mener en slik tilnærming også er relevant
for tolkninger av film noir. Men samtidig gir hun uttrykk for
en viss tretthet og skepsis i forhold til denne innfallsvinkelen,
spesielt når det gjelder film noir. Dette skyldes ikke minst
at filmene selv i så høy grad synes inspirert direkte
av popularisert psykoanalyse. Tolkningene kan lett bli nærmest
gjentakelser av filmene.
– Jeg liker å se films noirs, men føler etterhvert
en viss kjedsomhet ved å lese mye av det som skrives om
dem, bekjenner hun. Hun setter dette på spissen med hensyn
til Gilda:
– Denne filmen er full av eksplisitte referanser til psykoanalytisk
teori. Det er som om Gildas manusforfattere har latt seg
kurse i psykoanalytisk teori eller sittet med Freuds skrifter
foran seg mens de skrev.
Hun viser til at psykoanalysens hovedinnsikter var vel kjent
iUSA på 1940-tallet.
– Gilda kan sies å være en metafilm, hvor
psykoanalytiske innsikter er benyttet for å lage en god
filmfortelling. Samtidig kan psykoanalysen også ha vært
en måte å unnvike politiske problemer på: Ved
å forklare avvikende adferd av for eksempel seksuell og
kriminell art som utslag av "psykologiske forstyrrelser" hos enkeltindivider,
unngikk man blant annet at filmene skulle bli oppfattet som kritikk
av det amerikanske samfunnet generelt.
Fortolkningens lukkede sirkel
Gilda tematiserer problemfelt som senere ble helt sentrale
i psykoanalytisk teori, påpeker Tone Kolbjørnsen.
– Dette er noe av grunnen til at mange analyser av films noirs
virker styrt mer av psykoanalytiske begreper enn av en ordentlig
oppmerksomhet på den enkelte filmen. Termer som kastrasjon,
fetisjisme, sadisme og voyeurisme er bortimot obligatoriske i
filmanalysen innenfor den feministiske og psykoanalytiske tradisjonen.
Den hermeneutiske nøkkelen er gitt, og filmene er på
forhånd så å si uttømte.
Tone Kolbjørnsen mener en på denne måten
lett går utenom et estetisk nivå i filmene og går
glipp av den enkelte filmens spesielle fascinasjonskraft.
– Hva er så det spesielt fascinerende ved Gilda?
– I denne filmen mener jeg det er vanskelig å komme utenom
Rita Hayworths skikkelse, stil og opptreden. Det var og er den
som spesielt fanger publikum.
Kjærlighetsgudinne og atombombe-kvinne
Gilda var en kjempesuksess blant sitt samtidige publikum,
forteller Kolbjørnsen. At filmen ble en publikumssuksess
skyldtes ikke minst at Rita Hayworth her befestet sin status som
"Love Goddess". Under Den annen verdenskrig var Rita Hayworth
en av de mest populære pin-ups. Og det var filmen Gilda
som virkelig gjorde Hayworth til superstjerne, i slik grad at
de to nærmest kom til å fungere som synonymer. Selv
har hun sagt at "alle menn jeg har kjent er blitt forelsket i,
og har våknet opp med meg".
En av atombombene, som ble prøvesprengt på Bikini-øyene
av amerikanerne etter krigen, het Gilda, og skal ha vært
dekorert med et pin-up-bilde av Rita Hayworth.
– De to objektene, "atombombe" og "kvinne", gir farge til hverandre
- de egenskapene og verdiene som forbindes med hvert enkelt av
objektene overføres til det andre. Som atombomben, er kvinnen
altså eksplosiv og livsfarlig destruktiv. Hun bringer smerte
og død med seg og er en trussel mot menneskeheten - "mankind".
I slike termer er det også relativt alminnelig å omtale
femme-fatale-figuren.
Det sublime
Tone Kolbjørnsen ønsker imidlertid å antyde
en annen mulig, mer distansert betrakterposisjon:
– På god avstand, som et visuelt objekt som ikke direkte
griper inn i våre liv, har atombombens utblåsning,
dens intense fargeprakt og skiftende formasjoner, et skjær
av det sublime over seg. Den er storslagent grenseoverskridende.
Slik også med atombombe-kvinnen. På god avstand kan
en altså la seg overvelde, nyte synet, uten egentlig angst.
Dette poenget går tapt i psykoanalytiske tilnærminger
til film noir.
– I motsetning til hva visse feministiske og psykoanalytiske
tilnærminger vil hevde, er det ikke slik at Rita Hayworths
sang- og dansenummer Put the Blame on Mame i Gilda
har til oppgave å ufarliggjøre kvinnen vis-à-vis
den mannlige helten. Fokus ligger i det hele tatt ikke på
den mannlige helten, men på figuren Gilda og filmstjernen
Rita Hayworth, og på sammenhengen mellom de to. Dansenummeret
er slett ikke primært et element i filmfortellingen og i
spillet mellom mannlig helt og femme fatale, men et publikumsnummer,
beregnet på oss, filmpublikum, via vår identifikasjon
med casinopublikumet i filmen. Rita Hayworth var danser, med en
unik stil, preget av erotisk ekspressivitet mer enn av tekniske
finesser. Hun uttrykker glede over egen kropp. Gilda er
nok en film noir, men med sterke fellestrekk både med melodramaet
og med Hollywood-musikalen.
Henimot en estetisk tilnærming
– Du har antydet et alternativ til de psykoanalytiske fortolkningene,
et alternativ med utgangspunkt i begreper som vitalitet, ekspressivitet,
glede og det sublime. Kan du sammenfatte din skepsis til den psykoanalytiske
fortolkningstradisjonen innen Hollywood-genrene?
– Det er noe foruroligende ved at denne typen film brukes til
å illustrere psykoanalytiske poenger i alminnelighet. Psykoanalytisk
filmteori kan sees på som et stadig forsøk på
å spesifisere hvilke fantasier enkeltfilmer og filmgenrer
tilbyr sine tilskuere. Det sanselige, det vi ser og hører,
oversettes til dybdepsykologiske forhold.
– Spissformulert kan en si at Freud- og Lacan-inspirerte
analyser av blant annet film noir representerer en ikke-estetisk
tilnærming. Innenfor dette paradigmet tenker en seg at den
estetiske erfaringen går ut på at filmer pirrer fantasilivet
vårt, og da særlig de fantasiene som er "temmet" eller
bearbeidet på en slik måte at de er i samsvar med
den dominerende ideologien i samfunnet. At Hollywood-filmens tilskuer
skulle kunne sette pris på fargetoner, musikk, kropper i
bevegelse, talemåter, og billedutsnitt av annet enn dybdepsykologiske
grunner, er i liten grad innreflektert i denne tradisjonen. Film
noir, og Hollywood-filmer generelt, er relativt autonome estetiske
objekter, og kan ikke uten videre benyttes som et felt for psykoanalytiske
eller filosofiske øvelser, avslutter Tone Kolbjørnsen.
|
