"Folket vårt liver under strenge vilkår. Det lyt strida for å halde seg uppe og greida seg i tevlingi. I denne eksistensstriden treng det hjelp frå vitskapen. (...) Og ikkje berre naturvitskapen, men likso mykje åndsvitskapane lyt vera ein lekk i sjølvupphaldingsstriden åt eit slikt lite folk. (...) Det er ikkje um å gjera at det nye universitetet skal verta ein grannsam kopi av det gamle i alle ting. Det er tvertimot meir verdfullt å skapa noko sermerkt, so den nye høgskulen kann gjeva nye tilskot, fremda eit allsidugt kulturliv, i samfundet og gjeva nye idear og tildriv til arbeids- og næringsliv." -- Komiteen som utredet opprettelsen av Universitetet i Bergen i 1939.
Komiteen som i 1939 utredet spørsmålet om å opprette et universitet i Bergen, bedømte på en sjelden klar måte forskningens egenartede funksjon: Den skulle være et våpen i eksistensstriden -- en strid som omfatter både arbeids- og åndsliv. Det dreide seg om hvor Norge skulle søke sin fremtid, hvor vi skulle orientere oss verdimessig, kulturelt og materielt, og spørsmålet ble bydende formulert: "Hev me råd til å lata vera å byggja ut betre det eksistensvåpnet som granskingi er?"
I 50 år har vi nå byget ut forskning og høyere utdanning ved Universitetet i Bergen -- tidvis jevnt og møysommelig, tidvis brått og kraftig så det har knaket i hele organisasjonen. Idag er universitetet i særklasse den største utdannings- og forskningsinstitusjon på Vestlandet. Over et bredt register og på alle nivåer innen høyere utdanning gir institusjonen tilbud til regionens og landets ungdom. Og som forsknings- og kompetansesenter yter universitetet bidrag innen grenseområdet mellom forskning, forvaltning og næringsliv. Samlet står over tusen forskere -- med sine nettverk -- til tjeneste for landsdelen. Med sitt utstrakte samarbeid med andre høgskoler, forskningsstiftelser og kompetansemiljøer på Sør- og Vestlandet, er universitetet blitt en bærebjelke i landsdelens system for forskning og høyere utdanning. Næringsplanene for såvel Hordaland som Bergen er uttrykk for den økende interesse og forventning som universitetet er omfattet med fra regionens side.
Samtidig har det internasjonale samarbeid om forskning og høyere utdanning gjennom disse 50 årene blitt stadig viktigere og tatt nye former. I Norge var Universitetet i Bergen først ute med forskningssamarbeid med utviklingslandene. Den u-landsorineterte utviklingsforskning, og forholdet til forsknings- og utdanningsinstitusjoner i Den tredje verden, er en viktig side ved institusjonens internasjonaliseringsprogram. Et annet viktig satsingsområde har vært EUs forsknings- og utviklingsprogrammer. Samtidig er forskernes personlige nettverk i det internasjonale forskersamfunnet av avgjørende betydning. For skal norske forskere følge med i kunnskapsutviklingen, må de være del av det internasjonale fagmiljøet på sitt område. Aktiv deltakelse i internasjonalt forskningssamarbeid vil bli enda viktigere i årene fremover, både for landet og for regionen.
Samtidig vil universitetet fortsatt legge stor vekt på sine forpliktelser overfor Vestlandets kultur og arbeidsliv, i form av forskning og undervisning som er tilknyttet landsdelens kulturtradisjoner, tjenesteyting og produksjonsliv. Vestlandet har naturgitte fortrinn når det gjelder marinbiologiske ressurser. Det er derfor ikke tilfeldig at den største satsingen ved Universitetet i Bergen gjennom tiårene har funnet sted innenfor de marine fag. Innenfor disse fagområdene har man bygget opp faggrupper som har gjort seg bemerket både nasjonalt og internasjonalt, og som på flere områder er i aller fremste rekke. I dag utgjør vi det uomtvistede tyngdepunkt innen marinbiologisk forskning i Norge, med kyndige og tunge faggrupper innenfor de områder som danner grunnlaget for avansert bioteknologi og fremtidsrettet akvakulturforskning.
Inenfor helse- og sosiale tjenester bidrar unviersitetets ansatte med spisskompetanse på alle sentrale felter. Vår største helseinstitusjon, Haukeland sykehus, er ikke bare landets største sykehus, men også en universitetsklinikk. Forsknings- og utviklingsvirksomheten som gjennom årene er bygget opp ved de kliniske og parakliniske avdelingene ved Haukeland sykehus, har vært av stor betydning for sykehusets faglige kompetanse og for utvikling av bred kompetanse og høyspesialiserte sykehustjenester. Fra 1995 har også Diakonissehjemmets sykehus Haraldsplass fått status som universitetsklinikk. I årene framover vil forhåpentlig samarbeidet om kompetanseutbyggingen innenfor hele Helseregion 3 (som omfatter Sogn og Fjordane, Hordaland og Rogaland) øke i betydning og også i større grad enn i dag omfatte utdanning og forskning.
Også innen humanistisk forskning står Bergen sterkt, og den kompetanse som er utviklet i snittet EDB og humaniora har vært bemerkelsesverdig, også i europeisk sammenheng. Forskning som omhandler kultur- og samfunnsliv, har vært premisskapende for mye av det offentlige ordskifte som har pågått gjennom årene, såvel for hvorledes vi innretter oss privat og familiemessig som for vårt offentlige hushold. Slik sett yter forskningen også viktige bidrag til våre verdivalg.
Samfunnet er idag langt mer avhengig av kunnskap enn den gang universitetskomiteen i 1939 satte opp sine djerve mål. Det stiller store krav til forskningens kvalitet: Den kunnskap som vinnes, må holde internasjonal standard. I årene som kommer vil det være et sentralt mål for Universitetet i Bergen å fremme og sikre både forskningens kvalitet og kvaliteten i de studietilbud som gis våre studenter, og å utvikle forskningen til et stadig sterkere ekstistensvåpen, for landet og for regionen.