Månedens alumn: Stig Arild Pettersen

Hva husker du best fra studietiden din ved UiB?

Det jeg husker aller best, og som har betydd aller mest for meg er faktisk ikke selve studiene, men tiden som aktiv og til slutt leder i Studentersamfunnet. Det å kunne være en ung jypling av en student, men samtidig få bryne seg på nachspieldiskusjoner med noen av de smarteste medstudentene i byen, og ikke minst å ta imot fantastiske gjester fra inn- og utland var noe jeg aldri vil glemme.

I Studentersamfunnet føltes det som alt var mulig, vi la ambisiøse planer og fikk det gjennomført, vi skapte engasjement og brakte folk sammen over masse kunnskap og flerfoldige halvlitere, og så fortsatte vi diskusjonene på Kvarteret utover kvelden og natta. At engasjementet i Samfunnet gikk utover tiden på lesesalen, er det vel ingen tvil om. Men jeg angrer ikke et sekund!

Men jeg husker også regnet. Forferdelig masse regn. De første to årene bodde jeg på Danmarksplass, og hver morgen kom jeg inn i auditoriet søkk våt etter den kvarter lange gåturen. Så til slutt bestemte jeg meg for å flytte til Høyden i stedet, i nabokvartalet til SV-fakultetet. Det førte til tørrere sokker, men også til kortere vei til både Kvarteret, Garage og resten av byen. Men til tross for alt regnet klarte jeg på en eller annen måte å bli en slags bergenspatriot. Det har heldigvis forsvunnet litt med årene...

Du har blant annet studert arabisk og sammenliknende politikk ved UiB. Hva fikk deg til å velge disse fagene?

Jeg var fast bestemt på å flytte til Bergen, fordi jeg hadde besøkt broren min der flere ganger og fått et godt inntrykk av studentmiljøet. Jeg hadde egentlig tenkt til å studere Latin-Amerika eller utviklingsstudier, men den høsten jeg startet tredjeklasse på videregående kom 11. september 2001, og jeg husker jeg ble nysgjerrig på hva som rørte seg i Midtøsten. Akkurat da startet UiB opp bachelorprogrammet sitt i Midtøstenkunnskap for første gang, og jeg var veldig fornøyd med å få en plass. Allerede året etter oppstart reiste vi til Syria på klassetur, et fantastisk land som det bare er utrolig sørgelig å se i nyhetene nå. Da jeg var ferdig med den graden ønsket jeg meg litt mer analytisk kompetanse på politiske systemer og utvikling, så da ble det litt ekstra studier i sam.pol. Derfra husker jeg selvsagt aller best alle anekdotene til Frank Aarebrot.

Hva har vært det viktigste for deg med den utdannelsen du har tatt?

Jeg tror det aller viktigste har vært å lære å lære – det å bli god på å tilegne seg ny kunnskap, og fordype seg i et fagfelt. Jeg jobber ikke noe særlig i Midtøsten lenger, men jeg føler at jeg forstår mye av det som skjer der basert på det jeg har lært om kultur, historie, folk og språk. Det er viktig når man skal forsøke å formidle til andre et komplekst nyhetsbilde, slik jeg har gjort som journalist.

Dessuten lærte jeg jo å skrive langt, og det kom jo blant annet til nytte da jeg gjorde ferdig min første bok ifjor høst.

Har du tre gode råd til dagens studenter?

Selvsagt å engasjere seg i studentkulturen, eller studentidretten. Det er bra å treffe folk som ikke studerer det samme som deg.

Det andre vil være å samarbeide med medstudenter – la dem lese oppgavene dine og gi deg kritikk, og gjør dem den samme tjenesten.

Det tredje er å skaffe seg noen skikkelige gummistøvler.

Du har akkurat utgitt en biografi om skipsreder og industrigründer Erling Lorentzen. Hvilken del av utdanningen din har du hatt nytte av mens du skrev biografien?

Det å bedrive grundig research, være kildekritisk, det å kunne analysere komplekse systemer og informasjon, og som nevnt det å kunne skrive langt og forståelig på én gang.

I tillegg til å skrive bok har du det siste året vært med å lage «Du verden», en utenrikspolitisk podcast. Hvorfor valgte dere podcast som medium for denne formidlingen?

Vi følte at det er for lite dyptgående debatt om internasjonale forhold og ikke minst norsk utenrikspolitikk. I podcasten trenger man ikke å forholde seg til noe annet format enn at lytteren skal henge med. Podcasten er tilgjengelig når som helst og hvor som helst, og snakker direkte til lytteren. Som ordstyrer og programleder i podcasten har jeg brukt mye av det jeg lærte i Studentersamfunnet, og jeg jobber fremdeles mye som debattleder og konferansier, særlig om internasjonale spørsmål. Jeg tror det er viktig at vi spør oss selv hvilken rolle Norge faktisk spiller i verden, og ikke automatisk tar det utenrikspolitikerne våre sier for god fisk. Dessuten er det artig med podcast at man er sin egen sjef, og får bestemme selv hvordan man ønsker å utforme produktet.

Det er januar og et nytt år med nye muligheter. Hvilke planer har du videre i 2017?

Jeg har startet året med to uker om bord på en seilbåt nord for polarsirkelen, mellom nordlys, hval, stormer og snøbyger. Det er godt å gjøre noe annet innimellom, la naturkreftene tilføre ny inspirasjon. Så er det bare å gå på med friskt mot og nye prosjekter når jeg er tilbake i Oslo.