Home

Phylogenetic Systematics and Evolution

Warning message

There has not been added a translated version of this content. You can either try searching or go to the "area" home page to see if you can find the information there

Hundre år siden Michael Sars-ekspedisjonen

Michael Sars- ekspedisjonen i 1910 har en sentral plass norsk og internasjonal havforskningshistorie, og Bergen Museum var sentral i både gjennomføringen av toktet og i bearbeidelsen av resultatene.

S/S Michael Sars var den norske Fiskeristyrelsens forskningsfartøy og hadde blitt brukt til undersøkelser i Norskehavet siden 1900. Ekspedisjonen i 1910 ble gjennomført etter initiativ fra Fiskeristyrelsens sjef, Johan Hjort, og ble finansiert av Sir John Murray.  Murray var leder for det britiske Challengerkontoret, som forvaltet materialet etter den verdensomspennende Challenger-ekspedisjonen. Bergens Museum hadde en sentral rolle i gjennomføringen av ”Michael Sars 1910” og i bearbeidingen av resultatene fra toktet.  I de vitenskapelige samlingene ved museet finnes i dag over 6000 katalogiserte zoologiske prøver fra dette prosjektet. Over hundre nye arter ble beskrevet fra materialet. 

Skipet

S/S Michael Sars var bygd på skroget av en engelsk tråler og utrustet for norsk havforskning i 1900 til en pris av 168.000 kroner etter initiativ fra Johan Hjort. Skipet var 38 m langt og veide 226 tonn. Maskinen brukte 5 tonn kull per døgn og kunne yte 300 hk og en fart på 10 knop.

Gjennom vinteren 1909-1910 ble skipet forberedt for dyphavsekspedisjon med det beste som fantes av datidens instrumenter. Mange av disse var oppfinnelser fra samtidens norske havforskermiljø. Fridtjof Nansen hadde blant annet bidratt med et telleverk for kabellengde og en vannhenter som kunne en ta prøver fra gitte dyp. Helland-Hansen hadde utviklet en lysmåler basert på fotografiske prinsipper. Et kamerahus inneholdt en fotografisk plate som ble eksponert ved at lodd ble sendt ned i dypet for å åpne og lukke huset.

 

Folket

Kapteinen på toktet var Thor Iversen. Foruten Hjort selv og den berømte britiske havforskeren Sir John Murray, som mønstret på i Plymouth, deltok forskere fra Bergens Museum og Universitetet i Christiania. Blant dem var planktonspesialisten Haaken Hasberg Gran, som tidligere hadde arbeidet ved Bergens Museum, men var nå professor i botanikk i Christiania. Dr. Bjørn Helland-Hansen, var leder av Bergens Museums Biologiske Stasjon og var en pioner i oseanografi. Einar Koefoed var, i likhet med Hjort, spesielt interessert i fisk. Kunstneren Thorolf Rasmussen var med som illustratør.

 

Reisen

Michael Sars la ut fra Bergen om ettermiddagen den 1. april 1910. John Murray mønstret på i Plymouth, der man også lastet ekstra utstyr.

 Den første etappen av selve forskningstoktet gikk fra Stasjon 1 sør for Irland den 9. april til Stasjon 18 ved Gibraltar den 30. april. Største dyp ble loddet til 4.700 m på Stasjon 10 utenfor Biscaya. Der fikk de endelig teste utstyret på virkelig dypt vann. I Murray og Hjort sine reisebeskrivelser (1912) leser vi:

"Saa bestemte vi oss til at prøve den store trawl på dette svære dyp. For at nå ned til 4700 meters dyp fant vi det nødvendig at fire ut 8 kilometer wire; det varte fra 5 ½ til 7 ¼ om eftermidagen. Ved midnatstid begynte indhivingen, som varte omkring 6 timer."

 I den andre etappen gikk Sars inn i Middelhavet til Stasjon 19, videre tilbake og ut og til Gran Canaria, der prøver ble tatt ved Stasjon 34 den 13-14. mai. Gjennom Gibraltarstredet gjorde Helland-Hansen de første pålitelige målingene av strømhastighetene inn (oppe) og ut (nede) av Middelhavet.

Tredje etappe gikk fra Gran Canaria, Stasjon 35, den 18.mai til Stasjon 42 ved Kapp Bojador i Vestsahara (23-24 mai). I den fjerde etappen, fra 27. mai til 13. juni, gikk Sars fra Stasjon 43 ved Gran Canaria mot Fajal på Azorene. 

Prøvestasjonene 51 til 59 lå mer eller mindre på linje langs Den midtatlantiske ryggen, som i 2004 ble forskningsfokus for MAR-ECO-prosjektet, men dette hadde en nordligere rute.

 Fra Azorene ved Stasjon 59 krysset Sars Atlanterhavet mot vest til Newfoundland ved Stasjon 74. Den femte etappen varte fra 17. juni til 2. juli.  

Den sjette etappen (9. juli-27. juli) gikk tilbake østover, via Stasjon 96 sørvest for Irland, til Glasgow.

Under seilingen fra Glasgow til Bergen, 4.-14. august, undersøkte man blant annet de dype bassengene fra Skottland til Færøyene (Stasjon 97 til stasjon 116).

 

Resultatene

Blant de mer generelle observasjonene fra Michael Sars var at dyphavsslettene syntes å være svært fattige på dyreliv. Men så snart man nærmet seg de store fjellformasjonene i Midtatlanteren, ble det adskillig mer liv å finne.

Allerede i 1912 publiserte Murray og Hjort boken som på norsk fikk tittelen: Atlanterhavet. Fra overflaten til havdypets mørke. Efter undersøkelser med dampskibet ”Michael Sars”. En engelsk versjon av dette klassiske læreverket finnes på denne lenken:

 http://www.19thcenturyscience.org/HMSC/HMSC-Reports/1912-Murray/htm/doc.html

Murray bevilget 500 pund for å finansiere bearbeidingen av det innsamlede biologiske materialet. En rekke personer var sentrale i dette arbeidet, ved Bergen Museum blant annet museets første professor i zoologi, Adolf Appellöf, konservator James Grieg, og ved Fiskeridirektoratet magister Einar Koefoed. Fra Oslo deltok professorene G.O. Sars og Kristine Bonnevie; fra Trondheim, Hjalmar Broch og O. Nordgaard; fra Tromsø, Carl Dons. Blant flere utenlandske taksonomiske spesialister var professorene Carl Chun og R. Woltereck i Leipzig og Dr P.P.C. Hoek i Haarlem.

En av dem som senere bidro med studier av krepsdyr fra Michael Sars-ekspedisjonen var Oscar Sund. Han var den første student som fikk ta sin hovedfagseksamen ved Bergen Museum (1911) under professor Appellöf.  Han ble senere en velkjent forsker ved det vi i dag omtaler som Havforskingsinstituttet.

Over hundre nye dyrearter (inkludert 30 fisker) ble etter hvert beskrevet fra materialet samlet med Michael Sars i 1910. Blekksprutspesialisten Carl Chun oppkalte, den til da ukjente, blekkspruten Mastigoteuthis hjorti etter Johan Hjort. Denne arten er med tiden blitt bedre kjent gjennom ulike studier (se  http://tolweb.org/Mastigoteuthis_hjorti/19517).

Men fisken Saccopharynx hjorti, som også ble oppkalt etter ekspedisjonslederen, er ennå kjent fra bare ett eneste eksemplar. Det finnes i samlingene ved museet. Saccopharynx hjorti kan derfor være et godt eksempel på det fakum at vi for svært mange av dyreartene på jorda ennå bare har minimale kunnskaper om deres biologi og levevis.

 

Vitenskapelige samlinger

Samlingene fra Michael Sars ekspedisjonen har stadig aktualitet som forskningsmateriale. For eksempel ble en ny fiskeart, Lycodes paamiuti, beskrevet av den danske forskeren Peter R. Møller så seint som i 2001,  bl.a. basert på eksemplarer innsamlet på 1910-ekspedisjonen.

Mer informasjon om de vitenskapelige samlingene finnes her:

http://www.uib.no/bergenmuseum/naturhistorie/samlinger