Home
Click

In the Wake of Colonialism

Norsk hvalfangst i Afrika

Dag Ingemar Børresen

Avhandlingen om norske hvalfangstinteresser i Afrika, med tyngdepunkt på Sør Afrika, skal utarbeides i tilknytning til forskningsprosjektet In the wake of colonialism, Norwegian commercial interests in colonial Africa and Oceania. Den moderne hvalfangsten i Afrika er et understudert område. Norske kapitalinteresser, tekniske kunnskaper og norske mannskaper spilte en sentral og avgjørende rolle for starten av den moderne hvalfangst i Sør Afrika i 1908. Fra 1920 bygde den emigrerte nordmannen Abraham Larsen opp Sør Afrikas største hvalfangstbedrift som var i virksomhet til 1975. Målet med denne avhandlingen er bla. å produsere ny kunnskap om norsk initiativ og tilstedeværelse i Afrika i tilknytningen til hvalfangsten, og analysere interaksjonen mellom norske hvalfangstredere, afrikanske kapitalinteresser, emigrerte nordmenn og afrikanske myndigheter.

Norsk hvalfangst: Johan Bryde og den tidlige hvalfangsten
Skipsreder, entreprenør og konsul Johan Bryde fra Sandefjord var foregangsmann og åpnet hvalfangstfeltet i Sør Afrika i 1908. I 1913, ni år etter at den mer kjente hvalfangsten i Antarktis startet, var den afrikanske kysten fra Mosambik i øst til Kongo i vest, verdens største hvalfangstfelt. Hele 26 selskaper var i virksomhet, de fleste av disse var norske og fra Vestfold. Noen av selskapene var britiske eller tyske. Fangsten ble drevet med høy intensitet og stor avkastning.

Hvalfangstboomen i Afrika varte fram til utbruddet av første verdenskrig i 1914. Johan Brydes selskaper var etablert både i Sør Afrika og Mosambik, tjente store penger og bygget opp Gimle Oljemølle i Sandefjord. Her ble det produsert en rekke produkter av bla. hvalolje (olje, maling osv.) - dette var en direkte forløper til Jotun A/S som i dag har malingfabrikk på samme sted og samtidig driver en verdensomspennende virksomhet med fabrikker i en rekke asiatiske land. Da de fleste norske selskapene avviklet hvalfangsten i Afrika etter få år var hvalstammene så hardt beskattet at feltene ikke lenger var drivverdige.

Den tidlige hvalfangsten i Afrika kan beskrives som en ekspansiv kapitalistisk fase. Fortjenesten fra denne fangsten ga store aksjeutbytter, la grunnlag for industrietableringer i Norge og bidro til at mange av rederne fortsatte med hvalfangst i Antarktis under ekspansjonen i Sørishavet på 1920-tallet.

I hvalfangsthistorisk sammenheng utgjør perioden fram til 1920-tallet en disiplinerende fase hvor ”hvalfangeren” vokser fram som yrkeskategori og blir definert i norsk offentlighet. Fra å være framstilt i media som uregjerlige løsarbeidere, usiviliserte, forfyllete og skjødesløse, tar hvalfangeren steget inn i nasjonen for alvor da professor A. W. Brøgger på midten av 1920-tallet omtaler hvalfangerne som ”vår tids vikinger”. På få år mangedobles antallet hvalfangere - og ikke minst – næringen blir etter hvert svært innbringende både for selskapene og for arbeiderne. I en tid hvor arbeidsløsheten og krisene herjet i Norge, gikk det forholdsvis godt i Vestfold. Mange hvalfangerne økte sin levestandard betydelig. Hvalfangsten ble også et viktig ledd i nasjonsbyggingen med bånd og paralleller til ishavsimperialisme og polarhelter.

Det fulgte mange vanskeligheter med etableringen i Afrika. I kildematerialet er det mange eksempler på kulturmøter og konflikter mellom nordmenn, kolonimyndigheter og innfødte. Dette handlet i første rekke om samarbeidsproblemer med kolonimyndigheter og møtet med en ukjent kultur, men også om interne konflikter mellom de norske hvalfangstselskapene og norske hvalfangere. Nyetableringene førte med seg et stort behov for arbeidskraft. Behovet for hvalfangere var større enn tilgangen - følgelig ble det ansatt norske sjøfolk og arbeidere fra mange forskjellige yrker, men det ble også ansatt afrikanere som arbeidere på hvalfangststasjonene.

Under den tidlige fangstperioden i Afrika etablerte norske emigranter en sørafrikansk hvalfangst, som ble ”permanent” og fra 1920 utbygd til et stort konsern med hvalfangst både i Sør Afrika og i Antarktis. Dette fører oss over til Durban og Abraham Larsen fra Spind.

Sørafrikansk hvalfangst: Abraham Larsen og Union Whaling Co.
Abraham Larsen fra Spind ved Farsund var en pioner bak den sørafrikanske hvalfangsten som tok til under hvalfangstboomen og senere ble utviklet til et stort konsern. Larsen var snekker og emigrerte i 1897. Han slo seg opp som byggmester og entreprenør. I samarbeid med sin fetter Jacob J. Egeland grunnla Larsen i 1909, The Union Whaling and Fishing Company Ltd. Selskapet startet fangsten i 1910, bortsett fra et opphold i årene fra 1916-20, var selskapet i virksomhet helt fram til 1975. Union Whaling startet hvalfangstvirksomheten fra en landstasjon ved Bluff, nær Durban. Fra 1922 var det bare to selskaper i fangst fra Durban, The Premier Whaling Company og The Union Whaling Company. Det siste selskapet kjøpte opp det første og drev begge fabrikkanleggene. Fra 1936 til 1957 var Union Whaling også deltakere i den pelagiske hvalfangsten i Antarktis. Selskapet eide bla. de flytende hvalkokeriene ”Uniwaleco” og ”Abraham Larsen”.

Abraham Larsen ble svært velstående og investerte bla. i sukker og trelastindustrien. I flere sammenhenger blir Larsen omtalt som ”the grand old man” både i den skandinaviske kolonien og i den Durban-baserte hvalfangsten. Innenfor denne gruppen av investorer og emigranter finnes nære bånd til misjonen. Dette var ikke en norsk hvalfangst, men virksomheten var eid av emigrerte nordmenn og man brukte både mange nordmenn og afrikanere som arbeidskraft.

Larsens virksomhet fikk ringvirkninger også i Norge. De fleste hvalfangerne som tok hyre om bord i Union Whalings fartøyer var norske, mange fra hjemtraktene ved Farsund og fra Vestfold-byene. Det ble også opprettet kolonier av norske hvalfangere bla. i Durban, hvor det fortsatt bor tidligere norske hvalfangere, de fleste av disse drev hvalfangst så sent som fra 1950-tallet til 1975.

I tillegg til de omtalte virksomhetene kommer noen mindre hvalfangstprosjekter blant annet i Kongo, Saldanha mfl. på 1950-60-tallet som ble drevet av norske, britiske og franske selskaper, med hovedsakelig norske hvalfangere, men disse er av mer eller mindre underordnet betydning i denne sammenheng.

Forskningsstatus og problemstillinger
Referanseverket for den moderne hvalfangstens historie er firebindsverket Den moderne hvalfangsts historie av Johnsen og Tønnessen. Til tross for at dette verket var ferdig i 1970 er det fortsatt et nyttig verktøy. Bjørn Basberg skriver, (…) their volumes have been – and will be – a basis and a starting point for research on the history of whaling”, selv om nye generasjoner av historikere vil studere hvalfangsten med nye perspektiver. Pr. i dag gjøres det svært få forskningsarbeider på hvalfangsthistorie i Norge.

Den eneste doktoravhandlingen som er gjort på moderne hvalfangst ble publisert i 2003 og presenterer en økonomisk analyse av yrkeskombinasjonen hvalfanger/bonde, en kombinasjon som var nokså vanlig i Vestfold. Det er også gjort noen studier knyttet til selskaper og hvalfangststasjoner på Syd Georgia. Et inntrykk av hvalfangstrelatert forskning etter 1970 er at den i all hovedsak konsentrerer seg om hvalfangstfeltene i Antarktis, enten det handler om landbasert fangst fra øygruppene Syd Shetland og Syd Georgia, eller pelagisk fangst på det åpne hav med flytende hvalkokerier.

Det er forsket lite på hvalfangst i Afrika. Tønnessen skriver om hvalfangst i Afrika i Den moderne hvalfangsts historie, med fokus på konsesjoner og fangstfelter, tekniske innretninger fartøyer og fangstresultater. Norsk hvalfangst i Afrika med fokus på Angola er berørt av Dag I. Børresen i artikkelen ”Her er kjeltringer fra guvernøren til den sorteste slave” (2002). Framstillingen er hovedsakelig basert på primærkilder fra Hvalfangstmuseets arkiv. C. de Jong har skrevet artikkelen, ”A history of whaling from Durban.”

En avhandling om hvalfangst i Afrika åpner for flere problemstillinger som bør belyses: Hvordan kom den første etableringen i gang i Sør Afrika i 1908? Hvilke allianser ble bygd mellom kapitalkrefter i Norge, konsuler og forretningsfolk i Afrika? Hvilke ringvirkninger fikk fangsten for videre investeringer og nyetableringer i Norge og i Afrika. Afrika-fangsten skiller seg fra hvalfangsten i ubebodde arktiske strøk ved at hvalfangstselskapene som etablerte seg måtte forholde seg til myndigheter og innfødte, og lover og regler i større grad. Dette handler også om møter mellom mennesker av forskjellige nasjonaliteter og kulturell bakgrunn. Relasjoner mellom norske hvalfangstselskaper og kolonimyndigheter bør undersøkes.

Et moment av interesse er den geografiske tilknytningen hvalfangstselskapene hadde i Norge: nesten alle de tidlige norske selskapene var Vestfoldbaserte og ble drevet av etablerte hvalbåtredere og småkapitalister. Den sørafrikanske fangsten ble startet og drevet av emigrerte nordmenn med røtter i Spind ved Farsund i Vest-Agder hvor det kulturelle jordsmonnet nok var temmelig annerledes enn i Vestfolds småbyer og sterkt preget av pietisme og misjonstanke. Det er ukjent hvordan Larsen og Egeland skaffet kapital til grunnleggelsen av Union Whaling i Durban i 1909 og det vil være interessant å finne ut om kapitalen kom fra Norge eller fra Sør Afrika. Abraham Larsens virksomhet som utflyttet nordmann, investor og innovatør er viktig.

Hvalfangstmusèets nettside