Kvalitativ livsverdensforskning har de siste tiårene fått relativt stort gjennomslag innen helsefag som sykepleie, vernepleie, fysioterapi og ergoterapi. En mulig årsak til dette er at forskningen er «praksisnær» i den forstand at den tar opp problemer knyttet til pasienters/klienters/brukeres og helsearbeideres erfaringer. Dette er tema som har stor relevans for klinisk virksomhet og som derfor kan få konsekvenser for hvordan helsearbeidere forstår, møter og ivaretar mennesker med ulik grad av helsesvikt. I tillegg til å bidra til økt kunnskap om pasienters og helsearbeideres erfaringer, vil denne forskningen også bidra til en dypere forståelse for den kvalitative forskningens muligheter og grenser, fordi den eksplisitt diskuterer forskningens filosofiske forutsetninger.

Fenomenologi søker å overvinne dualismen mellom det subjektive og det objektive, som har vært viktig i forståelsen av naturvitenskap. Ett eksempel på en slik overskridelse er en fenomenologisk forståelse av kroppen. Kroppserfaringer er ikke identisk med fysikalske funksjoner og kan derfor heller ikke beskrives på samme måte; Levende kropper kan ikke studeres som fysiske ting i en objektiv verden uavhengig av erfaringen. De må studeres som «kroppssubjekter» der kropp og sjel utgjør en integrert helhet. Det er som kroppssubjekter vi erfarer verden og menneskene rundt oss. I og med at vi aldri kan rømme fra vår kroppslighet persiperes verden alltid fra kroppens perspektiv. Kroppslige endringer fører dermed til endret persepsjon av verden. Det gir derfor langt på vei mening å si at når kroppen endres (som f. eks ved pubertet, graviditet, aldring, sykdom og/eller skade), endres også vår livsverden. Forståelse for hvordan slike endringer erfares vil være en viktig forutsetning i klinisk praksis.