Programvare forteller datamaskinen helt presist hva den må gjøre for å løse de oppgavene vi forventer: at maskinen skal vise en videosnutt, håndtere at vi skal skrive et dokument eller en epost, sjekke rettskriving, organisering bildearkiv osv. Programvare er skrevet i programmeringsspråk. Programmeringsspråk må være helt presise, så det er helt klart for maskinen hva den skal gjøre. Men presisjon betyr ikke alltid at det vi ønsker å si er lett å uttrykke.

For eksempel er det i dag vanlig at for hver linje som beskriver hva vi vil maskinen skal gjøre, så trengs det 3 linjer som forteller maskinen hva den skal gjøre om en feil oppstår. En feil kan være at data vi får fra internettet er ødelagt, feks på en ondsinnet måte for å ta kontroll over maskinen. Men 3 linjer med feilhåndtering for hver linje med egentlig kode, betyr at selve arbeidsoppgaven vi vil ha utført fullstendig drukner i all den andre teksten. Her er det rom for forbedringer i programmeringsspråket.

BLDL setter fokus på dataspråk. Ved å se kritisk på dataspråkene er det mulig å komme med forbedringer til selve dataspråkene, og måten de skal brukes på. For eksempel har vi vist at det er mulig å redusere programmeringsarbeidet dramatisk om alt gjøres på en bedre måte enn i dag.

Med BLDL ønsker vi både å arbeide med teorien bak programmeringsspråk og hvordan vi i prinsippet kan lage bedre språk, men også å bruke disse idéene i praksis for å se om de virkelig fungerer. For å klare dette må vi kunne teorien, vi må kunne bygge verktøyene som lar oss bruke de språkene vi utvikler, og vi må kunne bygge programvare for å se om alt virker i praksis. Dette er skikkelig laboratoriearbeid, selv om alt foregår på en vanlig datamaskin.

Formålet med BLDL er å drive forskning og undervisning i dataspråk og dataspråkteknologi, både som universitetsfag men også i samarbeid med næringslivet. Arbeidet skal skje på et høyt internasjonalt nivå, med utveksling av studenter og forskere med tilsvarende miljø i Norge og utlandet.