Hvordan ble kjønnshistorie vitenskap?

Dunja Blazevic Foto: Arne Mykkeltveit

Dunja Blazevic vil studere hvordan skandinavisk kjønnshistorie har utviklet seg i spenningsfeltet mellom fag og politikk fra 1970-tallet og frem til i dag.

Spørsmålene Blazevic stiller er blant annet: Finnes det noen forskjeller i utviklingen av dansk, svensk og norsk kjønnshistorie? Hva har de skandinaviske kjønnsforskernes forhold til spørsmålet om fag versus politikk innen fagfeltet vært? Hvis det finnes forskjeller, hva har de vært? Er det først og fremst de interne posisjoneringene til andre deler av historiefaget som har bestemt utviklingen, eller er det kanskje posisjonering i forhold til andre fag som arbeider med kjønnsforskning vært viktigere?

- Det er også viktig å spørre hvor styrende eksterne påvirkningsfaktorer, som mange kjønnshistorikeres tilknytning til kvinnebevegelsen, har vært i valg av forskningsemner og i utforming av kjønnshistoriske teorier, sier Blazevic.

Inspirert av Hulda Garborg

Interessen ble vekket gjennom mastergradsarbeidet om Hulda Garborg og hennes syn på kvinnesaken og den norske nasjonen.

- Her la jeg merke til at man i oversikter over norsk kjønnshistorie ofte bruker mye av plassen viet 1800-tallet til å beskrive den fremvoksende kvinnesaken som et fenomen som nesten utelukkende besto av liberale og politisk engasjerte kvinner. Det slo meg at dette synet på den første kvinnesakskampen på slutten av 1800-tallet er grunnlaget for den måten vi tenker kvinners rettigheter i dag, og er den standarden man ofte også måler andre tiders og samfunns kvinnesyn ut fra, forklarer Blazevic.

- Hvorfor er dette viktig å studere?

- Kjønnshistorie er et fagfelt hvor man har hatt et sterkt ønske om at forskningsresultater skal kunne brukes som grunnlag for samfunnspåvirkning- og engasjement. Når slike ønsker utgjør mer eller mindre uttalte deler av et fagfelts fundament, kan det være lurt å reflektere over hva slags påvirkning man ønsker og hvordan dette ønsket om påvirkning kan virke inn på egen forskning. Jeg sier ikke at kjønnshistorikere på 1970-tallet, for å ta et eksempel, bare lette etter de kvinner som passet inn i 1970-tallets feministiske tenkning, men deres ønske om å synliggjøre kvinner endte i stor grad med forsøk på å synliggjøre kvinner som sto i den samme posisjonen som dem selv. Dette førte igjen til at man av og til tok for gitt at alle kvinner på 1800-tallet var Nora’er som ønsket frigjøring fra sine dukkehjem, noe det slettes ikke er sikkert alle var eller ønsket å gjøre. Overfører vi det til dagens vestlige situasjon, kan man kanskje hevde at det finnes mer enn bare en måte å tenke kvinnesak på og at denne også i noen tilfeller kanskje kan gå stikk motsatt vei av det man er vant til å forstå kvinnesak.

Doble røtter?

Blazevic arbeider ut fra en hypotese om at utviklingen av kjønnshistorie i Skandinavia er preget av dens doble røtter i det generelle historiefaget og i 1970-tallets politiske kvinnebevegelse, og at dette har skapt spenninger i fagfeltet som hver generasjon av skandinaviske kjønnshistorikere har måttet finne sitt svar på.

- Allerede nå tror jeg at jeg vil finne ut at disse spenningene ikke lar seg løse en gang for alltid, men at de er en iboende del av fagfeltet. Jeg håper at jeg vil finne ut noe om hvordan man som kjønnshistoriker kan leve med disse spenningene teoretisk og metodisk, og bruke dem til å drive fagfeltet videre. Av og til kan det å bli tvunget til å balansere mellom flere motstridende sider og finne fungerende løsninger, være den mest kreative situasjonen for et fagfelt, sier Blazevic.

Slik vil hun forske

Blazevic sin forskning vil være basert på tekstanalyse av rapportene som ha blitt utgitt i forbindelse med De nordiske kvinnehistorikermøtene siden 1983 og frem til i dag. I tillegg vil hun foreta utdypende intervjuer med utvalgte norske, danske og svenske kjønnshistorikere for å belyse de delene av utviklingen og kontakten med kvinnebevegelsen som eventuelt ikke kommer frem i rapportene.

- Det første steget er å finne ut hvem som deltok på De nordiske kvinnehistorikermøtene, hvem som var mest aktiv i diskusjonene og hva disse har skrevet i for- og bakkant av møtene. Senere gjelder det selvfølgelig å lese deres arbeider, vurdere spørsmålene som bør stilles til dem og analysere svarene de gir ut fra min tilnærming, avslutter Dunja Blazevic som de neste fire årene vil være tilknyttet forskergruppen Helse-, velferd- og vitenskapshistorie.