Det visuelle feltet er like gammelt som kulturen selv. Den dramatiske veksten i samfunnets totale billedsirkulasjon etter oppfinnelsen av litografiet og fotografiet ved inngangen av 1800-tallet, førte imidlertid til dyptgripende endringer i produksjonen og bruken av bilder. Disse endringene strekker seg helt fram til vår egen tids hyperraske utvikling og intensivering av visuell teknologi.

Erkjennelsen av at samfunnsliv og økonomi i økende grad blir organisert med og gjennom bilder, har ledet til en ny form for visualitetsforskning – under begrepet ”Visual Culture studies”. Denne visuelle vendingen har på den ene side styrket eldre etablerte disipliner som for eksempel litteraturvitenskap og kunsthistorie, men også bidratt til å utvide nedslagsfeltet for billedstudier til også å omfatte disipliner som medievitenskap og sosialantropologi.

Termen ”visuell kultur” ble første gang lansert i kunsthistorien, i Michael Baxandalls ”Painting and Experience in Fifteenth Century Italy” fra 1972. I dette verket er han opptatt av kulturens rolle som determinant for den visuelle erfaringen. Tilsvarende har forskningen på det tverrvitenskapelige visuell kulturfeltet (Mitchell, Tagg, Eco) insistert på å undersøke bildets diskursive og institusjonelle forankringer i kulturen.

Forskergruppen visuell kultur plasserer seg i skjæringsfeltet mellom Baxandalls kulturhermeneutiske kunsthistorie og de nye visuell kultur studiene som har utviklet seg som følge nyorienteringene innenfor de humanistiske disiplinene fra 1960-tallet. Det kunstinstitusjonelle bildet er ikke lenger en hovedinteresse, men representerer en blant mange visuelle praksiser. Gruppens forskningsinnsats er slik rettet mot mangfoldet av og samspillet mellom ulike bildepraksiser. De individuelle prosjektene som spenner vidt, omfatter både fortidens og nåtidens bilder.

I tråd med den amerikanske kunsthistorikeren James Elkins visjoner for feltet (Elkins 2003) tar vi til orde for visuelle studier som er ”tette i teori og strategi, mer refleksive omkring sin egen historie, mer lydhøre for eksisterende visuelle teorier, mer oppmerksomme både på beslektede og fjerne disipliner, mer sensitive for det spesifikt visuelle og mindre rutinepregete i valg av tema og objekter”.