Hjem

Institutt for filosofi og førstesemesterstudier

En bro mellom medisinen og filosofien

Carl Tollef Solberg gir et innblikk i hvordan filosofien kan bidra til gode refleksjoner i møte med medisinfaget. Den bidrar blant annet til en god og konstruktiv kommunikasjon mellom pasient og lege og til å se hva som er best for den enkelte pasient.

Jeg vil særlig trekke frem fire egenskaper som jeg har glede fra filosofien inn i medisinen: Analytiske ferdigheter, etisk kompetanse, evne til kommunikasjon, og undring.

Hva var bakgrunnen for at døden ble et så viktig tema for deg?

Som femåring var jeg på Naturhistorisk museum med min onkel. Da jeg var kommet hjem spurte jeg han hvor menneskeskjelettene vi hadde sett på kom fra. Onkelen min fortalte meg at dette hadde vært levende mennesker som deg og meg. Videre fortalte han meg at en gang kommer vi også til å bli slike skjeletter. På denne måten fikk jeg tidlig en vag bevissthet om døden. Siden har jeg forsøkt å bruke tiden min godt.

Jeg var veslevoksen som barn, og har alltid likt å tenke. Jeg er individualist og liker å gå egne veier. Som barn stilte jeg en del spørsmål som andre rundt meg ikke fant like interessante. Som ungdom oppdaget jeg en bok om filosofiens historie, hjemme på gården der jeg vokste opp. Det var en stor befrielse for meg å oppdage at tingene jeg hadde tenkt på var det andre som hadde tenkt grundigere og bedre på i flere årtusener. Gjennom å berike mitt eget språk ved hjelp av filosofi oppdaget jeg at det var mulig å diskutere tanker jeg før ikke trodde var mulig å formidle.  

I filosofien har spørsmål om døden stått sentralt hele veien. Det medisinske prosjektet handler blant annet om å utsette døden. Og i etikken synes døden å utgjøre et kjernepunkt, for eksempel gjennom spørsmål som knytter seg til abort, livsforlengende behandling, posthume ønsker og eutanasi. Da jeg mange år senere skulle velge forskerprosjekt, var derfor døden et naturlig tema for meg å velge.

 

Du har gjennom hele studieløpet koblet de to fagene filosofi og medisin. Kan du si noe om hva som gjorde at du valgte å ta utdanningen din innen disse to fagene?

Jeg begynte først å studere medisin blant annet fordi dette faget kombinerer naturvitenskap og humaniora. Medisin er et flott studium når det gjelder å lære om kroppen fra et biologisk perspektiv og legeyrket er fint når det gjelder å komme i fortrolige samtaler med mennesker. Men jeg savnet refleksjon i medisinen. Filosofi leste jeg på fritiden, men etterhvert begynte jeg å ta noen enkeltemner. Så reiste jeg ett semester på utveksling til Aarhus, og konsentrerte meg om å studere filosofi der. Tanken slo meg at jeg kanskje kunne få til begge deler. Jeg nevnte denne planen for en kamerat, men han var skeptisk og mente at det fikk jeg nok ikke til. I det øyeblikket bestemte jeg meg for å jeg skulle studere både filosofi og medisin. Jeg har ikke angret siden.

 

Du er jo nå i praksisperiode innen medisin. Har du noen tanker om viktigheten av å koble praktiske erfaringer innen medisin/legeyrket med de mer teoretiske betraktningene?

Jeg jobber for tiden i det som tidligere het turnustjeneste, det som for tiden heter det LIS-1 tjeneste, ved Akershus Universitetssykehus (Ahus). Tjenesten innebærer ett år på sykehus og et halvt år i allmennpraksis. På Ahus er året på sykehuset tredelt, slik at jeg arbeider henholdsvis fire måneder i psykiatrien, indremedisinen og kirurgien.

Doktorgraden min handlet om hvordan vi skal evaluere dødsfall i global helse. Da jeg skrev avhandlingen var det nyttig å ha god kjennskap til en rekke ulike sykdommer og ikke minst epidemiologi. Da jeg skulle lage analogier til hva som gir god velferd og hva som gjør døden til et onde, hadde jeg muligheten til å bruke reelle sykdommer som eksempler, fremfor hypotetiske tankeeksperimenter.  

Jeg vil særlig trekke frem fire egenskaper som jeg har glede fra filosofien inn i medisinen: Analytiske ferdigheter, etisk kompetanse, evne til kommunikasjon, og undring. For det første kommer de analytiske ferdighetene godt med når jeg skal sammenstille den medisinske kunnskapen gjennom samtale med pasienten, se på blodprøver og supplerende undersøkelser for så å komme frem til korrekt diagnose. For det andre opplever jeg at min etiske kompetanse er verdifull hva gjelder det normative aspektet ved medisinen, som for eksempel hva behandlingen skal være. Hva er det beste for akkurat denne pasienten? Den automatiseringen i medisinen som vi kan vente oss i fremtiden vil trolig radikalt forbedre diagnostikken. Men hvordan vi skal behandle pasienten har noe så grunnleggende normativt ved seg at jeg tror det vanskelig kan automatiseres. For å holde bukt med denne utviklingen trenger vi helsepersonell som utøver god og selvstendig tenkning. For det tredje har kunnskap fra filosofien gjort meg bedre til å kommunisere med pasientene, spesielt innen psykiatrien. Om en pasient sier at hun føler seg verdiløs, så kan det være naturlig å utfordre hva hun mener med det. Mener hun at verdi kommer fra hva vi får til, hvordan vi opptrer, egenskaper vi har eller hvem vi er? Gir det samme henne verdi som hos andre mennesker? De analytiske ferdighetene fra filosofien kommer godt for å få en felles forståelse av slike betraktninger. For det fjerde vil jeg nevne at befatning med filosofi har gjort meg mer nysgjerrig på mennesker. Jeg tør å la meg fascinere av ting. Det gjør livet som lege litt rikere.

 

Hvilke planer har du videre i yrkeslivet?

Jeg er sikker på at jeg kommer til å bære med meg den filosofiske interessen frem til den dagen jeg dør. Det kliniske arbeidet i LIS1-tjenesten tar mye tid, men jeg forsøker å forske når jeg har anledning. For tiden er jeg involvert i to bokprosjekter og flere artikkelprosjekter, jeg veileder studenter innen både medisin og filosofi på master- og doktorgradsnivå. Jeg har fått noen ulike tilbud innen forskning, uten at jeg vil røpe for mye om det. Om jeg klarer å kombinere klinisk praksis som lege, med forskerpraksis som filosof, så hadde det vært bra. Min visjon for fremtiden er bygge en bro mellom medisinen og filosofien.