Slipper slavefortellingen fri

FIKK BARN MED SLAVEN:Romanen «Sally Hemmings» av Barabara Chase-Riboud handler om forholdet mellom Thomas Jefferson og slaven Sally Hemmings, som ble innledet da hun var tenåring. Boken er lest av «halve USA».

Tekst: Hilde K. Kvalvaag

«Onkel Toms hytte» av Harriet Beecher Stowe er basert på slaven Josiah Hensons historie. Boken gjorde den hvite forfatteren rik, mens Henson, som startet en koloni for rømlinger fra slaveriet i Canada, gikk konkurs og døde i fattigdom. Dette er en av mange ganger at en hvit forfatter forsyner seg med en svart persons historie. Begynnelsen på den nye bølgen slavelitteratur kom da den hvite William Styron gav ut «Nat Turners bekjennelser». Boken handler om slave-ikonet Nat Turner som ledet det største slaveopprøret i USAs historie i 1831, men er altså skrevet med «hvit innpakning». Denne ble oppfattet som er ny form for slaveundertrykkelse, og utløste et skred av reaksjoner i form av romaner og essays.

Ny form gir frihet

Gjennom de nyskrevne slavefortellingene har dagens svarte forfattere tatt hånd om sin historie og folkets lidelse under slaveriet. Førstemanuensis Željka Švrljuga ved Institutt for fremmedspråk skriver bok om de moderne slavefortellingene.

– I de gamle slavefortellingene ble mester-slave-dynamikken repetert i formen. Slavenes personlige fortellinger i jeg‑formatet krevde et hvitt forord og et hvitt etterord i tekstene. Historiene fortalte om elendighet under slaveriet, men strukturen og språket var «hvite». Som et svar på Styrons roman om Nat Turner, kom for eksempel Ishmal Reads parodi «Flight to Canada» der forteller-jeg’et leter etter den riktige fortellerformen for å snakke om slaveriet. Letingen etter historie innebærer letingen etter form, som i romanen skifter fra dikt til førstepersons-fortelling og til slutt til tredjepersons-fortelling, sier Švrljuga.

Intellektuell slave

Men det fins også fortellinger innenfor det nye paradigmet som har en mer tradisjonell narrativ struktur. Et velkjent eksempel er «Elskede» av Toni Morrison. Alle romanene Švrljuga skriver om er imidlertid eksperimentelle. Hun fremholder særlig romanen: «The Marvelous Adventures of Pierre Baptiste, Father and Mother, First and Last» av Patricia Eakins som et spennende eksempel på ny slavelitteratur.

Eakins utgangspunkt er den franske naturhistorikeren og systematikeren Comte de Buffons (1707–1788) Histoire naturelle og dens oppfatning av raser. Eakins utfordrer syttenhundretallets kunnskap om mennesker ved å skape en intellektuell slaveskikkelse. Denne blir et levende bevis på Buffons manglende kunnskap om folk med forskjellig kulturbakgrunn og utseende. Eakins gjør slaven Pierre Baptiste til marinbiolog, som utforsker den fargerike sjøverdenen. Denne verden blir analog for det fargerike og spennende slavesamfunnet som er fremmed for de hvite. Ut av dette fødes en ny fantastisk androgyn art – FILOSO-FISK. Disse skapningene som renner ut av munnen blir til Pierres korreks. At man bør lære fra og lytte til naturen ser til å være romanens viktige budskap.

Serverer barnet til middag

I likhet med de opprinnelige slavefortellingene, rommer romanen om Pierre Baptiste slaveriets grusomheter i fullt monn, i form av drap, vold og voldtekt. Men det mest groteske er ikke selve barnedrapet, som i den svarte litteraturen har blitt til et bilde på kvinnelig motstand til slaveriet. Det er den voldtatte kvinnens hevn for forbrytelse mot sin integritet og kropp: Ved å servere sitt drepte barn til middag til herskapet, returnerer hun det uønskede barnet til sin far, slavinnens eier. Men Eakins vet at den voldsomme handlingen krever ytterligere straff: Den engang vakre slavinne lemlestes inn- og utvendig og blir til plantasjens skremsel. Dette er et tegn på at voldelig motstand avler mer vold fra de hvite. Og til sist, som slavefortellinger flest, fokuserer denne romanen også på flukt til frihet. Det typiske for de nye slavefortellingene ble det parodiske. Her fremmes det parodiske i hovedpersonens motiv for å rømme: Pierre Baptiste utsettes for seksuell trakassering av sin kvinnelige eier og stikker av, selv om hans grunnleggende motiv er å komme seg til Frankrike, som har avskaffet slaveriet. Men i samsvar med Eakins fantastiske prosjekt, ønsker hovedpersonen å fremstille seg for Buffon, som den «rare» menneskearten: Den svarte intellektuelle, som utfordrer Buffons raseforståelse.

Som et sidestykke til attenhundretallets oppfinnelse av rasebegrepet, som gjorde europeisk ekspansjonisme og kolonialisme mulig, fornyer romanen språket. Dette i et forsøk på å avskaffe polariserende tenkning. I dobbel forstand sier slavefortellingene: «This is not a story to pass on».

Artikkelen er tidligere publisert i Hubro 4/2008

SLAVEHISTORIER: Fra slutten av 1700-tallet til sent på 1930-tallet ble det skrevet cirka 6000 slavefortellinger. – Dette er den afrikanskamerikanske ur-genren der svarte får stemme for første gang, sier amerikanist Željka Švrljuga. Hun forsker på nye slavehistorier. De moderne fremstillingene av slavelivet er ofte eksperimentelle og i kritisk dialog med den hvite fremstillingen av slavespørsmålet.