Troende mindretall finner seg selv

KORS PÅ RATTET: Mens religion blant «ikke hvite» er en synlig og nærmest selvfølgelig attributt, er det blant majoritetsnordmenn informasjon som må forhandles frem. Kors i bilvinduer hører til sjeldenhetene her til lands. Foto: Roger Hewitt

Tekst: Eivind Senneset

Både kristne, muslimer og ikke-religiøse rammer inn sitt ståsted i et individualistisk språk og finner egne erfaringer mer genuine enn arvet kultur. Dette er blant funnene i et internasjonalt forskningsprosjekt som ser på religionenes roller i en sekularisert samtid.

Gjennom de unges øyne

«Når jeg ser en person gå med dette symbolet her … Fuck man, jeg har sett pornostjerner til og med som går med det! Når klin gærne folk går med symbolet… [så mener jeg] at det symbolet har mistet sin religiøse kraft. [...]. For før, da jeg kom fra Pakistan, og jeg så folk med kors, så tenkte jeg at «å, de er så religiøse,» men etter hvert som jeg vokste opp i dette samfunnet, så forsto jeg [at det bare er en type] identitet. Den karen er bare kristen, men det trenger ikke bety at han er praktiserende. Jeg

kjenner mange som går med det symbolet her, og tro meg, mange av dem har … jeg tror ikke de har begrep om hva treenigheten er en gang.»

            – Tariq, i respons til et bilde av et kors i et bilvindu.

Mens kirkene fortsatt står der, er det færre og færre som besøker dem. Religionens kulturuttrykk består, men stadig færre europeere bruker troen som en personlig, moralsk rettesnor. Modernisering, verdsliggjøring og pluralisering er stikkord som ofte dras frem når man skal forklare sekulariseringen som pågår i Europa. Samtidig har den nye innvandringen de siste tiårene endret Vest-Europas landskap, både politisk, kulturelt og religiøst. Selv den tidligere homogene, protestantiske, nordlige delen av verdensdelen har fått moskeer, sikhgurdwaraer, hindu- og buddhist-templer.

– Europas nye religiøse demografi kan tenkes å utfordre sekulariseringsteorien. Kanskje kan også migrantgruppenes religioner påvirke de delene av befolkningen som ikke har immigrantbakgrunn, sier Anders Vassenden, sosiolog ved Universitetet i Bergens forskningsselskap Unifob Global, nå ved forskningsinstituttet IRIS i Stavanger. Sammen med Mette Andersson, førsteamanuensis ved Sosiologisk institutt, UiB, utgjør han den norske kontingenten av et internasjonalt team som forsker på religion blant unge i Europa. – Sosiale endringer vil først kunne spores hos unge. Derfor undersøker vi religionenes posisjon gjennom øynene til mennesker i alderen i 18 til 25 år i europeiske byområder som er sterkt preget av den nye innvandringen, forteller Mette Andersson.

Dynamiske områder

Prosjektet «The Architecture of Contemporary Religious Transmission» studerer arkitekturen for over- og videreføring av religiøse uttrykk og ideer i dagens vesteuropeiske byer. Med «arkitektur» menes både den synlige og fysiske arkitekturen som kirker og moskeer, og den metaforiske arkitekturen

– strukturene og relasjonene hvor religiøse praksiser gjøres til sosiale realiteter.

Prosjektet har fokusert på byområdene St. Georg i Hamburg, Finsbury Park i London og Grønland i Oslo. – Dette er byområder preget av innvandring hvor religionen er synlig til stede, både gjennom religiøs arkitektur og i gatebildet. Områdene er derfor velegnet til å studere hvordan religiøs endring i europeiske byer oppfattes og oppleves av unge, og til å gripe dynamikken mellom migrasjon,sekularisering og desekularisering, sier Anders Vassenden.

Grønland og Tøyen-området er unikt i norsk målestokk. Området er blitt selve symbolet for nyere norsk innvandringshistorie. «Lille Pakistan» og «lille Karachi» er navn som har blitt brukt om denne delen av hovedstaden. Og selv om folk med innvandrerbakgrunn i tiltakende grad forlater Oslo indre øst til fordel for drabantbyene, er Grønland fortsatt et religiøst institusjonelt sentrum for mange minioriteter – ikke minst for muslimer, da alle de viktigste moskeene ligger i området. Her, på Grønland, har Vassenden intervjuet 50 unge kristne, muslimer og «sekulære», ti religiøse ledere og tre fokusgrupper.  Funnene er mer eller mindre overraskende.

Synlige muslimer, skjulte kristne

Religion er i høyeste grad synlig på Grønland. Religiøse mennesker i religiøst inspirerte klesdrakter besøker religiøse institusjoner. Men selv om området også har tre protestantiske kirker, en katolsk kirke og flere kristne frimenigheter, er islam den religionen som primært synes.

– Ser man på en hvit majoritetsnordmann, ser man ikke et religiøst menneske. Vårt materiale viser at «hvithet» skjuler den religiøse posisjonen, samtidig som hudfargen tenderer mot å signalisere ikke-religiøsitet. «Ikke-hvithet» signaliserer derimot tydelig religiøsitet generelt – og ofte islam spesielt. Dette funnet er på en måte ingen stor overraskelse – men samtidig overrasket det oss hvor tydelig dette aspektet kom fram i samtaler, sier Anders Vassenden. Mens religion blant «ikke-hvite» er en synlig og nærmest selvfølgelig attributt, er det blant majoritetsnordmenn informasjon om må forhandles frem. Disse symbolske assosiasjonene påvirker den sosiale interaksjonen i hverdagen.

– På den ene siden er det elementer i materialet vårt som kan tyde på en identifikasjon mellom unge religiøse på tvers av trosretninger i opposisjon mot det man oppfatter som en dominerende sekularitet i det norske samfunnet. På den annen side er det tendenser til at ulike grupper tar ulike ståsted i forhold til sekulariseringen. Religiøs livsførsel anerkjennes ofte som den mest gyldige posisjonen blant for eksempel pakistansk-norske eller tamilsk-norske informanter. Majoriteten av norske kristne forteller imidlertid oftere at de opplever sitt religiøse ståsted som mer sensitiv informasjon som kan skille dem ut på negativt vis, sier Vassenden.

Individuelle og reflekterte

Blant de foreløpige resultatene som har kommet frem av undersøkelsene i Hamburg, London og Oslo, fremstår funnet av den religiøse synlighetens kobling til etnisitet som spesielt sterk i Norge. Mer utbredt og gjennomgående for alle de tre byene, er unge muslimers identitetsarbeid.

– Da de første innvandrergenerasjonene begynte å ankomme Norge fra slutten av sekstitallet, var deres religion aldri et tema. De var ikke «muslimer,» men «fremmedarbeidere,» «innvandrere,» «pakistanere» eller den mer negativt ladede slangvarianten av sistnevnte begrep. Først da Salman Rushdie pådro seg en fatwa, begynte vi å snakke om «deres religion». I dag er religionen viktigere enn noen sinne – det tegner seg et bilde der religion fremstår som en viktigere fellesidentitet enn nasjonalitetsbakgrunn, sier Mette Andersson.

Mens deres foreldre ankom Norge og andre land i Vesten i voksen alder, er de unge i undersøkelsen oftere både født og oppvokst i Europa. Fra barnsben av har de blitt tvunget til å ta stilling til sin religion, og å forsvare den i møtet med en majoritet som ikke deler deres bakgrunn.

– Når man spør unge muslimer om hva som er forskjellen mellom deres og foreldrenes opplevelse av islam, svarer de unge at de gjennom hele oppveksten har diskutert sin religion med andre, at de har måttet utpensle en europeisk form for islam som kan være basert på et utenforskap. Dette har vært med på å drive frem en sterkere bevissthet rundt hva det vil si å være muslim, sier Vassenden.

– Denne tendensen er ytterligere forsterket etter de senere års episoder av såkalt islamsk terror. 11. september 2001 har tvunget alle muslimer til å ta stilling til sin religion, og det samme svaret går igjen hos alle de unge som er intervjuet: «Vi er opptatt av å være gode rollemodeller for islam i et vestlig samfunn. Terror har ingenting med islam å gjøre». Forskerne opplever også at skillet mellom «kultur» og «religion» er en utbredt differansiering blant muslimene som er intervjuet. Kritikkverdige aspekter av religionen, som tvangsekteskap og kvinneundertrykking, er «kultur» fra hjemlandet forkledd som religion. Mens foreldrene fortsatt er viktige bærere av kunnskap og tradisjoner, er den mest genuine kunnskapen den du har kommet frem til på egen hånd etter egne koranstudier og i diskusjon med andre.

– I alle gruppene – blant muslimer, kristne og ikke-religiøse – er det utbredt å ramme inn ens egne religiøse ståsted i et individualistisk språk. Det synes å skje en bevegelse bort fra at religion begrunnes i autoriteter, til at mening på et personlig plan er det som gir den legitimitet. Men dette er et komplekst bilde, og det er på ingen måte slik at religiøse autoriteter som prester og imamer er uten innflytelse. Betydningen av Koranen som autoritet er også svært viktig, sier Vassenden.

[...]

(Anders:) Men du sier at dette bildet viser det positive. Klarer du å sette ord på det?

(Abiya:) Ja, altså, det er jo …

(Nuura:) De leier!

(Abiya:) De leier, det er jo nummer én! Det er liksom sånn: Du ser kjærligheten her. Og sønnen … hvis det er liksom kone, far og sønn … Du ser ikke at noen blir nedtrykt her. Du ser bare tydelig at det er en muslimsk familie her … som går. De viser kjærlighet.

            – Respons til et bilde av en muslimsk familie

Ny religiøsitet ingen dominerende trend

Unge religiøse i dagens Vest-Europa er reflekterte individualister som utgjør mindretall i ellers sekulære befolkninger. Ulike religioner – spesielt islam – står sterkt på Grønland i Oslo, men Norge regnes fortsatt som det mest sekulariserte landet i Europa, til tross for at 85 prosent av befolkningen er medlemmer av statskirken. Synlig religiøsitet preger like fullt de aller fleste større byer i Europa etter de siste tiårenes innvandringshistorie. Karikaturstriden med Muhammed tegningene, sekularisme- og de ulike hijabdebattene her hjemme – eksemplene er utallige, men spørsmålet består om dette er tegn på en religiøs revitalisering i det sekulære Europa. Prosjektet «The Architecture of Contemporary Religious

Transmission» er en del av et større program under det europeiske forskningssamarbeidet NORFACE, som ser nettopp på religionens mulige tilbakekomst som en sosial kraft. Konklusjonene lar imidlertid vente på seg.

– Religion er mer fremtredende i det offentlige rom enn på mange år. Men dette behøver ikke bety at det foregår en storstilt revitalisering i befolkningen for øvrig, sier Anders Vassenden.

Artikkelen er tidligere publisert i Hubro 1/2009

VISUELT HJELPEMIDDEL: Dette bildet av koranen med bønnekjede er et av flere fotografier Anders Vassenden benyttet for å lokke frem minner og få mer emosjonelle svar fra informantene. Metoden kalles photo elicitation (løselig oversatt «fremlokking ved hjelp av fotografi»). Foto: Benjamin Hintze