Medforfatterskap og etikk

UiB Foto: UiB

- En kort orientering ved Per Gunnar Hillesøy, sekretær for Redelighetsutvalget ved UiB.

Denne teksten gjelder noen vanlige vitenskapelige publikasjoner og arbeider, nemlig tidsskriftsartikler, mastergradsoppgaver og doktorgradsavhandlinger.

Noen utgangspunkter

• Det juridiske begrepet opphavsrett, som har eksistert i norsk lovgivning siden 1740-tallet, er grunnleggende, og åndsverkloven av 1961 gir opphavsrettslig vern til bl.a. ”vitenskapelige (..) verk av enhver art og uansett uttrykksmåte og uttrykksform”.
• I en artikkel eller en bok er det teksten (med diagrammer, fotografier etc.) som er beskyttet. Tankene, ideene og arbeidet som ligger bak har altså ikke juridisk beskyttelse etter opphavsrettsreglene. Oppfinnelser kan derimot patenteres, men det er ikke tema her.
• Det er bare opphavsmannen/-mennene som har rett til å være oppført som byline-forfatter. Opphavsmann er den som har laget teksten, alene eller i samarbeid med andre.
• I juridisk forstand er rekkefølgen på medforfattere likegyldig.
• I tillegg til spørsmålet om hvem som har rett til å være medforfatter, har opphavsretten også en økonomisk side. Den blir ikke berørt i teksten her.
• For øvrig er denne orienteringen særlig innrettet mot fagmiljøer hvor det er vanlig at så vel forskningen som publiseringen gjøres av relativt store grupper. Den har dermed mindre relevans for den typen forskning og publisering som tradisjonelt står sterkest i bl.a. humanistiske, juridiske og en del samfunnsvitenskapelige miljøer.

Minstekrav for å bli oppført som medforfatter

I miljøer med sterk tradisjon for flerforfatterskap har det lenge vært vanlig å holde seg til den normen som er angitt i de såkalte Vancouver-reglene. Disse reglene krever at alle forfattere må oppfylle disse minstekravene:

1. substantial contributions to conception and design, or acquisition of data, or analysis and interpretation of data;
2. drafting the article or revising it critically for important intellectual content; and
3. final approval of the version to be published.

Alle kravene må være oppfylt samtidig.

I tillegg har Den nasjonale forskningsetiske komitéen for naturvitenskap og teknologi (NENT) laget forskningsetiske retningslinjer der de bl.a. tar opp forfatterskap. Vilkårene for medforfatterskap er der formulert slik at det kreves betydelige bidrag til minst to av disse fire punktene:

- Konsept eller design
- Datainnsamling og bearbeidelse av data
- Analyse og tolkning av data
- Skriftlig utforming av substansielle deler av arbeidet

I tillegg må alle medforfatter ha gått kritisk gjennom utkast underveis og ha godkjent den endelige versjonen.

Endelig må alle medforfattere være i stand til å forsvare arbeidet i sin helhet (ikke nødvendigvis alle tekniske detaljer.

Som det går fram, er ikke Vancouver- og NENT-reglene helt ut sammenfallende, selv om de er sterkt overlappende.

Eneforfatterskap og flerforfatterskap

Det er velkjent at tradisjonene er ulike mellom fagfeltene. I rettsvitenskapen, i mange humanistiske og en del samfunnsvitenskapelige disipliner er det tradisjon for eneforfatterskap eller flerforfatterskap med få personer, mens det i mange realfag og helsefag er vanlig med større grupper av medforfattere, til dels store grupper. Det samme kan gjelde andre disipliner, for eksempel økonomi.

Disse forskjellene gjenspeiler først og fremst ulike måter å arbeide på og ulike tradisjoner for å publisere. Det avgjørende i juridisk forstand er at man har bidratt nok til å oppfylle minstekravene, enten man arbeider sammen med én annen eller mange andre.

Det er imidlertid problematisk dersom man fører opp medforfattere som ikke har bidratt nok til å oppfylle minstekravene. For eksempel er det ikke nok i seg selv til å bli medforfatter at man har vært veileder eller prosjektleder, dersom man ikke har bidratt i skriveprosessen, slik som beskrevet i Vancouver- og NENT-reglene.

Veiledere som medforfattere ved mastergradsoppgaver og doktoravhandlinger ved UiB

Monografier: Veilederen skal ikke være medforfatter.

Artikkelbaserte arbeider: Veilederen kan være medforfatter på enkeltartikler dersom vilkårene i Vancouver- og NENT-reglene er oppfylt, men skal ikke være medforfatter på de sammenbindende delene (syntesten) eller stå oppført på forsiden.

Dersom artikler eller monografier som nevnt senere blir omarbeidet for publisering i tidsskrifter, kan veilederen være medforfatter dersom vilkårene ellers er oppfylt.

Hovedgrunnen til denne holdningen er kravet til selvstendighet hos studenten. Et så sterkt bidrag fra veilederen at det utløser rett til å bli medforfatter kan gi grunn til å tvile på om studentens eget bidrag er tilstrekkelig til at han eller hun har oppfylt kravene til mastergraden eller doktorgraden.

Forfatteradresse

Den som er ansatt ved en forskningsinstitusjon må oppgi adresse hos arbeidsgiveren. Har man flere arbeidsgivere, oppgis først den arbeidsgiveren der det aktuelle arbeidet har sterkest forankring.

Til fordypning: Hvorfor er medforfatterskap etikk?

Sannferdighet

Den som står som medforfatter sier med det til verden at 1: ”Jeg har æren for dette”. 2. ”Jeg har ansvaret for dette”. Hvis det ikke er sant, er det åpenbart et etisk problem, og det blir verre jo større avvik det er mellom kravene til forfatterskap og virkeligheten.

Maktulikhet

Det er ofte slik at blant flere som på ulike måter er involvert i et forskningsarbeid, er makten ulikt fordelt. Dette er gjerne lettest å se i relasjonen veileder/student eller veileder/doktorgradskandidat, men det kan forekomme på ulike måter også i andre relasjoner. Det krever bevissthet og varsomhet, særlig hos den som har mest makt, fordi det er en risiko for misbruk, bevisst eller ubevisst. Alle kan se at det bevisste maktmisbruket er etisk problematisk, men det er ikke alltid tale om bevisst misbruk. Det er positivt at seniorer bryr seg om rekruttenes arbeid og engasjerer seg i det, ikke minst at man tar (med)ansvar for å lære kandidaten opp i vitenskapelig publisering, men skal veilederen eller en annen senior være medforfatter, må hun eller han oppfylle Vancouver-vilkårene og NENT-reglene.

Dersom dette ikke fungerer etter reglene er det en risiko at det vokser fram kulturer som kan gi uheldige utslag overfor enkeltpersoner og i verste fall fremme dårlig etikk.

Medforfatterskap som ”handelsvare”

Det har vært hevdet at det til tider ”handles” med medforfatterskap. Det kan være motytelser for støtte som man har mottatt i arbeidet med den konkrete artikkelen, eller for annen støtte gitt i andre forbindelser. Regelen er den samme her som ellers: Oppfyller man ikke minstekravene i Vancouver/NENT, skal man ikke være medforfatter. Feiloppføring som medforfatter kan føre til sanksjoner mot enkeltpersoner, dersom det senere blir oppdaget feil (fusk) i artikkelen).

Typetilfeller av uberettiget medforfatterskap

Den mest åpenbare formen er når en person krever å bli oppført som medforfatter selv om både personen selv og andre involverte vet at det ikke er berettiget. Dette er et alvorlig brudd på åndsverkloven og på allment aksepterte forskningsnormer.

Det motsatte kan også forekomme, nemlig at en person som ikke har rett til å være medforfatter blir presset til å stå på byline. Selv om det kan oppfattes som gunstig, er det et brudd på både loven, tjenestepliktene og forskningsetiske normer. Enda verre er det når noen blir oppført som medforfatter uten å være spurt.

Det vanligste er likevel at man har gitt et reelt bidrag, men at det ikke er nok etter de gjeldende reglene. Det kan skyldes uvitenhet om reglene, misforståelser eller andre ærlige feil, men det kan også skyldes at det har utviklet seg en kultur på siden av de gjeldende reglene. Det er et ansvar både for den enkelte og for kollektivet å rette opp i slike forhold, men aller mest er det et ansvar for ledelsen.

Medforfatterskap, etikk og lederskap

UiB ønsker å understreke ansvar for ledelsen på ulike nivåer: Forskergruppe, institutt, universitet etc. Ledere har et særlig ansvar for at miljøene utvikler og holder oppe en god debatt og gode rutiner for etisk forsvarlig håndtering av medforfatterskap. Det er et lederansvar å informere masterstudenter, ph.d.-kandidater og andre medarbeidere om regelverket og om tradisjonene på fagfeltet.

Medforfatterspørsmål bør tas opp tidlig i en masterstudents eller en ph.d.-kandidats utdanningsløp, og det er også en god regel å diskutere det tidlig i forskerfellesskapet når man arbeider med noe som skal føre fram til en publikasjon. Man bør diskutere hvem som skal være med, med hvilke bidrag. Dersom det blir aktuelt å gjøre endringer underveis, må det kommuniseres tydelig til den endringen gjelder og til andre medarbeidere. Særlig viktig er dette når det er aktuelt at en påtenkt medforfatter likevel ikke skal være med.

Åpenhet, transparens og en felles forståelse av premissene bidrar både til å fremme bevissthet og god skikk og til å unngå eller redusere konflikter.