Studerer arabisk i krigsherjede Jemen

Stephan Daus studerer arabisk i Jemen. Foto: Jørgen Løhne, Aftenposten

Det er merkelig å lese tre-fire artikler hver dag i VG om situasjonen her i Jemen. Det virker noe underlig at det skjer så mye i dette landet når hovedstaden er så stille. For all del, jeg kan nok aldri si at det er stille her, sett i forhold til en norsk by. Lydnivået i enhver restaurant (eller spisested, et mer presist ord) er så høyt at du må være ekstremt nedstemt og ensom om du synes det er for stusselig og stille der. Lydene fra gassbrennerne på kjøkkenene er en nøyaktig gjengivelse av en skjærebrenner som noen ganger justeres opp og ned. Tanker om hørselsvern for kokkene fyller hodet. Min palestinske venninne kommer med gjentatte kommentarer om at det jemenittiske snakkevolumet her er så forferdelig høyt, noe som selvsagt bryter med mitt bilde av alle arabere som høyrøstede.

Men dette ”bråket”, snakkesalige folk, daglige ”Hei! Hvordan går det? Jo da, bare bra. Er det like kaldt i Norge som her nå?” og en tillit som man også finner i Norge (dvs. i gamle filmer om 50-tallet) er jo veldig koselig. At de ikke helt vet hvor/hvordan Norge er, er intet problem. Er jo et ypperlig samtaleemne. Jeg var mentalt forberedt før ankomst på å måtte forsvare norsk utenrikspolitikk eller integreringspolitikk. Selvfølgelig ser jeg nå at det var litt mye å forvente av et land med  analfabetisme på 50 %. Min stormannsgalskap som stolt nordmann kunne jeg pakke vekk med de varme klærne.

Amerika, nærmere bestemt dette ”imperialistiske landet som er ute etter Midtøstens olje og å hindre muslimene fra oppbygging og velstand” kjenner de bedre til. Men så kommer det viktige poenget. Som du kanskje vet er det ikke mange demokratier eller opplyste diktatorer i den arabiske verden (sentral-Asia også inkludert). Dette er nok hovedårsaken til at araberne er meget flinke til å skille mellom myndigheter og folket, mens vi i vesten knytter oss opp mot nasjonalitet enn etnisitet eller religion. Følgelig har det gått svært bra med mine amerikanske venner og journalistnaboer, til tross for at ”alle vet” at det har vært mange CIA-agenter her det siste året.

Trygg

I Jørgen Løhnes Aftenposten-artikkel (15.1.10) er jeg sitert på at mange studenter har reist. En mer presis uttalelse er at en del studenter har forlatt landet av forskjellige grunner (sikkerhetssituasjonen er én av dem) og det er usikkert om de returnerer med det første, på grunn av situasjonen. Av de 10-15 faste studentene på instituttet er det 5-6 gjenværende. Mine to tyske naboer dro et par dager etter at de hadde kommet tilbake fra juleferien, på tross av at den tyske ambassaden ikke hadde begynt evakuering. 

Selv ser jeg ingen umiddelbar grunn til å forlate dette flotte landet, og jeg skal gi en rask oversikt hvorfor. Det er flere år siden det var angrep i hovedstaden, Sana’a, og i gamlebyen hvor jeg bor er det ikke verdige terrormål, selv ikke meg. Jeg føler meg trygg som norsk student (kanskje noe naivt), dvs. at jeg ikke går kledd som typisk turist, jeg kjenner de kulturelle ”do’s and dont’s”, alle vet at jeg bare studerer arabisk, og jeg reiser ikke rundt til spennende, men farlige, steder. Jemen er også et bedre sted å lære arabisk enn Egypt/Syria/Libanon. Dessuten har jeg allerede betalt for 720 timer som jeg må bruke opp…

Grubling over situasjonen i Jemen har hittil kun gitt de samme tankene man finner hos utvekslingsstudenter i andre utviklingsland: Bekymring over om man skal få magetrøbbel i dag igjen. Om det er mulig for en innesluttet nordmann å gå til skolen uten å bli stoppet av 6-7 personer som vil hilse på deg. Om man kanskje bør slutte å ta de utrolig spennende motorsykkeltaxiene rundt om i byen, siden sjåførene iblant har sprekker i hjelmene. Om én norsk student kan hjelpe et land i krise, enten det er katastrofalt som på Haiti, eller langvarige kriser som i Jemen, uten å kaste bort alle sine sparepenger og stipend på økonomske tilskudd. Om det faktisk er like så slitsomt for innvandrere i Norge med daglige fordommer, dumme og gjentagende spørsmål, samt språklige kommunikasjonsproblemer.

Språk og qat

Ang. sistnevnte har jeg begynt å tenke over hvordan jeg har kommunisert med nye nordmenn som ikke forstår norsk, eller enda verre, min egen tale. Som student i arabisk blir man fort kjent med forskjellen på standard arabisk og dialekt (dvs. én av dialektene). Med hendelsen nedenfor, lurer man på om dét er det største underet.

Vår udugelige vaktmester tygger daglig qat, disse lett oppkvikkende grønne bladene vi forbinder med somaliere. Han skal forklare meg, med et qat-kinn som minner om en forferdelig svulst, mumlende, at jeg skal gjøre noe med vanntanken på taket. Når sa du? Først skal jeg hva? Hæ? Ja ha, noe med å dunke på veggen ser det ut som at du sikter til. Om du ikke hadde tygd denne qaten din hele tiden så hadde jeg kanskje forstått hva sier. Det hadde vært bedre for tennene dine også.

Og en nasjonaløkonomi som trenger oliventrær.

Qat er min største bekymring.

Med mange hilsener fra en juicekafé i Sana’a, Jemen

Stephan Daus,

Bachelorprogrammet i språk ved UiB

Foto: Stephan Daus.