"Goldberg 2012" til topps i internasjonal kåring

I sin begrunnelse skriver blant annet 4barsrest at "Goldberg 2012" er et resultat av en "enorm musikalsk kreativitet".

Den kjente dirigenten David King skryter også av stykket.
- Det er ett av de beste stykkene jeg har dirigert på mange år. Det er en strålende komposisjon. Svein Erik Giske er en mann for framtid og nåtid", sier King.

Musikksjef Geir Ulseth i Norges Musikkorps Forbund gratulerer Giske med prisen.
- Dette er en flott anerkjennelse av en av våre aller beste komponister i Norge. "Goldberg 2012" var det første, nyskrevne pliktnummeret til et NM brass, og vi er utrolig glad for at det har slått så godt an i Europa. NM-korpsene var svært fornøyd med stykket, og jeg tror det kommer til å bli mye spilt av brassband i hele Europa framover, sier Ulseth.

Komponisten sier selv følgende om stykket:

Goldberg 2012
Første gang jeg hørte Aria fra Bachs Goldberg-variasjoner var i filmen Nattsvermeren en gang på tidlig -90 tall. Jeg la merke til den vakre bakrgunnsmusikken i en av scenene, men visste ikke på det tidspunktet hvilket stykke det dreide seg om. Senere, under studietiden på trompet ved Griegakademiet, lærte jeg hele verket å kjenne. For meg er dette et stykke musikk som jeg stadig oppdager nye ting i, som inspirerer meg og som jeg aldri blir lei av å lytte til.

Både Bachs komposisjon og Glenn Goulds berømte innspilling fra 1955 (som var den første jeg hørte) gjør fortsatt stort inntrykk på meg. Før Glenn Gould som 22-åring spilte inn dette verket var det ikke spesielt kjent i klaverlitteraturen, og Bach ble av mange sett på som litt arkaisk og tung. Den unge og enormt talentfulle kanadieren snudde om på alt dette. Han klarte å få frem linjer og nyanser i Bachs musikk som ingen andre hadde gjort før ham, og satte dermed både seg selv og Bach ettertrykkelig på det musikalske verdenskartet. Da NMF for en tid tilbake spurte meg om å skrive pliktnummer til NM i 2012, ble det derfor naturlig for meg å ta utgangspunkt i noe av den musikken som står meg aller nærmest, nemlig Goldberg-variasjonene.

Helt siden NMFs sommerkurs i Ørsta på -80 tallet har jeg likt å lytte til veldig mye forskjellig musikk. Oppveksten på Sunnmøre med Brazz Brothers som lærere og inspiratorer har gjort både jazz, pop/rock og folkemusikk til en naturlig del av min musikalske bakgrunn i tillegg til den klassiske utdannelsen ved Griegakademiet. Som tittelen antyder ønsker jeg å ta med Bach og hans variasjoner inn i vår tid og kle dem opp i nye musikalske drakter ved nettopp å blande flere av disse sjangrene. Jeg mener det kan oppstå en helt spesiell energi når man blander forskjellige stilarter og uttrykk.

I Goldberg 2012 er musikken ofte delt inn i flere sjikt som på en måte lever sine parallelle musikalske liv. De er bundet sammen av en felles grunnpuls, men skilt fra hverandre ved å notere rytmene på en mer flytende måte som ikke er forankret i vanlig underdeling på 8-dels eller 16-dels nivå. Med dette ønsker jeg å oppnå transparente klanger som rytmisk sett oppfattes friere og mer løsrevet fra hverandre.
I store deler av verket fusjoneres det klassiske uttrykket med elementer fra jazz/rytmisk musikk. Man kan tenke seg et møte mellom flere musikere, noen med klassisk- og andre med jazz-bakgrunn, som improviserer sammen med hver sine dialekter. Et slikt møte, hvor jeg er en slags referent, er det mye av dette stykket handler om for meg.

I tillegg til Bach og andre referanser fra pop/jazz, har jeg brukt mitt eget råmateriale som består av to akkorder som høres i sin reneste form i 1. satsen. Jeg bruker disse akkordene blant annet til å lage skalaer, nye akkorder og forskjellige motiv som er med på å binde sammen de forskjellige uttrykkene i stykket.

Det har ikke vært meningen å legge Bachs storform (tema med 30 variasjoner) til grunn for mitt verk, men snarere å la meg inspirere av hans musikk og bruke de bitene jeg liker best som ingredienser i mine egne variasjoner.

1. sats, Aria 2, er dedikert til min tredje sønn, Olav, som ble født 21. april 2011, og 5. sats, From long ago, er til minne om min far, Svein J. Giske, som gikk bort 6. juni 2011.