Hjem

Det humanistiske fakultet

møt en professor

Eirik Vassenden: Kritisk og utadvent litterat

– Det er viktig å studere fortiden for å kunne si noe kvalifisert om samtiden.

vassenden.png

Bilde av Eirik Vassenden
LITTERATURKRITIKKENS HISTORIE: Eirik Vassenden har nettopp avsluttet et forskningsprosjekt om norsk litteraturkritikk fra siste halvdel av 1800-tallet frem til i dag.
Foto:
Eivind Senneset

Professor i nordisk litteratur, Eirik Vassenden, har alltid likt å lese og diskutere bøker han har lest, men innrømmer at det er forskjell på å være interessert i litteratur og å drive med litteraturforskning.

– Litteraturfaget har stor bredde, både historisk og tematisk, og forholder seg både til litteraturens eget formspråk og til alle de samfunnsmessige spørsmål litteraturen har tatt opp i seg: verdimessige og religiøse spørsmål og konflikter, ideologi, kjønnsspørsmål, klasseproblematikk og sosiale forhold, kulturmøter, språk, teknologi, og så videre.

Vassenden er like opptatt av det historiske som av det aktuelle, og mener at litteraturforskningen både handler om å forstå det nye, vår egen samtid, men også om å sette dette i en historisk og kulturell sammenheng.

– I vår tid er aktualitetskravene skyhøye, vi skal være «oppdaterte», kjenne de nyeste formatene og ha den seneste kompetansen. Dermed må det også være noen som forvalter denne kulturens hukommelse. De humanistiske fagene tar denne oppgaven dypt alvorlig, sier han, og utdyper:

– Til de som mener at studier av historisk stoff, språk, kunst, arkiver eller eldre kultur er «konservativt» eller lite aktuelt, vil jeg si at uten et begrep om det historiske har vi dårlige forutsetninger for å si hva som eventuelt er nytt med et samtidig fenomen. Det kan høres bakvendt ut, men jeg mener det er viktig å studere fortiden for å kunne si noe kvalifisert om samtiden.

Gamle bøker, nye spørsmål

Litteraturprofessoren henter ideer og problemstillinger, ikke uventet, fra litteraturen. Og selvsagt også fra kunnskap om den sammenhengen litteraturen står i, historisk og estetisk.

– Man skulle kanskje tro at en litteraturforsker blir blasert av å lese stadig flere bøker, men det motsatte skjer faktisk også: Det dukker hele tiden opp nye, og ikke minst gamle, bøker som gjør det nødvendig å stille nye spørsmål.

De siste ti årene har Vassenden arbeidet parallelt med to store prosjekter, ett om vitalismen i norsk litteratur og kultur fra perioden mellom 1890 og 1945, og ett om litteraturkritikkens historie. Det første ble fullført i 2012 med utgivelsen av en monografi, det siste er nå i ferd med å fullføres med utgivelsen av et historieverk. Det er også disse arbeidene han ser på som sine mest sentrale.

– Men den utgivelsen som kanskje har nådd flest, er en bok jeg og min gode kollega Jørgen Sejersted laget for noen år siden, der vi samlet kommentarer til og minianalyser av 101 kjente dikt fra middelalderen til vår egen tid. Den er i bruk på en rekke litteraturstudier og fungerer etter hva jeg hører som vi hadde håpet, som en slags «døråpner» for lesere og studenter.

Aktiv formidler med åpen dør

Han har alltid vært opptatt av å «få ut» det han arbeider med, og publiserer i flere ulike sammenhenger: internasjonale og nasjonale tidsskrifter, artikkelsamlinger og monografier. Dessuten mener han det er svært viktig for forskere å bidra på den redaksjonelle siden av publiseringen. Siden han begynte som stipendiat for omtrent femten år siden har han vært involvert i redaksjonelt arbeid, først i litteraturtidsskriftet Vagant, siden i Norsk litterær årbok, og nå senest i Edda. Nordisk tidsskrift for litteraturforskning.

– Jeg forsøker også å være aktiv på foredragsfronten, og holder like gjerne foredrag på skoler som på forskningskonferanser i inn- eller utland. Sammen med to andre litteraturkritikere er jeg med på å drive Kritisk kvartett på Litteraturhuset, et forum for live litteraturkritikk, der vi samles annenhver måned for å krangle om fire bøker hver gang.

Til dagens studenter har han mange råd.

– Det er bare å komme på forelesning eller banke på døren! Men det kanskje viktigste rådet er noe som høres banalt ut, men som likevel er helt sentralt: Vær interessert i faget ditt. Gjør alt du kan for å bli engasjert i det faglige. Det er den eneste måten man for alvor kan ta «ansvar for egen læring» på. Det er også den beste måten å forstå hvorfor man studerer.

– Interesse kommer ikke av seg selv. Det skaffer man seg selvsagt ved å studere, ved å lese, skrive og diskutere, ved å komme med spørsmål og innspill på forelesning og i kollokviediskusjoner, men også ved å stille opp i fagutvalg, og la seg velge inn i styre og stell, og ved å engasjere seg i studenttidsskrifter. Og ikke minst: ved å stille spørsmål til faget og til seg selv.