Hjem
Institutt for global helse og samfunnsmedisin

Fra bartskjærlaug til legeforening - et 400 årsjubileum

Av Hogne Sandvik og Jørund Straand. Bartskjærlauget i Bergen ble stiftet 17.1.1597. I nærmere 250 år var dette Norges eneste "legeforening." Lauget døde ut med den siste mesteren, Christian Wilhelm Wisbech (1740-1822). Men bare ni år senere stiftet hans sønn, Christian Wisbech (1801-69) Bergen Lægeforening. Tidligere publisert i Tidsskrift for Den norske lægeforening 1996; 116: 3614-7.

Hovedinnhold

Den 17.1.1997 er det 400 år siden bartskjærlauget i Bergen ble stiftet. Siden dette var den første norske "legeforeningen," synes vi det er på sin plass å markere jubileet.

Da den katolske kirken i 1163 nedla forbud mot at geistlige leger (oftest munker) gjorde blodige inngrep, sluttet de fleste legene med kirurgisk praksis. Fra da av ble denne "ukristelige" virksomheten overlatt til barberene (bartskjærene). Hos bartskjærene ble de kirurgiske teknikkene holdt i hevd som andre håndverk, den unge svennen lærte faget ved å gå i lære hos en erfaren mester. Universitetene beskjeftiget seg ikke med slike trivialiteter. Middelalderens medikus var en latinkyndig teoretiker som la hovedvekt på lærde disputaser og innvortes medikamentell behandling.

Den gamle Hansabyen

Midt på 1500-tallet bodde det omtrent 6 500 mennesker i Bergen. Til sammenlikning hadde Trondheim 2 000 og Oslo neppe mer enn 1 000 innbyggere. Byen vokste kraftig de følgende tiårene, og doblet trolig folketallet frem til århundreskiftet. Bergen var da Nordens største by. Gjentatte pestepidemier gjorde imidlertid innhogg i befolkningen. Mikel Hofnagel oppgir svært høye dødstall (2 500 - 4 000 døde) som følge av pest både i 1600, 1618, 1629 og 1637.

En stor del av befolkningen var utlendinger. Tyskerne dominerte håndverksfagene. De var organisert i laug, og de fåtallige og uorganiserte norske håndverkerne maktet ikke å hevde seg. Et tysk bartskjærlaug i Bergen er første gang nevnt i 1447.

De tyske laugene hadde opprinnelig en uavhengig stilling i forhold til norske myndigheter og det tyske Kontoret. Men utover 1500-tallet styrket de norske bymyndighetene sin stilling og krevde at håndverkerne skulle innordne seg bysamfunnet. I 1558 ble det således nedlagt forbud mot at tyskere uten borgerskap kunne drive håndverk. Dermed ble alle tyske laug oppløst.

Det er noe usikkert hvor mange bartskjærer som virket i Bergen på denne tiden, men vi kjenner i alle fall to bartskjærboder, én ved Bryggesporen og én rett ovenfor Korskirken. I hver av disse var det to bartskjærer og to læregutter. Gjennom Absalon Pederssøns dagbøker får vi enkelte glimt fra miljøet i bartskjærbodene. I tillegg til å drive med barbering og diverse kirurgiske inngrep hadde også bartskjærene skjenkerett. Bartskjærbodene fungerte som sosiale treffsteder med spill og drikk - som noen ganger kunne utarte til fyll, krangel og knivslagsmål.

Absalon hadde ikke særlig tiltro til bartskjærenes faglige standard. Flere ganger beskylder han dem for å være den egentlige årsaken til pasientenes død. I august 1570 beskriver han hvorledes Peter Adrianson døde av bartskjærens sterke medisiner. Han fikk en drikk som var så sterk "at brød hans hierte i søndr, och hand døde saa sterkelig, at skarnit, som skulde gaa bag ud, gich vd ad hans mundt ... sodanne lege haue vi ...". Bartskjærene hadde egentlig ikke lov til å gi pasientene innvortes medisiner, bortsett fra vunddrikker som ble brukt i skadetilfeller.

 

Det norske bartskjærlauget av 1597

Det viste seg etter hvert nødvendig å etablere et nytt norsk bartskjærlaug til erstatning for det oppløste tyske. Bare gjennom en slik organisering kunne man ivareta fagets kompetanse og beskytte det mot konkurrenter og fuskere i faget. Den 17.1.1597 fikk byens ni bartskjærer godkjent de nye laugsartiklene eller skråen. Bergen var for øvrig den eneste norske byen som var stor nok til at det noensinne var aktuelt å danne bartskjærlaug.

Gjennom opprettelse av laug delegerte kongsmakten godkjenningen av nye mestre. Lauget hadde en kollektiv avtale, de enkelte mestrene trengte således ikke søke Kongen om personlige privilegier. Medlemsskap i lauget var en kvalitetsgaranti overfor publikum. En autorisert mester hadde gjennomgått en langvarig opplæring.

 

Fra dreng til mester

For å bli bartskjær startet man i 14-15-årsalderen som dreng hos en mester. Her fikk han lære det basale håndverket: barbering, årelating og koppsetting. Etter tre års lære ble drengen forfremmet til svenn, og han kunne begi seg ut på vandring. I utdanningen inngikk nemlig et obligatorisk utenlandsopphold på minst tre år. Vandrende håndverkssvenner var et vanlig syn over hele Europa. Utstyrt med et anbefalingsbrev fra laugets oldermann var de sikret mat, husly og arbeid hos mestre i fremmede byer og land. På den måten kunne de også få opplæring i nye og spesielle kirurgiske teknikker. Mange kom aldri tilbake til sin hjemby, men slo seg ned utenlands eller tok tjeneste som feltskjærer i fremmede armeer.

Det kom også vandrende barbersvenner til Bergen. Noen ble værende. For å bli opptatt i bartskjærlauget måtte de imidlertid først vise sin faglige dyktighet, utføre et mesterstykke. Representanter for lauget skulle være til stede mens aspiranten gjorde en amputasjon eller et annet kirurgisk inngrep.


Faglig godkjenning var imidlertid ikke nok. Man kunne ikke uten videre slå seg ned med egen praksis uten å løse borgerbrev. I laugsskråen var dessuten antallet praksishjemler (amt) begrenset til ni. Enker etter bartskjærer hadde anledning til å drive videre ved hjelp av svenner. Alternativet til å kjøpe et ledig amt var derfor å gifte seg med en barberenke.

Fra gammelt av var det ulike seremonier som de unge håndverkerne måtte gjennom før de kunne opptas i det gode selskap. Disse såkalte "spillene" antok ofte groteske former. I bartskjærspillet "to de hans næse og mund med katteskarn og hundepis og andet skarn, og rage hans haar og klippe hannem med en træsax". Spillene ble avskaffet omkring 1600.

 

Bot og bedring?

Laugsartiklene inneholdt nøyaktige retningslinjer for høviske omgangsformer på medlemsmøtene. Dette var nok nødvendig, for bartskjærene var ikke alltid utpregede dydsmønstre.

Da Sollied & Sollied samlet biografier over nesten 300 av Bergens bartskjærer, var rettsprotokollene en viktig kilde til opplysninger. Flere bartskjærer måtte tåle tiltale for ordensforstyrrelse, injurier og slagsmål. I 1682 ble en av dem dømt for på offentlig gate å ha truet stadsfysikus Jakob Woldenberg (1649-1737) med en stokk og kalt ham en skurk. Retten advarte bartskjæren mot å befatte seg med innvortes kur og dømte ham til å betale Woldenberg to riksdaler i oppreisning.

Av og til syntes folk at bartskjærenes honorarkrav kunne bli i stiveste laget. I 1723 behandlet bartskjæren Jørgen Poulsen Berenhart en mann med en skuddskade i leggen. Regningen kom på over 80 riksdaler:

 

 RisksdalerMarkSkilling

Apotekets regning for medikamenter

21112

Barberen for opvartning og kur, idet han oplyste at ha spaseret 196 gange fra Tyskekirken, hvor han bor, til Torvalmenningen hvor patienten bor

36  

Brændevin til patientens lægedom og nytte

258

Vin til samme

13 

Kost i 8 uker med anden opvartning i hans logemente 16 rdr og ugentlig ekstraudgift à 3 m er 4 rdr, tilsammen

20  

 

Det ble protestert på beløpet, og retten oppnevnte to bartskjærer og to kjøpmenn som sakkyndige. Men komiteen hadde lite å utsette på regningen, bortsett fra at de anbefalte en mindre reduksjon av honorarposten. Det hjalp ikke at saksøkeren innhentet en meget kritisk erklæring fra det medisinske fakultet i København. Bartskjær Berenhart ble imidlertid senere dømt for dokumentfalsk i en annen sak.

Det verste eksemplet var likevel den tyske bartskjæren Henrich Andreas som i 1633 ble dømt for drap på i alt fem personer. Straffen var grusom: Henrich ble levende partert på Nordnes. Kona var heller ikke helt uskyldig, for hun ble halshugget på "spitalet".

 

Hard konkurranse

Det var mange ufaglærte som forsøkte å gå bartskjærene i næringen, og lauget nølte ikke med å trekke disse "bønhasene" for retten. I 1699 reiste de sak mot Sara Frantz Wortmann som hadde behandlet en kvinne med hjemmelaget medisin. Den sakkyndige bartskjæren fant pasienten i en miserabel forfatning. Den skarpe medisinen hadde ødelagt magen hennes, og etset tre hull i halsen.


En annen konkurrent var skarpretteren. Bøddelen spilte flere medisinske roller, bl.a. som leverandør av likdeler som hadde en viss plass i tidens medisinske praksis. De mange barbariske straffene medførte at skarpretteren måtte ta seg av lemlestede ofre, stanse blødninger og forbinde sår. Johan Henrich Helmschläger (1684-1760) var skarpretter i Bergen, men drev i tillegg full kirurgisk praksis. Bartskjærlauget anla flere ganger sak mot ham, men nådde ikke frem. Helmschläger kunne legge frem attester på sin dugelighet både fra fogd, biskop og stiftamtmann. Bartskjærlauget måtte til slutt godta at Helmschläger fikk kongelig bevilling som kirurg.

Andre konkurrenter ble tolerert så lenge de holdt seg til sine definerte oppgaver. Badstumannen hadde lov til å drive med koppsetting, og apotekersvennene kunne sette klystér. Et problem for bartskjærlauget var at militærkirurgene tok seg til rette ved å behandle sivile. Mer spesialiserte kirurgiske operasjoner for stær, brokk og blæresten ble bare sjelden utført av barberkirurgene. Slike inngrep ble som regel overlatt til omstreifende spesialister.

 

Fra bartskjær til lege

Arbeidsdelingen mellom leger og bartskjærer ble formalisert gjennom den dansk-norske forordningen av 1619. Her ble det nedlagt forbud mot at andre enn leger kunne gi innvortes behandling. Man gjorde imidlertid unntak for sårdrikker og avkok mot syfilis. En ny forordning av 1672 bekreftet dette prinsippet, men det er noe usikkert om bartskjærene hadde tilsvarende monopol på utvendig behandling.

I 1603 hadde Norge fått sin første offentlige legestilling, stadsfysikatet i Bergen. På denne tiden synes det som om bartskjærer og leger levde i rimelig fred og fordragelighet. Otto Sperling (1602-81), som var stadsfysikus omkring 1630 gir i sin selvbiografi eksempler på at han samarbeidet med bartskjærer.

Etter hvert ble imidlertid legene mer nidkjære i å håndheve forbudet mot at bartskjærer befattet seg med innvortes behandling. I 1657 skriver stadsfysikus Johan Friedrich Treubler (1626-79): "Hvorfor tillades det hvemsomhelst at foreskrive medicin og dræbe folk ustraffet naar det i haandværket ikke tillades hvemsomhelst at være maler, og den som ikke er smed, ikke ustraffet tager hammer i haand?".

Da laugsskråen ble revidert i 1672, ble det bestemt at enhver ny mester også måtte avlegge eksamen for stadsfysikus. Etter hvert kom det skjerpede krav til utdanningen. I utlandet utviklet det seg høyere læreanstalter for kirurger. Christian IV forsøkte i 1621 å gi bartskjærene adgang til universitetet i København, men professorene ville bare dosere på latin, og forsøket måtte oppgis.


Bartskjærene hadde fordel av et nært forhold til kongsmakten. Både som feltskjær og som kongelig livkirurg hadde de direkte adgang til maktens sentrum. Dette bidrog nok til at kirurgenes status og utdanning utviklet seg så sterkt på 1700-tallet. I 1736 ble det opprettet et kirurgisk amfiteater i København. Her fikk bartskjærsvennene lære anatomi og kirurgiske inngrep på avdøde, og det ble avholdt eksamen.

Et liknende anatomikammer ble etablert i Bergen i 1748 av stadsfysikus Johan Gottfried Erichsen (1713-68). Det ble nå forlangt at bartskjærkandidatene måtte gjennomgå et kurs i Bergen eller i København før de kunne utnevnes til bartskjærmester. Økende kompetanse og status avspeiler seg også ved at bartskjærene på denne tiden stadig oftere brukte yrkesbetegnelsen kirurg.

I 1785 fikk amfiteateret i København akademisk status, skiftet navn til Det kongelige kirurgiske akademi, og ble helt likestilt med det medisinske fakultetet. Eksamen fra det kirurgiske akademiet gav rett til både kirurgisk og medisinsk praksis. Akademiet og fakultetet eksisterte side om side frem til 1842 da de ble slått sammen. Også ved det medisinske fakultet i Kristiania (opprettet i 1814) var det frem til 1845 anledning for kirurger å avlegge en forenklet legeeksamen. Dette åpnet muligheten for at man kunne bli lege "på overgangsregler".

 

Bergens Vaccinationsinstitut

I 1761 kjøpte Johan Andreas Wilhelm Büchner (1730-1815) stadsfysikatet av Erichsen. I hans tid startet det viktige og effektive arbeidet mot koppesykdommen. Det var imidlertid en bartskjær, Johan Wilhelm Hochkirchen, som først tok i bruk inokulasjonsteknikken i Bergen.

Christian Wilhelm Wisbech (1740-1822) avla kirurgisk eksamen for stadsfysikus Büchner i 1772. Han huskes først og fremst for sitt arbeid som vaksinatør i Bergen og Søndre Bergenhus amt. Fra 1808 til han døde i 1822 tilbød Wisbech fri vaksinering hjemme i sitt eget hus i Markeveien, Bergens Vaccinationsinstitut. Både stadsfysikus og departementet berømmet ham for denne innsatsen.

Wilhelm Johannes Schwindt

Mer berømt enn Wisbech ble imidlertid hans samtidige kollega Wilhelm Johannes Schwindt (1766-1826). Schwindts kirurgiske ferdigheter var så imponerende at biskop Johan Nordahl Brun omtalte en av operasjonene fra prekestolen og skrev en rapsodi til hans ære.

Schwindt hadde en betydelig huslegepraksis. Allerede klokken fire om morgenen startet han besøksrunden til pasientene sine. Men nåde dem som hadde låst ytterdøren! Schwindt banket aldri på når han kom til et hus. Var døren låst, gikk han videre til nestemann.


Takknemlige pasienter belønnet ham rikelig, og Schwindt ble etter hvert en rik mann. Men honorarene var ikke bare av pekuniær art. I 1808 måtte et hollandsk skip søke nødhavn i Bergen. Ombord var den hollandske guvernøren på Java. I Bergen ble han syk av vattersott og Schwindt ble tilkalt. Som takk for vel utført behandling mottok han, foruten honorar, en malayisk slavegutt, On Tong, som hadde tjent guvernørens frue til skammel, når hun skulle stige til vogns. Gutten fikk senere etternavnet Wiese, og Schwindt gav ham opplæring i kirurgi. Selv om han aldri tok noen eksamen, fungerte likevel On Tong Wiese som kompanikirurg i Bergen helt frem til 1854.


Flere yngre leger i Bergen mottok rundhåndet utdanningsstøtte fra Schwindt. En av disse var Christian Wisbech jr. (1801-1869), sønn av den gamle amtskirurgen med samme navn.

 

Fra bartskjærlaug til legeforening

Da Christian Wilhelm Wisbech døde i 1822, var han den siste representanten for det gamle bartskjærlauget. Dette lauget ble aldri formelt oppløst, det døde bare ut med Wisbech. Ni år senere stiftet hans sønn, Christian Wisbech, Bergen Lægeforening. På mer enn én måte er derfor Den norske lægeforening et ektefødt barn av bartskjærlauget.

En 400 år gammel arv

Bartskjæren var på mange måter sin tids primærkliniker, den pragmatiske og personlige legen for sitt nærmiljø. Bartskjærene kan derfor regnes som faglige forløpere for dagens allmennpraktikere.

Medisinstudiet har alltid vært dominert av teorifagene, og er derfor blitt kritisert for at det legges for liten vekt på opplæring og trening i praktiske ferdigheter. Dagens turnuskandidater har etterlyst en mer yrkesrettet utdanning. Legeutdanningen har kanhende ett og annet å lære av bartskjærutdanningen på dette feltet? Organiseringen mester/svenn var og er fremdeles ideell når man skal tilegne seg praktiske ferdigheter.

De obligatoriske utenlandsreisene medførte at barberkirurgene var svært internasjonalt orientert. Ved at man hele tiden fikk nye faglige impulser utenfra, unngikk man den stagnasjonen som lett følger av faglig isolasjon. Dette er forhold som ikke er blitt mindre viktige i våre dager. Det ser vi ved den faglige berikelsen de mange utenlandsstudentene har betydd for det medisinske miljøet her hjemme.

Gjennom den omfattende videre- og etterutdanningen for leger har Legeforeningen påtatt seg et ansvar få andre fagforeninger kan vise til. På samme måte som lauget måtte godkjenne den nye mesteren, er Legeforeningen faglig garantist for at spesialistene besitter den nødvendige kompetansen.

Legeforeningen blir av og til beskyldt for å være en faglig sammensvergelse som kun har til oppgave å beskytte medlemmenes interesser. Sterk profesjonsidentitet med vekt på kollegialitet og intern justis trekkes stadig frem i mediene som noe negativt. Men nettopp dette er laugets kjennemerke. Denne arven fra bartskjærlauget kan vi trygt vedkjenne oss og være stolte av.

I disse dager kan vi altså gratulere hverandre med at det er 400 år siden norske, medisinske praktikere etablerte den første legeforeningen her i landet, bartskjærlauget i Bergen.