Hjem

Institutt for informasjons- og medievitenskap

Om instituttet

Institutt for informasjons- og medievitenskap driver forskning, undervisning og formidling innen informasjonsteknologi og medier. Fagmiljøet ved instituttet er tverrfaglig, og studerer IKT og medier med metoder og perspektiver fra samfunnsvitenskap, humaniora og teknologifag.

Instituttet ble etablert i 2004, ved at de tidligere instituttene for informasjonsvitenskap og medievitenskap ble slått sammen. Instituttet holder til i 5. og 6. etasje i SV-fakultet - Lauritz Meltzers hus.

Nedenfor kan du lese om instituttets historie.

Etableringen av Institutt for Medievitenskap

Den opprinnelige planen for utbyggingen av samfunnsfagene ved Universitetet i Bergen (den såkalte Mykland-komiteens innstilling fra 1963) hadde med et forslag om et teoretisk orientert studium i journalistikk. Planene om en fagutbygging innen feltet medier/kommunikasjon kom et stykke nærmere da Per Torsvik i 1969 kom til Bergen. Sammen med Stein Rokkan og Leif Holbæk-Hanssen skrev Torsvik en innstilling til forskningsrådet (NAVF) der konklusjonen var å satse på medieforskning i Norge. NAVF tok konsekvensen av anbefalingene og etablerte et sekretariat for mediaforskning i Bergen i 1972, med Torsvik som forskningsleder.

I 1972 ble også Nordisk dokumentasjonssentral for massekommunikasjon, NORDICOM, etablert, hovedsakelig basert på nordiske midler. Igjen sto Per Torsvik sentralt, ikke minst var det hans fortjeneste at den norske avdelingen, med Kirsti Thesen Sælen som leder, ble lagt til Universitetet i Bergen. Siden 1975 har den norske delen av Nordicom vært finansiert over budsjettet til Universitetet i Bergen.   Etter at NAVF avsluttet sin finansiering av sekretariatet for mediaforskning, fortsatte virksomheten under navnet Senter for medieforskning. Senteret hadde noen egne prosjekter, blant annet finansiert av NRK, men det meste av virksomheten besto i en frivillig deltakelse fra en liten gruppe som var ansatt ved Sosiologisk institutt og Institutt for sammenliknende politikk (etter at storinstitutt var splittet opp, ble mediemiljøet spredt på Sosiologisk institutt og Institutt for sammenliknende politikk).   Et viktig steg i formaliseringen av virksomheten var opprettelsen av en hovedstilling i kommunikasjon, som ble besatt da Per Torsvik ble utnevnt til dosent i 1978 (en stilling som seinere ble omgjort til professorat).   På sosiologi mellomfag var det en populær spesialiseringsretning innen massekommunikasjon, og det ble skrevet en del hovedfagsoppgaver innen både sosiologi og sammenliknende politikk, men det var ellers ikke noe systematisert undervisningstilbud innen feltet.

Medievitenskap som fag og institutt
I 1981 tok en gruppe utenfor universitetet (først og fremst Bergens Tidende og journalist Normann Kirkeeide) et initiativ overfor ledelsen ved Universitetet i Bergen med et ønske om at universitetet skulle utnytte de ressursene som allerede fantes ved institusjonen i retning av å styrke journalistutdanningen på Vestlandet.   Universitetsledelsen sørget for å sette i gang en utredning om opprettelsen av et mediefag ved universitetet. Olav Vaagland ble engasjert for å skrive en utredning, og denne ble lagt fram i november 1982. Utredningen konkluderte med en anbefaling om at det skulle opprettes en ny grunnenhet (institutt) som skulle få ansvaret for et grunnfag i kommunikasjon, mediekunnskap og formidling. Både SV-fakultetet og HF-fakultetet fikk saken til høring, og begge sa seg interessert i å være med.   Det fantes ikke noen modell for et mediefag som skulle inkorporere både samfunnsvitenskapelige og humanvitenskapelige tradisjoner. Ved Universitetet i Oslo hadde Institutt for presseforskning startet et reint samfunnsvitenskapelig grunnfag, og dette fantes det også modeller for i flere andre europeiske land. Noen steder var det innenfor humanistiske miljøer dannet sentra for mediestudier, men et felles miljø på tvers av tradisjonelle fakultetsgrenser fant man ingen modeller for.   Kollegiet oppnevnte så et dekanutvalg der dekanene ved de to fakultetene + en til fra hvert fakultet skulle arbeide seg fram til enighet om en modell for det nye studiet. Begge dekanene, Tor Rødseth (SV) og Magnus Rindal (HF) var positive, og dekanutvalget oppnevnte et underutvalg for å utarbeide konkrete forslag til studieplan og pensumliste for et grunnfag. Jostein Gripsrud og Atle Kittang representerte HF-fakultetet, mens Olav Vaagland og Helge Østbye representerte SV-fakultetet. Kollegiet vedtok på grunnlag av innstilling fra dekankomiteen at det fra høsten 1985 skulle settes i gang et grunnfag etter de retningslinjene som var foreslått i komiteene, og at de to fakultetene skulle utarbeide forslag til hovedfag.   Høsten 1984 ble detaljene i studieplanen og pensumlista for grunnfaget spikret, og det ble arbeidet med det materielle grunnlaget for faget. Grunnfaget kom i gang høsten 1985, med 30 studenter.   Instituttet ble etablert 1. januar 1986. En stilling knyttet til Nordicom (Sælen) og en hovedstilling (Torsvik) ble overført fra Institutt for sammenliknende politikk, mens to mellomstillinger (Vaagland og Østbye) ble overført fra Sosiologisk institutt. HF-fakultetet tilførte to vitenskapelige stillinger, og Peter Larsen ble tilsatt som professor og Jostein Gripsrud som førsteamanuensis.   Etter at planer for et felles hovedfag strandet, ble det utarbeidet studieplaner for to hovedfag. Høsten 1986 kom det samfunnsvitenskapelige hovedfaget (Massekommunikasjon og mediekunnskap) i gang, med et opptak på 10 studenter, hvorav et par reelt sett var godt i gang allerede da faget ble etablert. Hovedfaget var det første i landet innen massekommunikasjonsfeltet. Allerede da faget hadde eksistert i et halvt år, ble den første hovedfagskandidaten, Trine Syvertsen, uteksaminert. I 1988 kom også HF-hovedfaget (Massekommunikasjon og kulturformidling) i gang.

Instituttets formelle organisering
Ressursene til det nyopprettede faget og til instituttet kom fra to fakultet, HF og SV. Staben ble knyttet til hver sin seksjon, en humanvitenskapelig og en samfunnsvitenskapelig. Disse fungerte i faglige spørsmål som egne institutter, og som nevnt utviklet de hvert sitt hovedfag. Men grunnfaget var et felles ansvar, og de to seksjonene hadde felles administrasjon. De første årene var instituttstyrer fra SV-seksjonen (Per Torsvik ble den første instituttstyreren) med visestyrer fra HF, deretter ble rollene i en periode byttet om. Instituttet hadde til å begynne med vært lokalisert i Christiesgt. 15-19. I 1988 begynte en flytting til Fosswinckelsgt. 7 (tvers over gata for de nåværende lokalene), der hele instituttet en kort periode var samlet.

Opprettelsen av grunnfaget i fjernsynsproduksjon
Aksjonen "TV 2 til Bergen" tok initiativ for å få universitetet til å etablere et relativt praktisk innrettet undervisningstilbud i fjernsynsproduksjon. Universitetsledelsen støttet tilbudet. Instituttet planla og fikk gjennomført opprettelsen av et grunnfag i fjernsynsproduksjon. Dette kom i gang i 1988, med et klasserom i U. Pihl skole (nå: Ulrike Pihls Hus) som studio. Da Universitetet året etter kjøpte tv-utstyr fra et konkursbo og også overtok leie av et studio i Mediehuset (nåværende TV 2-huset) på Nøstet, var hovedbegrunnelsen at man skulle sikre utstyr og lokaler for fjernsynsfaget, og stab og studenter flyttet til lokalene en drøy kilometer borte fra resten av instituttet.   Administreringen av fjernsynsfaget var i begynnelsen nokså kaotisk og var periodevis en stor belastning for resten av instituttet. Gradvis ble det bygd opp visse administrative tjenester også på tv-faget, men instituttet hadde økonomisk og overordnet administrativt ansvar for virksomheten.Instituttet og universitetsledelsen forsøkte våren 1993 å få utvidet undervisningstilbudet i fjernsynsproduksjon ved å lage et storfagstillegg (1 år) på toppen av grunnfaget. Av hensyn til etterbruken av OL-lokalene på Lillehammer, nektet Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet å godkjenne påbyggingen.

Flytting, samlokalisering og samling av instituttet
Staben ved instituttet har gradvis økt. Dette gjelder både vitenskapelig, teknisk og administrativt personale. Instituttet flyttet høsten 1993 til det nye samfunnsvitenskapelige bygget i Fosswinckelsgt. 6 (Lauritz Meltzers hus) Fjernsynsproduksjon fikk innredet et fjernsynsstudio, et lydstudio, redigeringsenheter og undervisningslokaler tre etasjer under inngangsnivået. I 5. etasje finnes instituttets ekspedisjonskontor, seminarrom, kontorer for hele staben og lesesalsplasser for rundt 30 hovedfagsstudenter (fra begge seksjoner). Selv om kontorene i Fosswinckelsgt. 7 og på Nøstet kanskje var triveligere, var det også mange fordeler med de nye lokalene. Ikke minst var det viktig at hele instituttet ble samlet under ett tak.   På instituttet ble administrasjonen bygd ut. Instituttet ble pekt ut til å være med på en prøveordning med administrative reformer på universitetet (desentralisering). Delvis av den grunn fikk instituttet tildelt en kontorsjefstilling fra desember 1991.  Høsten 1994 kom det i gang diskusjoner om seksjonsinndelingen ved instituttet. Ved inngangen til 1995 inndelingen i en HF- og en SV-seksjon opphevet. I 1997 ble det to hovedfagene slått sammen. Navnet på fag og institutt er også endret, fra massekommunikasjon og mediekunnskap til medievitenskap. Den som lanserte det første navnet, var daværende universitetsdirektør Magne Lerheim, som brukte betegnelsen på et nytt professorat som ble opprettet ved instituttet.Fra 1. januar 2004 fusjonerte Institutt for medievitenskap med Institutt for informasjonsvitenskap.

Skrevet av: Helge Østbye

Informasjonsvitenskap ved UiB frem til 1993

I 1960 årene ble det gitt programmeringskurser ved UiB såvel i regi av Matematisk institutt som ved EDB-avdelingen. Innen humaniora og samfunnsvitenskap var det også betydelige brukeraktiviter i enkelte fag. Mens det i de naturvitenskapelige disipliner først og fremst var de omfattende og kompliserte beregninsoppgaver som dominerte, var det organisering, lagring, prosessering og effektiv fremhenting av store dataset, ofte av tekstlig karakter, som var hovedinteressen i humaniora og samfunnsvitenskapene.

Forarbeid
Det var samfunnsviteren professor Stein Rokkan, da  knyttet til Det historisk-filosofiske fakultet,  som i siste halvdel av 1960 årene tok opp arbeid med å få tilsatt egne vitenskapelige ansatte for å utvikle egen kompetanse innen fakultetet og et selvstendig undervisningopplegg i informasjonsvitenskap for humanister og samfunnsvitere. Sammen med professor Ludvig Holm-Olsen fra Nordisk institutt, la Rokkan saken frem for universitetets kollegium. Initiativ førte til at UiB på sitt budsjettframlegg i 1970  foreslo opprettet et eget professorat og 2 mellomstillinger for faget informasjonsvitenskap. I begrunnelsen het det:  Det er nedlagt et stort arbeid når det gjelder systematisering og lagring av informasjon, og det er gjort en viktig innsats når det gjelder tilrettelegging av effektive systemer for henting og bearbeidelse av informasjon av forskjellig slag. For at disse initiativ ikke nå skal gå tapt er det nødvendig snarest å få opprettet en hovedstilling i faget informasjonsvitenskap, slik at det kan bli skapt et samlende miljø for virksomheten, og slik at forskning og undervisning kan få en fast organisert form.

Etablering
Etter at Stortinget bevilget midler til stillingene, ble de lyst ut og i  1972 tiltrådte den første professor i faget informasjonsvitenskap. Kort tid etter ble to første universitetslektorer ansatt. Faget ble organisert i eget institutt, Institutt for informasjonsvitenskap, IFI,  året etter og var da det  første universitetsinstitutt innen fagfeltet i Norge. Det samfunnsvitenskapelige fakultet var nylig skilt ut fra Det historisk-filosofiske fakultet, og IFI ble derfor et interfakultært institutt for de to fakulteter. Tilhørighet til de to fakulteter varte ved til i midten av 1980-årene da instituttet i sin helhet ble lagt under Det samfunnsvitenskapelig fakultet.

Medarbeidere
De første vitenskapelig ansatte kom fra IT-miljøer innen samfunnsvitenskap, humaniora og datateknologi. Etterhvert som instituttet vokste knyttet det til seg medarbeidere fra både inn-og utland med høyst varierende bakgrunn som ga instituttet en stor faglig bredde.  I  1993 hadde instituttet 18 vitenskapelige stillinger og 6 administrative/tekniske stillinger.

Undervisning
Undervisningsopplegg med utviklet med 4 parallelle kursrekker,  systemteori, programmering, datalagring og utstyr som gjennomgående grunnstruktur fra delfag til hovedfag. Dette opplegget ble først tilbudt høsten 1972, og ble brukt i nærmere 30 år. Eksamener i faget ble godkjent på linje med andre fag i gradene cand. philol. og cand.polit., og i noe mer begrenset omfang i cand.real. og ved NHH.  Fra en håndfull studenter som begynte i 1972, vokste faget i popularitet og fikk på slutten av 1970 tallet årlig 50-60 nye studenter. De ferdige kandidater ble fort ettertraktet og gikk inn i ledende stillinger i forvaltning og næringsliv med den følge at studenttallet eksploderte i begynnelsen av 1980 årene, og faget gikk inn i en periode med lukket opptak.  Instituttet forsøkte å dimensjonere inntaket av studentene etter de ressurser det disponerte med sikte på å gi studentene et faglig forsvarlig tilbud. Det lukkede opptak vedvarte til begynnelsen av 1990-årene med et årlig opptak på omkring 80-100 nye studenter hvert år.De fleste kandidatene gikk til offentlige virksomhet, mens andre store  avtakere var oljeindustri og distriktshøgskoler  I tillegg til det ordinære studieopplegg,  deltok instituttet i fakultetstilbudet Økonomisk-administrativ studieretning, tilbød kveldskurser som førte til grunnfagseksamen for lærere og inngikk i et samarbeid med Stord Lærerhøgskole om pedagogisk informasjonsvitenskap.

Forskning
De forskningsmessige interesser ved instituttet ble først og fremst  knyttet til problemer knyttet til utvikling av store IT-baserte informasjonssystemer og organisering av store datamengder.  I forskning samarbeidet instituttet særlig med NHH, Utviklingsselskapet for næringslivet på Vestlandet,  Chr. Michelsens Institutt, Universitetets EEDB-avdeling og miljøer innen det Historisk-filosofiske fakultet i  1970-og 1980 årene.  Den eksterne støtte var beskjeden og hovedsaklig i form av forskningsfinansiering fra Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd (NTNF)og Norges Almenvitenskapelige Forskningsråd (NAVF).

Samarbeid
Nasjonalt var IFI med på starte Råd for informatikk i 1976, og hadde i mange år et utbytterikt samarbeid med de andre universitet og høyskoler som etter hvert tok opp ulike undervisnings- og forskningsoppgaver. Ansatte ved IFI ble hyppig brukt som sakkyndige ved vurderinger av undervisningsopplegg og ved bedømmelser av søkere til vitenskapelig stillinger ved de fleste universiteter og høyskoler.  På det nordiske plan var særlig impulsene fra de nordiske pionerer Børje Langefors og  Peter Naur fra henholdsvis Sverige og Danmark av stor betydning.  Dette førte til at IFI tidlig kom med i det nordiske samarbeid både innen akademia og i regi av Nordisk ministerråd.

Lokalisering
Som en del av Sosiologisk institutt hadde informasjonsvitenskap til å begynne med adresse i Christies gate. Da faget ble utskilt som eget institutt, hadde det gjennom noen år kontorer i krysset av Hermann Foss gt og Allégaten med hovedfagsstudenter på loftet. Deretter ble det noen år i Harald Haarfagres gt., før instituttet flyttet til 4 etasje i Høyteknologisenterets Databygning. Noen år senere flyttet instituttet igjen til Hermann Foss gt. 6. for å komme nærmere miljøene i det nyoppførte bygning for det Samfunnsvitenskapelige fakultet.

Evaluering
Som et ledd i en fakultetsvid evaluering i begynnelsen av 1990-årene, ble IFI vurdert av en internasjonal gruppe av eksperter innen instituttets område med meget tilfredstillende omtale og mange inspirerende råd.  Instituttet hadde da utviklet seg til et av de største fagmiljøer innen informasjonsvitenskap og var enestående med sin fakultetstilnytting til det samfunnsvitenskapelig miljø.

Skrevet av: Svein Nordbotten