Sammendrag: I Ytre Nordhordland gikk det lang tid før man innså nytten av å ansette utdannede jordmødre. Fødselshjelp ble gitt av lokale hjelpekoner som hadde lite å stille opp med når fødselsforløpet avvek fra det normale. Hyppigheten av dødfødsler og mødredødelighet lå 50-60% over det nasjonale gjennomsnittet. Lindås prestegjeld fikk sin første jordmor i 1860, Manger i 1874. I denne studien er det gjort multippel regresjonsanalyser for å undersøke hvilken betydning jordmordekning og obstetriske inngrep hadde for hyppigheten av dødfødsler og mødredødelighet i 30-årsperioden 1858-87. Forklart varians var 42% for dødfødsler, bare 6% for mødredødelighet. En bedret jordmordekning var assosiert med færre dødfødsler, mens det omvendte var tilfelle for obstetriske inngrep. Dette kan skyldes at slike inngrep bare ble gjort i ekstreme tilfeller. Det konkluderes med at legenes utrettelige kamp for ansettelse av flere jordmødre var viktigere enn deres ferdigheter med fødselstangen.
Fra gammelt av var det erfarne "hjelpekoner" som assisterte ved fødsler, men allerede i 1810 fikk man i Norge en lovpålagt plikt til å benytte utdannede jordmødre der slike fantes (1). Dette førte til at både hjelpekoner og barselkoner risikerte tiltale og straff (2). Loven var upopulær og førte til sterke protester fra bondepolitikerne på Stortinget. Den ble derfor opphevet i 1839 (1).
Da Michael Krohn (1822-97) tiltrådte som distriktslege i Ytre Nordhordland i 1855, ble han forbauset over at det ikke fantes en eneste jordmor i hele distriktet (3): "Jeg indgik desaarsag allerede i October Maaned med Andragende til Lindaas og Mangers Formandskaber om at Midler maatte tilstaaes til Ansættelse af i det Mindste een examineret Jordemoder for hvert af Præstegjældene, og foredrog jeg selv Sagen i begge Formandskabsforsamlinger. Efter megen Debat bevilgedes endeligen det Nødvendige til een Jordemoders Ansættelse for Lindaas's Vedkommende, og forventes herpaa min Amtmands Approbation. Alle mine Bestræbelser var derimod forgjæves for Mangers Vedkommende."
Krohn var forskrekket over hvordan man behandlet fødende i Manger (4): "Naar Fødslen efter de tilstedeværende kloge Koners Formening ikke gaaer raskt nok for sig, vendes Konen om paa Hovedet og rystes tilstrækkeligen for at losse (løsne) Fosteret, eller hun maa hoppe ned fra en Skammel eller noget Lignende, eller hun maa endelig veie Salt, det vil sige, stille sig Ryg mod Ryg med en anden stærk Kone eller Karl og nu løfte hinanden vexelviis fra Gulvet. Fremkalde disse udmærkede Midler ikke den forønskede Virkning opgives alt Haab om at kunne yde den Lidende nogen Hjælp; thi liden er Troen saavel paa examineret Jordemoder som Lægen, og at hente disse langveis fra, "da staaer dei inkje i!" At mange bliver helseløse efter en saadan Medfart faller af sig selv."
Det skjedde regelmessig at fødende kvinner døde uforløst, og Krohn gjorde derfor utallige fremstøt for å få ansatt en jordmor i Manger. Han innbød til og med kvinnene til å overvære møtene i sunnhetskommisjonen, men fortsatt sa politikerne "nei" (5). Etterfølgeren Thomas Collett (1835-98) fulgte opp med en tordentale til sunnhetskommisjonen (6): "Den Commune, der for at spare en 20-30 Spd aarlig, ikke vil bevirke en saadan examineret Fødselshjælperske ansat, bærer næsten ligesaa stor Skyld som den Mand der for at spare nogle Dalere, ikke vil benytte sig af den Hjælp Vor Herre har givet ham, for at hans Kone og Barn kan blive frelst fra en uundgaaelig Død. Dette hans ligegyldige Forhold maa næsten kaldes Drab, og ikke af 1, men af 2 Væsener. En saadan Mand kan aldrig længre have nogen god Samvittighed, ligesaalidt som den uvidende Kone, han maatte have tilkaldt, og som blot kan hjælpe saalænge Naturen hjælper sig selv, naar hun da ikke tilkalder anden og kyndigere Hjælp, men rolig seer paa at Konen ligger der og døer. Ogsaa hun veed med sig selv at det ikke staaer i hendes Magt at redde hende. Hun bærer et stort Ansvar."
Først i 1872 fikk han gjennomslag for kravet. Dette var et kronår, med store avlinger og god økonomi, og "under saadan Tilstand faar man villigere Ører baade i og udenfor Sundhedskommissionerne, og mangt et Vink eller Forbillede tages til Følge" (7).
Medisinalberetningene inneholder mange og detaljerte beskrivelser av tragiske fødselsforløp. Rapportene tyder på at forholdene i Ytre Nordhordland var spesielt primitive. Hensikten med denne studien var å undersøke om de kasuisitiske beskrivelsene kunne bekreftes statistisk.
Metode
Medisinalberetningene er systematisk gjennomgått for den perioden Ytre Nordhordland var et eget legedistrikt (1853-87). De statistiske opplysningene er imidlertid tilgjengelige først fra 1858.
Det er gjort årlige registreringer av antall fødsler, dødfødsler og mødre som døde i barselseng. Alle obstetriske inngrep foretatt av legene er også registrert. Dette dreier seg hovedsaklig om tangforløsning, vending, embryotomi og kunstig løsning av placenta. Endelig er antall praktiserende jordmødre registrert hvert år. Tilsvarende opplysninger er også hentet fra den nasjonale statistikken for samme tidsperiode.
Hyppigheten av dødfødsler, mødredødsfall og obstetriske inngrep ble beregnet per 1000 fødsler, mens jordmordekningen ble utrykt som årlig antall fødsler per jordmor. Alle tall er angitt som gjennomsnittet for tre påfølgende 10-årsperioder (fig 1-4).
Multippel regresjonsanalyse ble utført med antall jordmødre og obstetriske inngrep som forklaringsvariabler og hyppighet av dødfødsler og mødredødelighet som målvariabler. Statistisk signifikans ble satt til p<0,05.
Resultat
I den aktuelle 30-årsperioden ble det registrert 14 194 fødsler i Ytre Nordhordland. 742 (5,2%) av disse var dødfødsler, og i 146 tilfeller (1,0%) døde mødrene i barselseng. Legen gjorde obstetriske inngrep ved 74 fødsler (0,5%).
Hyppigheten av dødfødsler avtok gradvis i Ytre Nordhordland, men lå hele tiden over det nasjonale gjennomsnittet (fig 1). Mødredødeligheten viste en økende tendens i Ytre Nordhordland, mens den nasjonale tendensen gikk i motsatt retning (fig 2).
 |  |
Den første jordmoren i Ytre Nordhordland startet sin virksomhet i Lindås i 1860. Collett angir at hun i 1864 assisterte ved 24 fødsler, i 1869 ved 31. Det totale antall fødsler var på denne tiden ca. 450. Den andre jordmoren startet i 1874 (i Manger). Senere økte antall jordmødre i distriktet gradvis, til seks i 1885. Figur 3 viser hvordan antall fødsler per jordmor avtok, selv om tallet hele tiden lå over det nasjonale gjennomsnittet. Obstetriske inngrep foretatt av lege økte gjennom perioden, men var sjeldnere i Ytre Nordhordland enn i landet som helhet (fig 4).
 |  |
Regresjonsanalysene viste at antall jordmødre og obstetriske inngrep forklarte 42% av variasjonen i hyppigheten av dødfødsler i Ytre Nordhordland, mens de samme variablene forklarte bare 6% av variasjonen i mødredødeligheten. Jordmordekningen var assosiert med færre dødfødsler (beta=-0,70, p<0,001), mens det omvendte var tilfelle for obstetriske inngrep (beta=0,35, p<0,05).
Diskusjon
De statistiske dataene bekrefter distriktslegenes beskrivelse av Ytre Nordhordland som et tilbakestående område når det gjelder omsorgen for fødende. Dødfødsler var 50% hyppigere og mødredødeligheten 60% høyere i Ytre Nordhordland enn i landet som helhet.
Den høyere frekvensen av dødfødsler kan nok langt på vei forklares av den dårlige jordmordekningen i Ytre Nordhordland, men tilsynelatende hadde jordmødrene liten betydning for mødredødeligheten. Dette kan skyldes at tallene er små, og at andre faktorer derfor får stor betydning. Distriktslege Collett har pekt på én slik årsak (8): "Barselfeber har i Løbet af Vaaren og Sommeren hersket i et snevert Strøg af Lindaas Præstegjeld, nemlig den nordligste Del af Halvøen og tilgrændsende Øer. Jordemoderhjælpen udøves her af en Hjælpekone, der har et stort Ry, som hun ved Beretning over alle sine Meriter, altid ved at holde vedlige. Hendes Kunst bestaar i at gjøre Vending, for at Hovedet skal indtage sin rette Stilling, hvorfor hun i næsten hvert Tilfælde gaar ind med fuld Haand. At Fødselen derefter bliver regelmæssig, tilskriver hun sin Kunst. Ved de virkelige Tverleier kommer hun altid til Kort, og har i flere Tilfælde lagt Hindringer i Veien for betimelig Hjælp. Hendes Praxis bleve i forrige Aar efterfulgt af en Række Dødsfald, hvoraf 2 med Sikkerhed vides at have været Barselfeber."
Barselfeber var ellers sjelden i Ytre Nordhordland, og Collett antok dette skyldtes at nesten hver eneste gård hadde sin egen hjelpekone. Det var derfor liten fare for at smitte skulle få noen større utbredelse via fødselshjelperne (9).
I et foredrag for sunnhetskommisjonen kritiserte også Michael Krohn hjelpekonene for å være for raske til å gjøre kunstige inngrep i fødselsforløpet (10): "Af Indgreb, som de almindelige Fødselshjælpersker ere altfor tilbøielige til at foretage, og hvorimod maa nedlægges det strengeste Forbud, ere: Kunstig Bristning af Hinderne eller Fornøstet, og øieblikkelig efter Barnets Fødsel kunstig Forløsning af Efterbyrden. Fornøstet bør nemlig bevares saa længe som muligt, da ved dette Udvidningen af Fødselsveiene gaaer jævnest for sig og med mindst Smærter for Konen, medens Efterbyrden, naar Livmoderen blot faaer Tid til at trække sig sammen efter Fosterets Udvikling, som Regel fødes af sig selv, og uden faretruende Blødninger for Konen, der ofte fremkaldes ved en utidig Indblanden fra en ukyndig Fødselshjælperskes Side." ... "Strax efter Forløsningen er det desværre almindelig Skik at anlægge et temmelig stærkt trykkende Mavebelte, der kaldes at rogge Konen. Herimod maa jeg paa det bestemteste udtale mig, dog ikke saaledes at forstaa at intet Belte maa anlægges, men dette maa være løst, og Konen maa ikke føle noget Tryk deraf, thi Livmoderen og de til Samme hørende Dele er at betragte som et aabent Saar, der maa behandles varligen og med Forsigtighed" (10).
Obstetriske inngrep
Den forsiktige holdningen avspeiles også i bruken av obstetriske inngrep. Slike inngrep var mer enn dobbelt så vanlige ellers i landet som i Ytre Nordhordland. Dette forholdet kan selvsagt skyldes at legen sjelden ble tilkalt til fødsler, men ukritisk bruk av obstetriske inngrep har blitt satt i forbindelse med høy mødredødelighet (11).
I Ytre Nordhordland var det en sammenheng mellom obstetriske inngrep og flere dødfødsler. Dette skyldes trolig at mange av inngrepene ble gjort i håpløse tilfeller, hvor fosteret allerede var dødt, men hvor inngrep var nødvendig for å redde morens liv.
Thomas Collett måtte i løpet av 11 år gjøre tre inngrep på den samme kvinnen. I 1870, da hun skulle føde sitt første barn, måtte han pga. forsømt tverrleie ty til embryotomi (12): "Efter flere forgjæves Vendingsforsøg under Chloroformering exarticuleredes den fremfaldne Arm, Brystkassen aabnedes og udtoges Lunge, Lever og endel Tarm, hvorefter Vendingen lykkedes på den Maade, at Sædet fattedes med den flade Haand, nedførtes og extraheredes. Fødderne kunde ikke findes. Konen holdtes den hele Tid i Chloroformnarkose. Barselsengen forløb normalt, og Konen er frisk."
Året etter skulle den samme konen igjen føde, men nå var vagina innsnevret som følge av arrdannelse. I kloroformnarkose dilaterte Collett stenosen, men barnet døde (13). Ti år senere skulle hun føde for tredje gang, og igjen måtte Collett ty til kloroform og dilatasjon. Også denne gangen var fosteret dødt (14).
Michael Krohn ble første gang tilkalt til en fødsel i Manger i 1859. Det var en førstegangsfødende som hadde ligget i fødsel i to døgn, men etterhvert hadde veene stoppet opp, og konen hadde ikke kjent fosterbevegelser det siste døgnet. Alle regnet derfor med at fosteret var dødt. "Ved min Ankomst fandtes Hovedet indkilet i Bækkenets Huulhed medens jeg ved Hjælp af Stethoscopet opdagede svage Spor af Fosterlyd. Den Fødende bragtes, da ingen Tid var at spilde, paa et i all Hast arrangeret Fødselsleie, 15 Gr Spermoedia gaves, den lige Tang anlagdes og med nogen Besvær lykkedes det mig virkelig at forløse Konen med et levende Foster. Kun 20 Minutter var forløbet fra min Ankomst til Konens Forløsning. Moder og Barn have senere befundet sig vel" (15). Spermoedia er et annet navn på secale cornutum, korn forurenset av meldrøyesopp.
En kan ikke annet enn å bli imponert over de gamle legenes ferdigheter som fødselshjelpere. Likevel er det nok ingen tvil om at deres utrettelige kamp for ansettelse av flere jordmødre var viktigere enn deres bruk av fødselstangen.
Litteratur
Flere artikler fra Nordhordland Instituttets hovedside UiBs hovedside
Institutt for samfunnsmedisinske fag, sist oppdatert 07.01.99
Hogne.Sandvik@isf.uib.no
