Jeg vil i denne delen av oppgaven se på oppdagelsen av kretsløpet i lys av Kuhns teorier. Det sentrale spørsmålet er som nevnt innledningsvis om vi kan snakke om et paradigmeskifte i Kuhnsk forstand. I denne problemstillingen ligger det implisitt en del andre spørsmål som jeg vil ta opp. Eksisterte det et etablert paradigme før Harvey? Et etablert paradigme er en forutsetning for i det hele tatt å kunne snakke om et paradigmeskifte. Dersom det ikke eksisterte et paradigme før oppdagelsen av kretsløpet, vil en heller måtte betegne det som en overgang fra en førparadigmatisk, umoden vitenskap til normalvitenskap og det første paradigmet i medisinen. Videre er en forutsetning for enten et paradigmeskifte eller etablering av moderne vitenskap, at det i det hele tatt etableres et nytt paradigme. Dette, om en i det hele tatt kan snakke om at Harveys oppdagelse bidrog til å etablere et nytt paradigme, vil også være et sentralt spørsmål i diskusjonen. Jeg vil altså se på hva jeg finner før og etter oppdagelsen av kretsløpet. Videre vil jeg ta for meg det som angivelig førte Harvey frem til sin oppdagelse. Hvordan kom han frem til sine resultateter? Dette er et viktig spørsmål når oppdagelsen skal settes opp mot Kuhns oppfatninger av hvordan vitenskapen bringes frem til nye paradigmer. Var det et resultat av målrettet arbeid for å bevise en allerede eksisterende teori, eller var det an anomali, nærmest et biprodukt av virksomhet rettet mot noe annet? Jeg vil også gå nærmere inn på hva som skjedde rundt oppdagelsen. Finner en den dramatikk som Kuhn beskriver? For å kunne snakke om et paradigmeskifte vil elementer av brudd, krise og revolusjon være en forutsetning.
Eksistertet det overhodet et etablert paradigme før Harvey?
Som nevnt har det vært tvil om hva Kuhn la i begrepet "paradigme". Jeg har tidligere beskrevet en vid og en snever betydning. Jeg vil først se om det er grunnlag for å beskrive den "før-Harveyanske" periode som normalvitenskapelig periode med et etablert paradigme i vid betydning. Her er både de rent vitenskapelige og de sosiologiske forhold viktig.
Rent vitenskapelig er kanskje det aller viktigste selve teoriene. Hva var det medisinere trodde på før Harvey, og trodde alle på det samme? Det er gode holdepunkter for å kunne si at det innen medisinen eksisterte en utbredt og allmenn oppfatning av at blodet ikke sirkulerte. Det var så godt som ingen diskusjon eller uenighet om dette. Som nevnt satte den voldsomme autoriteten Galen standarden med sine medisinske skrifter. Teoriene om blodets bevegelse i disse verkene var enerådende i den medisinske vitenskapen. Som nevnt skrev selv Galen at han hadde slått fast en gang for alle hvordan blodet beveget seg. Om en leter i annen litteratur fra tiden før Harvey finner en så godt som ingen alternative teorier til Galens. Bortsett fra noen ytterst få unntak finner en ingen eksempler på vitenskapsmenn som betvilte Galen. Jeg vil om litt komme tilbake til disse unntakene. Etter min mening var teoriene om blodets bevegelse så godt integrert i det medisinske tenkning, at en må kunne beskrive den som en del av "den tause kunnskapen". At blodet ble produsert gjennom de fire kokingene og forbrukt ute i kroppen var en selvfølge. Det var et utgangspunkt for alle videre tenkning og fundering på hvordan kroppen fungerte. For eksempel var det utgangspunkt for behandling i form av årelating. Jeg mener en her kan se noe av den dogmatiske innstillingen Kuhn beskriver hos forskerne som jobber innenfor et paradigme. Det stilles ikke spørsmål ved selve utgangspunktet, selve grunnlaget for deres virksomhet.
En annen viktig bestanddel av et paradigme er begrepene som benyttes. Det må foreligge et felles begrepsapparat for at en skal kunne snakke om et paradigme i vid forstand. Felles begreper og samme forståelse av disse er en forutsetning for kommunikasjon. I hvilken grad snakket de forskjellige medisinere "samme språk"? Igjen vil jeg henvise til Galen. Hans verker var nærmest "standard referanse verk". Verkene var store utførlige avhandlinger med en relativt god presisering av begrepene som ble brukt. Jeg mener denne store utbredelsen av hans verker, og at han skrev så utførlig, førte til et felles begrepsapparat blant medisinere. Hvorvidt dette ble brukt til kommunikasjon vil jeg komme tilbake til senere.
Metodene utgjør en komponent i et paradigme. Kan en si at de forskjellige medisinerne før Harvey brukte samme metoder?. Kan en si at det eksisterte en stilltiende aksept for at disse metodene var de riktige? Under hele middelalderen var medisinen preget av autoritetstro. Dermed var autoritetenes skrifter referansepunkt og mer eller mindre "Sannhet." Denne oppfatningen får stor betydning for datidens forskningsmetoder. Måten man søkte kunnskap på var å gå til bøkene, og ikke til naturen, som i dag representerer "Sannheten" for vitenskapen. Det var ved å studere skriftene at man ble vis og lærd, ikke ved å observere naturen med egne øyne. Kroppen skulle utforskes gjennom bøkene, ikke på disseksjonssalen eller ute i samfunnet. Dette poenget illustreres godt av hvordan disseksjonene foregikk. I utgangspunktet var det ytterst få disseksjoner. Dette har naturligvis mye av sin årsak i kirkens forbud mot å røre ved skaperverket. De få disseksjonene som fant sted ble ikke foretatt for å utforske nye anatomiske strukturer. Tvert i mot, disseksjonene tjente som illustrasjoner for de gamle skrifter. Det hele foregikk ved at professoren leste opp fra skriftene, mens det som ble lest opp ble vist på liket. Dersom landskapet ikke stemte med kartet, om en fant andre strukturer enn dem som var beskrevet, ble dette forklart som post mortem forandringer, eller at menneskets anatomi var forandret siden skriftene var nedtegnet. Jeg mener altså at det til en viss grad er grunnlag for å kunne si at det eksisterte en konsensus på forskningsmetoder før Harvey. Det var i bøkene en skulle søke kunnskap, og det var en slik en kunne nå ny erkjennelse. En kan innvende at dette ikke egentlig er noen forskningsmetode. I det man ikke søker ny kunnskap utover det som står i litteraturen, eller forsøker å kritisk samholde denne med naturen, så er det ikke snakk om vitenskap. Dette er en viktig innvending som taler mot at vi i det hele tatt kan snakke om et etablert paradigme før Harvey, både i vid og snever betydning av begrepet paradigme. Jeg vil senere komme til bake til dette.
Selve forskningsobjektene, de fenomener som defineres som interessante for vitenskapelig forskning, utgjør en sentral del av et paradigmet. En vil kanskje si at selvfølgelig er dette kroppen både før og etter Harvey. "Kroppen" er et upresist og vidt begrep. Er det deler av kroppen som stod i fokus før Harvey.? Ikke spesielle deler som står i kontrast til tiden etter Harvey, vil jeg si. Det som kanskje kan betegnes som en endring i forskningsobjekt er overgang fra å studere det som stod i bøkene til å studere kroppen direkte. Dette henger sammen med den ovenfornevnte autoritetstro.
Endelig står autoriteter og deres forbilledlige arbeider sentralt i et paradigme. Jeg mener kjemper som Galen, Aristoteles og Paracelsus utvilsomt innehar disse rollene før Harvey. Som nevnt sa Galen at hans etterkommere kunne bare se hva han hadde sagt, for det var det riktige. Videre definerer Aristoteles med sin vektlegging av kvalitativ fremfor kvantitativ tenkning føringen som ble lagt på ettertidens vitenskap. Hans teleologiske tankegang, dette at man lurte på hvorfor og ikke hvordan ting skjedde, var av stor betydning for medisinen i middelalderen og i tiden før Harvey. Vi skal senere se at når det gjelder autoriteter får en se et brudd og en omveltning i det jeg vil kalle Kuhnsk revolusjonsk forstand.
La oss så se på de sosiologiske forhold innen medisinen før Harvey. Som nevnt mener jeg det finnes grunnlag for å kunne si at medisinerne snakket samme språk. Gjennom mønstergyldige skrifter var det etablert et felles begrepsapparat. Men ble dette brukt til den utstrakte kommunikasjon Kuhn beskriver som en del av normalvitenskapen? Da må en igjen spørre seg om det fantes kanaler, hvorigjennom en slik kommunikasjon kunne gå. Det fantes ingen tidsskrifter, slik vi kjenner dem fra i dag. Antall publikasjoner var marginalt i forhold til dagens enorme produksjon. Det som kom ut, kom ut i bokform og i relativt beskjedne opplag. Derimot fantes det forskersamfunn. Mange medisinere fant det vanskelig å sverge til Harveys teorier i frykt for å bli kastet ut av det gode selskap. En må anta at det innenfor disse forskersamfunnene og vitenskapelige selskapene fant sted en diskusjon og utveksling av erfaringer og teorier. Det er vanskelig å kvantifisere dette, men etter min mening, så ser en at kommunikasjonen, i mangel av tidsskrifter og andre kommunikasjonsmåter ikke er av en slik størrelsesorden at det kan sies å utgjøre en del av et paradigme i den vide betydningen av ordet.
Som tegn på at vitenskapen er i kommet i en normalvitenskapelig periode vil en se at faget etablerer seg som universitetsfag. Her er det vel ingen tvil om at medisinen kvalifiserer. Den var en av de tidligste universitetsfagene. Videre vil en se utgivelse av mønstergyldige lærebøker. Her er Galen og andre skrifter fra antikken gode eksempler.
Sosialiseringsprossessen inn i et paradigme er viktig for dets opprettholdelse. Dette fordi en utdannet vitenskapsmann dermed ikke vil sette spørsmål vet normalvitenskapens selvfølgeligheter. Dette mener jeg en absolutt kan se i tiden før Harvey. Ikke mange medisinere stilte spørsmål ved gjeldende teorier. Dette var etter min oppfatning høyst sannsynlig delvis takket være den medisinske utdannelse og den umerkelige sosialisering inn i paradigmet som de unge doctores in spe ble utsatt for.
Forløpere til Harvey - temmede anomalier?
Det vil være naturlig å stille seg spørsmålet om Harvey var den første som overhodet tenkte seg muligheten av at blodet sirkulerte. En finner flere eksempler i litteraturen på at han hadde forgjengere som fremsatte teorier ikke langt unna den han selv publiserte i 1628. Allerede i det 13. århundre hevdet araberen Ibn an-Nafis al Qarsi(1210-1288) at blodet gikk gjennom lungene, og at det ikke fantes noen porer i det interatriale septum. Ibn an-Afis teorier gikk mer eller mindre upåaktet hen, og først om lag 3 hundre år senere beskriver Servetus på ny det lille kretsløp. Michael Servetus (f.1511) var spansk lege og teologisk reformator. Han var ytterliggående protestant og ble brent på bål 42 år gammel. I sitt religiøse skrift Christianisimi Restitutio (1553) omtaler han den hellige ånd og belyser dette med kroppens spiriti. Det blir hevdet at blodet ikke går gjennom de små porer, men at det føres på en overordentlig kunstig måte fra høyre hjertekammer ad den lange vei gjennom lungene over i venstre halvdel av hjertet. Der bearbeides det av lungen og gjøres lyst.
Harveys kanskje viktigste forgjenger var Andreas Caesalpinus (1519-1603). I "Quaestiones medicarum" (1593) forsøker han å forene gammel og ny kunnskap i det han hevder at blodet går over fra høyre siden til venstresiden "partim per medium septum, partim per medios pulmones". Viktigere er tanker han gjør seg om det som senere skulle vise seg å være det store kretsløp. Han konstaterer at venene svulmer opp perifert for en avsnøring. Dette skulle tilsi at blodet flyter sentripetalt. Videre konstaterer han at blodet har fri passasje fra de store vener inn i høyre hjertehalvdel. Han erkjenner mer eller mindre det lille kretsløp, samt at blodet har fri passasje ut i aorta. Caesalpinus kommenterer også klaffeapparatet i hjertet som hindrer regurgitasjon. Han konstaterer dermed at det foreligger en kontinuerlig bevegelse fra høyresiden over mot venstresiden. Her står Caesalpinus på terskelen til å oppdage det store kretsløpet, men han tar ikke det siste lille skrittet. En banal og innlysende slutning for oss "postharvianister", men tydeligvis et for stort skritt vekk fra god gammel tradisjon for Caesalpinus. Han forblir i den gamle lære og innhyller seg i tåkete teorier om at blodet i venen snur når en avsnører karene, og at strømmen normalt er, som den gamle mester Galen sier, sentrifugal.
Vi ser altså at Harvey ikke var den første til fremsette teorien om et kretsløp. Hva skjedde med teoriene til de ovennevnte menn? Som vi vet fikk de lite gehør i det medisinske samfunn. Det var ikke før Harvey at ideen slo igjennom. Hvorfor skulle det ta så lang tid, hvorfor ikke før Harvey? Jeg mener dette kan tolkes som anomalier i Kuhnsk forstand. Dette er teorier og forslag som ikke er forenelig med datidens teorier. Dermed ble de oversett og temmet i den forstand at de ble skjøvet under teppet. Ikke før det kom en påståelig og pågående Harvey skulle man tørre å rokke ved den allmenne oppfatning. Dette mener jeg taler i retning av at det faktisk eksisterte et paradigme før Harvey, om enn ikke i den videste forstand.
Det er ikke lett å avgjøre hvorvidt man kan si det eksisterte et paradigme innen medisinen før Harvey. Jeg vil her legge frem mitt personlige syn på spørsmålet. Som nevnt mener jeg de rådende teorier var akseptert i en så stor grad at en kan betrakte dem som taus kunnskap. Dermed er det grunnlag for å hevde at det faktisk eksisterte et paradigme før Harvey, alle fall i den snevre betydningen av begrepet. Derimot blir det etter min mening mer problematisk å hevde sikkert at man kunne beskrive den før-harvianske perioden som en fullstendig normalvitenskapelig periode. Begrepsapparatet, autoritetene var felles. Faget var universitetsfag og hadde sine forbilledlige lærebøker. Dette er i tråd med Kuhn. Men når det gjelder den sosiologiske del av paradigmet blir saken vanskeligere. Her må en vokte seg for å ikke lese dagens sosiale strukturer inn i fortiden. Informasjonsflyten mellom medisinerne var nærmest fraværende sett i forhold til i dag. Dette gjør at en vanskelig får den harmoniseringen innen hele fagfeltet Kuhn beskriver under de normalvitenskapelige periodene. En annen innvending mot å hevde at det eksisterte et paradigme i videste forstand, er som nevnt dette at medisinerne satt med nesen i bøkene. Slike aktiviteter er ikke vitenskap i det hele tatt, vil noen hevde. Selv synes jeg dette er et vanskelig spørsmål. Alt i alt vil jeg helle til å si at man må kunne beskrive aktiviteten innen de medisinske miljøene før 1600 som en slags vitenskap. For eksempel ble det foretatt visse disseksjoner, og det finnes som nevnt tilløp til folk som har tenk selv og stilt spørsmål ved de rådende teorier. Som en konklusjon vil jeg si at med den snevre betydningen av ordet paradigme vil en kunne hevde at det eksisterte et paradigmet i tiden før Harvey. Om en derimot skal bruke ordet i den vide betydningen, vil det være mere riktig å beskrive den førharveyanske periode som en førparadigmatisk periode der medisinen fortsatt var en umoden vitenskap.
Hva brakte Harvey frem til sine teorier?
Hva var det som brakte ham frem til sine konklusjoner han gjør seg i De motu cordis (1628)? Det vil være spesielt interessant å se nærmere på hvordan selve ideen om at blodet sirkulerte dukket opp. Hvordan kom Harvey på dette? Gjorde han funn vi kan kalle anomalier, som han, isteden for å skyve dem under teppe, gikk nærmere etter i sømmene.? Med andre ord: var det under artikulering av paradigmet han befant seg i at han kom over noe som førte ham frem til et brudd med nettopp teoriene han arbeidet ut i fra?. Og, kanskje like viktig - hvorfor forfulgte og forfektet han ideen sin i langt høyere grad enn de ovenfornevnte "forgjengere".
Et sentralt spørsmål når det gjelder prosessen som førte Harvey frem til teoriene om kretsløpet er: I hvilken grad har ettertiden lest sine vitenskapsidealer inn i personen William Harvey. Walter Pagel har tatt opp dette problemet i sin bok New Light on William Harvey. Han spør seg: Var oppdagelsen et resultat av en induktiv prosess med følgende forløp: eksperimenter -resultater - syntese - teori. Eller var det motsatt, at det hele gikk fra ide til eksperimenter til resultat som var et bevis. Dersom sistnevnte teori viser seg å være riktig, vil det også være interessant å spørre seg hvordan Harvey da kom frem til selve ideen som skulle være grunnlaget for hans eksperimenter. Her er vi midt i kjernen av konflikten mellom de tradisjonelle vitenskapsfilosofene og Kuhn: Objektiv, fordomsfri observasjon og så syntese til teori eller eksperimenter som paradigmeartikulering og bevisførsel for en allerede eksisterende teori?
Harvey gjorde en rekke disseksjoner og fysiologiske eksperimenter. Han undersøkte klaffeapparatet i venene og i hjertet, og konstaterte, som Caesalpinus, at blodet bare kunne flyte en vei. Under sine undersøkelser av klaffeapparatene og deres hensikt, gjorde Harvey en rent kvantitativ betraktning. Han observerte hvor mye blod som faktisk renner igjennom årene. (Menneskets hjerte pumper 72000 liter blod i døgnet. En person måtte drikke 72 oljefat væske i døgnet for å kunne produsere så mye blod.) Harvey kom opp i et umulig dilemma: Han nektet på den ene siden å tro at det faktisk stadig kunne dannes så mye blod som han var sikker på strømmet igjennom årene. På den annen side, dersom blodet ikke ble produsert og forbrukt, så var Galens teorier rett og slett gale!
Walter Pagel hevder at kanskje var det ut i fra fundering over dette dilemmaet at ideen om kretsløpet dukket opp. "It (oppdagelsen) was an idea that occurred to Harvey as the only way out of a dilemma". Dersom dette er riktig mener jeg det er grunnlag for å hevde at Kuhns teorier om paradigmeskifte som et resultat av anomalier faktisk kan beskrive det skjedde: Harvey studerte i utgangspunktet klaffeapparatet og var på jakt etter deres hensikt. Jeg mener dette kan sies å være i tråd med det allerede eksisterende paradigmets teorier. Det var i en aristotelisk ånd, Harvey spurte ikke hvordan, men hvorfor. Videre hadde han trolig ingen ambisjoner om å "sprenge" Galens teorier. Under arbeidet med disse problemstillingene gjør Harvey altså en observasjon, nemlig den kvantitative om mengde blod, som setter ham i en uventet knipe. Resultatet blir en helt ny og revolusjonerende teori.
Det er vanskelig å si noe sikkert om den "tankevei" Harvey gikk frem til sine konklusjoner. Hva som kom først av teorien eller eksperimentene vil være svært vanskelig å avgjøre. Walter Pagel, som har gjort inngående studier av De Motu Cordis og annen relevant litteratur, er slett ikke sikker i sin sak. Men, som sagt, dersom prosessen var slik den er foreslått i New Light on William Harvey, så vil den godt kunne beskrives dekkende av Kuhns teorier.
Så til et annet interessant spørsmål i forbindelse med oppdagelsen av kretsløpet: Hva var det som gjorde at Harvey ikke sopte anomalien inn under teppet slik man hadde gjort tidligere. Hvorfor forfulgte han sitt dilemma? Her må en trolig se Harvey som et barn av sin tid, en tid preget av reformasjonen, renessansen og humanismen, slik jeg har beskrevet den tidligere. Sentrale elementer er: bevegelse fra boklærdom til selvstendig observasjon, fra dogmetro mot rasjonell kritisk tenkning, fra religion til ren vitenskap, innføring av mekanistisk tenkning og matematisk språk som grunnlag for kvantifisering. Man kan si at det faller i Harveys lodd å inkarnere disse strømningene. Han tar tak i disse trendene og gjennom ham manifesteres de i form av bevisførsel og vitenskapelige begrunnelse for hans teorier. Dette arbeidet var svært viktig for den generelle anerkjennelse av den kvantitative og eksperimentelle analyse innen vitenskapen og medisinen spesielt. Walter Pagel hevder at kanskje er det nettopp dette Harvey bør huskes for, at han turde å forfølge problemet, og at han fant en metode hvormed han kunne forfølge det.
Det bør også nevnes at Harvey fant støtte for kretsløpsteorien i den aristoteliske oppfatning av at sirkelbevegelsen var den perfekte bevegelse. Makrokosmos - mikrokosmos analogi var heller ikke fjernt for Harvey: Hans egne ord fra "De Motu Cordis" taler for seg: "Derfra (periferien) vender blodet tilbake til sitt opphav, d.v.s. hjertet, liksom til sin kilde eller legemets husalter for å gjenvinne fullkommenhet. Der gjøres det den naturlige, mæktige fyrige varme, som liksom er livets skatt, blir påny flytende og svanger med livsånder …. så å si - balsam, og blir igjen fordelt herfra, og alt dette avhenger av hjertets pumpebevegelser. Således er hjertet solen i mikrokosmos." Som vi ser trodde Harvey fortsatt at blodet ble arterialisert i hjertet slik Galen hevdet. Jeg synes forøvrig her en bør merke seg den frodige formen på Harveys avhandling i motsetning til dagens ofte kjedelige og knusktørre harde-fakta-publikasjoner!
Mottagelsen av Harveys teorier
"De Motu Cordis" avstedkom naturlig nok en rekke reaksjoner i sin samtid. Jeg vil i det følgende undersøke om Harveys publikasjon i 1628 avstedkom tilstander en kan kalle krise og revolusjon i Kuhnsk forstand. Spesielt vil jeg se etter måten det blir argumentert på. Kan en se den irrasjonelle, følelsesladde, propagandaliknenede forsvarskamp Kuhn beskriver? Antar diskusjonene en filosofisk karakter, der selve grunnvollene i vitenskapen virvles opp i dagen? Og endelig, ser en klar polarisering i forskersamfunnet, der unge forskere beveger seg mot det nye paradigmet, mens de eldre tviholder på det gamle? Jeg vil forsøke å belyse disse spørsmål gjennom konkrete eksempler.
James Primrose (1572-1659) var først ute med å angripe Harvey. Primrose, en medisiner i slutten av 50-årene utgav i 1630 et motskrift. Han var utdannet konservativt, var Galeniker på sin hals, og argumenterer uten eksperimentell bevisførsel overhodet. Her ser vi altså en eldre medisiner som forsvarer Galen ut i fra Galen. Han forsvarer sitt paradigme via metoder som er anerkjent av paradigmet, nemlig studiet av litteraturen. Dersom han hadde våget seg inn i den "eksperimentelle verden" til Harvey, ville han kanskje ha sett med egne øyne at Harvey hadde rett.
Caspar Hofmann (1572-1648), en ansett tysk anatom av den gamle skole, opponerte også mot Harvey. Han nektet blant annet å tro at hjertet var en muskel som pumpet blodet rundt. Han syntes Harvey hadde forlatt anatomien til fordel for matematisk logisk beregning og kvantifisering. Under en demonstrasjon Harvey gjorde for blant andre Hofmann i1636, skal angivelig Hofmann ha utbrutt: "Video sed non credo" - jeg ser det, men jeg kan ikke tro det. Harvey skal visst nok umiddelbart ha lagt ned skalpellen og forlatt lokalet. Jeg synes Hoffmann demonstrerer mye det Kuhn beskriver i en krise mellom to paradigmer. Hoffmanns innvending kan etter min mening karakteriseres som filosofisk, i den forstand at den ikke går konkret på fenomenet, men heller på måten å se fenomenet på. Han syntes Harvey forlot anatomien til fordel for matematisk logisk beregning og kvantifisering. Dette viser igjen brudd med metode og begreper, uten at han forlater emnet. Det er mulig Harvey forlot Hoffmanns anatomi, men ikke anatomien som sådan! Videre utbryter Hofmann "video sed non credo". Dette kan naturligvis ha vært et forundringsutbrudd i det han ble overbevist, men la oss tolke det i tråd med Kuhns teorier. Hoffmann får altså demonstrert noe som overhodet ikke passer inn i hans teorier. Det er en brikke i hans puslespill, som åpenbart ikke passer inn noe sted. I stedet for å forkaste teoriene, puslespillet fornekter han det han ser. Dette kan etter min mening betegnes som en svært irrasjonell reaksjon. "Video sed non credo" kan vel knapt kalles et argument for eller mot noe som helst. En bør også merke seg at det her dreier seg om personlig overbevisning og tro, ikke om rasjonell behandling av en objektiv natur utenfor mennesket.
En tredje interessant opponent til Harvey var datidens kanskje mest kjente anatom, franskmannen Jean Riolan den Yngre (1577-1657). Riolan gir oss et godt eksempel på hvordan enkelte forsvarere av det gamle paradigmet forsøker å forene det gamle med det nye. Han tar ikke fullstendig avstand fra at blodet sirkulerer. Dog hevder han at mengden blod er mye mindre enn det Harvey påstår. Hjertet pumper ca. en dråpe blod per kontraksjon, og blodet sirkulerer en eller to ganger i døgnet. Dermed kunne alt blodet som sirkulerte gå gjennom Galens porer i septum, det lille kretsløp var tilbakevist, og store deler av de etablerte teorier var reddet! At Harvey fant så store mengder blod i hjertet ved viviseksjon tilskrev han at det hopet seg opp blod i hjertet under inngrepet. Etter min mening ser vi her et godt eksempel på hvordan det tidligere paradigmet vannes ut og blir mindre konsistent. Riolan går med på deler av Harveys påstander, men tvinger disse inn i de gamle teorier på en etter min mening tvilsom måte. Hvorfor skulle blodet hope seg opp i hjertet under viviseksjon? Kanskje ser en her at forsvarerne i sin irrasjonelle kamp for sin tro underminerer sin egen posisjon. Det kan se slik ut i ettertid.
En annen franskmann, Guy Patin (1601-1672) erklærte mer eller mindre fornærmet at "kretsløpslæren var unyttig, falsk, umulig, absurd og skadelig." Dette er åpenbart et følelsesladd, irrasjonelt og propagandistisk innlegg i debatten.
En siste motstander jeg vil nevne er Oluff Worm (1588-1654) i København. Worm kjente i likhet med Patin intet kompromiss, og påstod at kretsløpet var utenkelig. Han hefter seg spesielt ved at blodet ville ha koagulert i Harveys påståtte kapillærer.
De første årene etter publikasjonen av De Motu Cordis (1628) var preget av opposisjon og motstand. Men etterhvert fikk Harvey sine tilhengere. Det var i Holland hans teorier først skulle bli godtatt i særlig stort omfang. Her hadde filosofen Rene Descartes (1596-1650) søkt tilflukt. Det var med hans "Discours de la methode pour bien conduire sa raison"(1637), at vinden for alvor skulle snu. Etter hans forsvar begynte aksepten av kretsløpsteorien for alvor å spre seg. I Leiden gikk anatomene Johannes Walæus (1604-1649) og Franciscus de le Boe Sylvius (1614-1672) inn for kretsløpslæren. Førstnevnte var til å begynne med skeptisk, men etter egen eksperimentell etterprøving ble han rundt 1641 overbevist. Samme år lot han en av sine elever, engelskmannen Roger Drake forsvare kretsløpslæren i en offentlig disputas. Sylvius gav på sin side full støtte til kretsløpetsteorien i sine forelesninger allerede fra 1632.
Den første tyske medisiner som offentlig skulle anerkjenne Harvey var "Tysklands siste polyhistor" Hermann Conring (1606-1681). Han forsvarte kretsløpsteorien i sine forelesninger i Halmstadt fra 1640, og i 1643 kom han med en publikasjon som anerkjente Harveys teorier. I Italia innførte Giovanni Trullius (1598-1661) læren om kretsløpet. I Spania er det først i 1649 en finner første offentlige forsvar av Harvey, skrevet av Gaspar Bravo de Sobremonte (1610-1683)
I 1651, 23 år etter utgivelsen av "De Motu Cordis", kommer den første lærebok på engelsk som anerkjenner kretsløpslæren. Boken ble skrevet av Nathaniel Highmore (1613-1685) og het "Corporis humani disquisito anatomica".
I Sverige er det Olof Rudbeck (1630-1702) i Uppsala som innfører Harveys teorier. I sin bok "De circulationes sanguinis" (1651) bygger han sin støtte både på litteraturstudier og på egne eksperimenter.
Vi har med dette sett at Harveys teorier langsomt vant aksept i flere og flere miljøer. Det hele tok tid, som nevnt tok det 23 år før kretsløpslæren ble en del av engelske lærebøker i anatomi. Jeg mener veien frem til endelig og fullstendig godkjennelse av Harveys teorier godt kan beskrives slik Kuhn gjør det i sine teorier. En bør merke seg at det hovedsakelig er unge vitenskapsmenn som støtter Harvey. De fleste er født like rundt 1600 eller senere. Dermed var de omlag i slutten av 20 årene da "De Motu Cordis" ble publisert. Dette illustrerer etter min mening godt Kuhns poeng om at det er særlig de unge aktørene i vitenskapen som først beveger seg over mot det nye paradigmets teorier. De gamle er for godt plantet i de gamle teorier, og for dem ville det ha vært mye vanskeligere, et større sprang, å ta farvel med det som hadde vært deres livsledsager og handlingsgrunnlag hele livet, nemlig de gamle Galenske teoriene. Som John Elliotsen sier i sitt "Harveian Oration" (1848): "No physician forty years old at the time believed in the circulation before he died, however long his life was spared for reflection."
Er så overgangen fra Galen til Harvey så dramatisk at Kuhns begreper "krise" og "revolusjon" kan beskrive det som skjedde? I ettertid kan det være vanskelig å avgjøre hvor dramatisk det hele egentlig var. Det er vanskelig å avgjøre om de ovenfornevnte opponenter er representative for den generelle reaksjon innen medisinen. Kanskje blir de husket bare fordi de var så krasse og ekstreme? Selv mener jeg en har grunn til å tro at de til en viss grad er representative for sin samtid. Dette begrunner jeg med at man har relativt god oversikt over hva som blir publisert på 1600-tallet, og at det ikke var så mange andre typer innlegg i debatten enn de som er nevnt ovenfor. Dermed mener jeg de faktisk gjenspeiler vitenskapsmiljøenes generelle reaksjon på "De Motu Cordis". Ut i fra dette mener jeg å kunne si at det i stor grad faktisk var en slags krise med den dramatikk Kuhn beskriver. Vi har sett eksempler på irrasjonelle, følelsesladde og propagandistiske innlegg. Vi har sett forsøk på å forene gammelt og nytt. Vi har sett tilløp til filosofiske diskusjoner. Videre har vi sett unge som sier ja til det nye og gamle som forsvarte Galen. Endelig har vi sett aksept for den nye teorien så godt som i alle vitenskapelige miljøer. Etter min mening fyller dette i stor utstrekning kriteriene for å kunne kalles en Kuhnsk krise og revolusjon. Det som mangler er kanskje nedlegging av gamle tidsskrifter og det at nye dukker opp. Som nevnt tidligere eksisterte det ikke tidsskrifter i særlig stor grad før Harvey, slik at dette kriteriet på en revolusjon naturligvis ikke lar seg oppfylle. En annen innvending er at bruddet med Galen ikke er fullstendig. Sitatet fra "De Motu Cordis" viser oss at selv Harvey fortsatte å tro på mye av det Galen hevdet. Med andre ord kan en ikke si at hele medisinens grunnlag ble byttet som en følge av oppdagelsen av kretsløpet. Alt i alt vil jeg hevde at bruddet, krisen og revolusjonen oppdagelsen av kretsløpet forårsaket, ikke omfattet hele medisinen. Men det skulle allikevel komme så store omveltninger at overgangsperioden kan betegnes som en slags revolusjon. Etter min mening ser en et klart eksempel på et brudd og en diskontinuerlig utvikling.
Etableres det et nytt paradigme etter Harvey?
"Med Harvey innledes en ny epoke. Han løser det sentrale problem i fysiologien og vender fullstendig opp ned på de forestillinger, man gjennom et par årtusener hadde hatt om hjertets funksjon og blodets bevegelser. Hans oppdagelse bevirker, at hele fysiologien må revideres, og i den følgende tid blir alle de gamle dogmer etterhånden tatt opp til nærmere undersøkelse." Denne beskrivelsen fra en bok i medisinsk historie minner svært om den Kuhnske beskrivelse av et paradigmeskifte. Jeg vil nå gå nærmere inn på det som skjedde etter "De Motu Cordis", for å se om en faktisk kan hevde at det ble etablert et nytt paradigme.
Det er liten tvil om at man etterhvert forlot Galens teorier til fordel for Harveys. Dermed er en viktig del av et nytt paradigme etablert, nemlig de grunnleggende teoriene. Ideen om kretsløpet er i dag en så integrert del av medisinen at man aldri stiller spørsmål om blodet faktisk sirkulerer. Teorien om kretsløpet er en av de aller viktigste grunnsteinene i medisinsk tenkning. Nærmest all medisinsk aktivitet i dag, behandling, såvel som diagnostikk, baserer seg på at blodet pumpes rundt i kroppen.
Dermed mener jeg det er grunnlag for å si at Harveys oppdagelse av kretsløpet avstedkom et nytt paradigme, i alle fall i snever betydning av begrepet paradigme.
Jeg vil nå se på om det er grunnlag for å hevde at det ble etablert et nytt paradigme i den vide betydningen av begrepet. Autoriteter utgjør en del av et paradigme. Her mener jeg Harvey mer eller mindre overtok den rollen Galen hadde hatt. Harvey fremsto etterhvert som en faglig forbilledlig autoritet.
Videre utgjør forbilledlige forskningsarbeider og metoder til å løse aktuelle spørsmål en sentral del av et paradigmet. Som nevnt mente Walter Pagel at kanskje burde Harvey huskes fordi han turde å forfølge sitt problem, og fordi han fant en metode til å forfølge det med. Det var jo nettopp dette han ble angrepet for av Caspar Hofmann. Harvey hadde forlatt anatomien til fordel for matematisk logisk beregning og kvantifisering. Harvey brakte på mange måter både matematikken, logikken og eksperimentene inn i fysiologien og medisinen. Kroppen ble betraktet som et objekt man kunne utforske ut fra en mekanisk perspektiv. Dette er etter min mening noe helt nytt, og kan sies å utgjøre en del av et nytt paradigme.
Etter min mening kan en si at selve forskningsobjektet ble et annet etter Harvey. Til syvende og sist var det kroppen man studerte både før og etter, men som nevnt tidligere ble den før Harvey studert via bøkene. Harvey setter et eksempel som sier at man skal selv studere kroppen direkte. Dermed beveger man seg bort fra bøkene og mot egen kritisk observasjon av naturfenomenene generelt og kroppen spesielt.
Hva med begrepsapparatet etter Harvey. Kan det sies at man utviklet et nytt begrepsapparat etter oppdagelsen av kretsløpet? En finner mange ord i medisinen i dag som ville være fullstendig meningsløse før Harvey. Eksempler på dette er "hjertets minuttvolum", "venøs retur", "arteriovenøse shunter" og "venstresidig hjertesvikt". Naturligvis kunne man skrevet opp en lang liste over slike begreper. Disse ordene er termer enhver medisiner i dag forstår. Hvor raskt disse begrepene kom i bruk etter Harvey er vanskelig å si eksakt. Allikevel mener jeg det er grunnlag for å hevde at oppdagelsen av kretsløpet medførte et helt nytt begrepsapparat. Man må også tro at "De Motu Cordis" etterhvert ble et referanseverk. Dermed ble, i likhet med dem jeg har nevnt ovenfor, termene Harvey brukte til å beskrive sine teorier allemannseie. Disse begrepene utgjør så vidt jeg kan se en sentral del av det nye paradigmet som fulgte etter Harvey.
Hva skjedde rent sosiologisk etter publikasjonen av "De Motu Cordis" og i årene som fulgte? Som nevnt tidligere fantes det ingen tidsskrift slik vi kjenner dem fra i dag. Dette gjelder for tiden både før og etter Harvey. Først i 1880 kom for eksempel første årgang av Tidsskrift for den Norske Lægeforening ut. Etterhvert ble dt slik at man slett ikke ble kastet ut av det gode selskap om man sverget til Harvey. Tvert i mot, Galens tilhengere ble sett på som bakstreverske og trege. Kretsløpslæren ble etterhvert en integrert del av undervisningen ved universitetene. Jeg har nevnt Sulvius som underviste om kretsløpet allerede fra 1639. Videre ble Harveys teorier en del av engelske anatomilærebøker i 1651. Vi ser altså at den nye teorien blir universitetsfag og kommer i mønstergyldige lærebøker. Dette er så vidt jeg kan se godt i tråd med Kuhns beskrivelse av hva som skjer når et nytt paradigme etableres.
Til sist vil jeg nevne sosialiseringsprosessen som fant sted når ferske studenter ble innviet i den medisinske verden. Etter at kretsløpslæren ble allment akseptert, var den en selvfølge for dem som underviste på universitetene. Dermed ble dem også en selvfølge for dem som ble undervist. Umerkelig ble hele deres oppfatning av medisinen preget av kretsløpsteorien som en bærebjelke i faget. Etter min mening er også dette i tråd med det Kuhn skriver om hvordan nye generasjoner "forføres" inn i det nye paradigmet, med svært få muligheter til å stille spørsmål ved de grunnleggende teoriene. Hvem i dag stiller spørsmålet om blodet virkelig sirkulerer?
Som konklusjon på spørsmålet om hvorvidt det ble etablert et nytt paradigme i og med Harveys oppdagelse av kretsløpet, vil jeg konkludere som følger: I og med aksepten for kretsløpsteoriene mener jeg som nevnt det er grunnlag for å hevde at det ble etablert et paradigme i den snevre betydningen av ordet. Videre mener jeg en har autoritetene, begrepsapparatet, et forbilledlig forskningsarbeid som skal til for å danne et paradigme i videste forstand. Man har også en ny metode i det man går fra bokstudier til en eksperimentell metode med direkte observasjon. Dette er en svært viktig forskjell fra tiden før Harvey. Det som etter min mening allikevel forhindrer oss i å betegne tiden etter Harvey som en normalvitenskapelig periode er mangelen på kommunikasjon mellom medisinerne. Den hyppige utveksling av resultater og ideer Kuhn beskriver under den normalvitenskapelige periode finner ikke sted. Summa sumarum vil jeg derfor hevde at oppdagelsen av kretsløpet førte medisinen inn i et nytt paradigme i snever betydning av ordet. Dog mangler de sosiologiske strukturer Kuhn beskriver som en del av normalvitenskapen, og dermed er ikke alle kriterier for å kunne kalle perioden en paradigmatisk periode i videste forstand.
Så tilbake til utgangspunktet for diskusjonen: Førte oppdagelsen av kretsløpet til et Kuhnsk paradigmeskifte? Jeg har ovenfor besvart de spørsmål som ligger implisitt i denne problemstillingen. Jeg vil nå prøve å trekke trådene sammen: Etter min mening er det grunnlag for å hevde at det før Harvey eksisterte et paradigme i snever betydning av ordet. Videre synes jeg at man ser et klart brudd med tidligere oppfatninger etter oppdagelsen av kretsløpet. Det er heller ikke utenkelig at Harvey under artikulering av det gamle paradigmet kom over en anomali som førte ham til ideen om kretsløpet. Kretløpsteoriene avstedkom en turbulent periode som jeg mener må kunne betegnes som en krise. Den brede aksept for Harveys lære må kunne kalles en revolusjon. Om enn ikke innen hele medisinen, så i alle fall innen deler av den. Endelig synes jeg en kan hevde at det etter Kuhn oppstod et nytt paradigme i snever forstand. Innvendingene mot å kalle tiden før og etter Harvey som paradigmatiske perioder i videste forstand, er som nevnt at medisinen ikke kan betegnes som en moden vitenskap, hovedsakelig på grunn av manglende sosiologiske strukturer.
Konklusjonen på dette er etter min mening følgende: Oppdagelsen av kretsløpet kan betraktes som et forbilledlig vitenskapelig arbeide som bringer en umoden vitenskap et skritt nærmere en paradigmatisk periode i videste forstand. Spesielt gjennom innføringen av eksperimentering og direkte observasjon bidrar Harvey sterkt til å gjøre medisinen til en moden vitenskap i Kuhnsk forstand. Samtidig kan man etter min mening oppfatte kretsløpsteoriene til Harvey som noe som førte til et paradigmeskifte innen deler av medisinen. Jeg mener det derfor er grunnlag for å hevde at Kuhns teorier om en diskontinuerlig utvikling av vitenskapen kan beskrive deler av medisinens utvikling rundt Harveys oppdagelse av kretsløpet.
Særoppgave for Lars Borgen
Instituttets hovedside
UiBs hovedside
Institutt for samfunnsmedisinske fag
Hogne.Sandvik@isf.uib.no