Previous Page TOC Next Page


BRUKERMEDVIRKNING


Brukermedvirkning innebærer at mottakere av tjenester og ytelser (brukere) selv aktivt skal medvirke og ta beslutninger i forhold som angår dem. Det er også en politisk målsetting bl a nedfelt i Nasjonal Helseplan. (SME, juni 1993)

Definisjonen over er langt fra utfyllende, den sier f eks ingenting om at medvirkning må skje ut fra et brukerperspektiv. En foreløpige oppsummering vedr brukermedvirkning finnes i notatet Brukermedvirkning (SME, juni 1993). Der framgår det bl a at det ofte er nødvendig med brukersynliggjøring, brukermobilisering og brukerstyrking før egentlig brukermedvirkning er mulig.

En modell for brukermedvirkning

Med utgangspunkt i erfaringene fra Samhandlingsprosjektet og i en eksisterende medisinsk modell (den pasientsentrerte kliniske metoden (Levenstein og medarbeidere 1986)), kan det skisseres en modell for brukermedvirkning.

Den medisinske modellen er sammenfattet i figur 7, og en brukermedvirkningsmodell tilpasset målgruppa i Samhandlingsprosjektet i figur 8.

Figur 7. Den pasientsentrerte kliniske metoden. Kilde: Fugelli 1991

I den pasientsentrerte kliniske metoden (figur 7) følger vi møtet mellom legen og pasienten fra det punktet der pasienten signaliserer et helseproblem. Modellen viser hvordan legen aktivt må oppsøke pasientens forventninger, følelser og bekymringer. Disse må så sammenholdes med medisinsk teori og erfaring, for sammen å danne en forståelse av hva pasienten feiler. Legen må altså forstå sykdommen, men også pasienten. Dette representerer en demokratisert medisinsk arbeidsmodell i forhold til en mer doktorsentrert klinisk metode, der møtet mellom lege og pasient hovedsaklig er styrt av legens behov for å stille en presis sykdomsdiagnose. Men, som det framgår av modellen er det fortsatt legen som har mest makt i møtet mellom de to (Fugelli 1991). Hva som ligger forut for startpunktet i modellen, der den som har et (medisinsk) problem velger å søke hjelp eller å la det være, og hvilke konsekvenser det videre får for pasientens egenvurdering er de senere år gjort til gjenstand for både helsetjeneste- og allmennmedisinsk forskning. Eksempler fra de siste år er Lundes forskning om pasienters egenvurdering (Lunde 1992, Lunde 1990), og Haftings forskning om eldre som ikke søker lege. (Hafting 1995). For vår målgruppe er dette punktet av spesiell interesse, fordi det er forbundet med så mye skam, skyld og en uverdig rolle å erkjenne et psykisk problem. Det er beskrevet slik i septemberrapporten:

"DET HANDLER OM HOLDNINGER -

3 VIKTIGE TERSKLER HINDRER FOLK I Å SØKE HJELP FOR PSYKISKE LIDELSER

Den første terskelen er motstand mot å definere deg selv eller en som står deg nær som psykisk syk (holdninger i befolkningen selv). Det skyldes trolig dels det indre bildet folk flest - også i Indre Sogn - har av gruppa psykisk syke - jfr figur 10 på side 53 (langtidspasient). Det skyldes nok også den reelle situasjonen for personer med store psykiske lidelser i dette samfunnet: Brukerne har tydelig vist oss hvordan "de-vi-tenkningen" er utpreget, og at utstøtings- og isoleringsmekanismer er virksomme overfor brukergruppa som helhet. Sosialantropologene har vist oss at hovedtrekk ved brukernes tilværelse er ensomhet, dårlig økonomi, mangel på informasjon og mangel på ansvar. Brukerne har for lite ansvar og for få oppgaver i sitt eget liv. Til syvende og sist handler det om rollen som definert psykisk syk - det er definitivt ikke en kulturelt verdsatte rolle." (fra SHP rapport 25/9-94a)

I figur 8 framstilles en modell for brukermedvirkning, basert på den pasientsentrerte kliniske metode samt erfaringer fra Samhandlingsprosjektet. Modellen tar med også leddet før en person velger å søke faglig hjelp, nettopp fordi dette er et viktig punkt for vår målgruppe. Modellen kan f eks anvendes i konsultasjoner mellom lege og pasient, mellom sosionom og klient, eller mellom sykepleier og pasient. Hjelperperspektivet vil variere med den hjelperen brukeren møter: For legen vil den medisinske sakslisten (jfr figur 7 - anamnese, klinisk undersøkelse og laboratorieprøver) dominere, for sykepleieren vil det være en sykepleiefaglig saksliste osv. På samme måte som i den pasientsentrerte kliniske metoden er det hjelperen som har ansvaret for aktivt å oppsøke brukerens forventninger, følelser og bekymringer, samt andre forhold av spesiell interesse (jfr figur 11, side 63), og som har ansvaret for å integrere brukerperspektivet i problemdefinering og tiltak. Dette er altså heller ikke en fullt ut demokratisk modell.

Men hvordan skal de i figur 8 såkalte "hjelpeløse" brukerne kunne gis god hjelp, og settes i stand til å samhandle med et livskraftig, faglig profilert og klart uttalt hjelperperspektiv? Hvordan skal de komme forbi holdningene til seg selv nevnt i sitatet over, utvikle et språk som gjør at de blir hørt og tatt på alvor av hjelperne, og hvordan skal de få nye opplevelser og andre erfaringer med hjelperne i stedet for en bekreftelse av tallrike dårlige erfaringer? Igjen siteres septemberrapporten:

".......... måten du blir møtt på av hjelperne (holdninger hos hjelperne). Brukerne har vist oss hvor uhyre viktig dette er for dem, særlig i det første kunnskapsverkstedet (jfr side 62). I de etablerte systemene bidrar et diagnostisk språk, sykdoms- og problemfokusering, avvisning av pårørendes problemer, tidsknapphet og ressursproblemer til at brukerne ikke føler seg tatt på alvor, ikke opplever å bli møtt på en verdig måte." (fra SHP rapport 25/9-94a)

Situasjonen i Indre Sogn ved prosjektstart, med praktisk talt ikke-eksisterende brukerorganisasjoner og en stigmatisert målgruppe, nødvendiggjorde omfattende arbeid før begrepet brukermedvirkning i det hele tatt ga noen mening. Eksempelvis stilte nettverksarbeideren gang på gang det samme spørsmålet: "men hvordan får vi tak i brukerne? Jeg har kalt dette arbeidet oppsporing, tilrettelegging, mobilisering til fellesskap, styrking og synliggjøring - jfr figur 9:

Med brukeroppsporing menes tiltak som finner fram til de "hjelpeløse brukerne" i følge figur 8 og 9, får dem i tale og får formidlet at det finnes hjelpetjenester, det finnes noen som bryr seg og er villige til å lytte og forsøke å hjelpe (men viser respekt ved å la de som løser problemet selv eller ikke ønsker hjelp være i fred).

Brukeroppsporing........ tiltak som finner fram til de hjelpeløse brukerne

Med brukertilrettelegging menes medvirkning til å skape møteplasser der brukerne kan møte andre på en måte som ivaretar deres verdighet og ikke bekrefter deres tidligere dårlige erfaringer i samhandling med andre. Dette kan være rene brukergrupper (f eks lokallag av Mental Helse), sammenhenger der grupper av brukere møter grupper av hjelpere og/eller andre (f eks kunnskapsverksteder, høringer, mm) eller de sammenhengene der brukeren møter de hjelperne som skal bidra til å løse hans eller hennes konkrete problemer (f eks PS-grupper).

Med brukermobilisering og brukerstyrking mener jeg tiltak som bygger på de to foregående, der signalet hjelperne gir til brukerne er: Vi ser at dere har ressurser, vi ser at dere kan gi oss gyldig og viktig kunnskap om hvordan vi kan gi god hjelp, vi ser at dere må ta ansvaret for dette selv. Men vi er her og støtter dere slik at dere kan ta den tiden dere trenger, og bevege dere i den farten som passer for dere.

Fordi denne problematikken er sterkt knyttet til holdninger som er utbredt i hele befolkningen, er også synliggjøring et viktig punkt - synliggjøring både for seg selv og for hele lokalsamfunnet. Men det er avgjørende at brukersynliggjøring skjer på en måte og i en grad som passer for den det gjelder - alle må ikke stå fram! Enda viktigere er det at synliggjøring skjer på et tidspunkt og på en måte som bidrar til fortsatt brukerstyrking. I en pågående prosess kan det være viktig å vente med synliggjøring til brukerstyrkingsarbeidet begynner å bære frukter. Mer om dette på side 69.

Framvekst av brukermedvirkning i Samhandlingsprosjektet

Den modellen som er presentert over har vi utviklet som følge av erfaringer i prosjektperioden. Som nevnt hadde vi ved prosjektstart liten kunnskap og få ideer om hvordan vi skulle ivareta brukermedvirkning. Begreper som brukeroppsporing, brukertilrettelegging osv hadde vi ikke i vårt vokabular i 1991. Vi lette aktivt etter virkemidler, og brukte prosjektgruppa som det stedet der vi diskuterte erfaringer og ideer til nye tiltak. I et intervju med prosjektleder gis denne beskrivelsen av framvekst av brukermedvirkning i Samhandlingsprosjektet:

"Det var igrunnen et heldig sammentreff som ledet oss inn på den veien vi senere har fulgt: ....." "Vi hadde bl a et gruppearbeid der vi ba om hjelp fra brukerne til å finne gode veier framover. Dette ble et startsted. Vi lærte at:

a) Brukere må være i flertall for å få sagt noe

b) Brukerne må ha lokale brukerfora.

Gjennom prosjektet forsøkte vi å opprette formelle strukturer for å få brukere til å gjennomgå sakene som skulle opp på prosjektmøtene. Brukermiljøene var imidlertid for små. Det ble bare tull. Vi ble derfor enige om å forsøke en annen strategi: PS-gruppene skulle etablere kimen til lokale brukerfora.

Det som faktisk skjedde var at enkeltpersoner i PS-gruppene etter hvert ble fenget av oppgaven med å initiere brukerfora. I en PS-gruppe var det helsesøster, i en annen gruppe var det psykiatrisk sykepleier, i en tredje representant for sosialkontoret. De forsøkte å legge forholdene til rette for å trekke brukere til møter som ble arrangert: De hentet og brakte brukere til og fra møtene. De forsøkte å lage selvhjelpsgrupper. De lånte biblioteket og brakte flere brukere sammen. Dette gjorde de ut fra lokalkunnskap. De kjente mange. Brukere kommer og lufter problemer hos f.eks. helsesøster.

I en kommune var den lokale legen viktig. Han organiserte et åpent møte for hele prosjektområdet, med den uttalte målsetning å stifte lokallag av MH. PS-medlemmer tok med en eller flere brukere til møtet. Vi fikk god pressedekning, og hadde god hjelp av ressurspersoner fra Fylkeslaget i MH, de samme som var sentrale i å arrangere konferansen jeg fortalte om i sted. Dette var starten på brukergruppa i Sogndal, som dekker Leikanger og Luster også. Lærdal og Årdal fikk inspirasjon til å danne sine egne grupper. Men det er bare Årdal som har valgt å danne et formelt lokallag av MH. I prosjektet har vi ikke sett det som viktig eller som vår sak å blande oss inn i den typen avgjørelser, det må brukerne bestemme selv." ..........

...... "Brukerorganisasjonene har hatt lite å si for utformingen av prosjektplanen før prosjektstart. Men de er kommet mer og mer med etter hvert. Nå er situasjonen den at vi prøver å følge dem der de fører. (En annen sak er at mange, både fagfolk, politikere og administratorer har brukererfaring, enten selv eller som pårørende. Denne erfaringen har nok vært til nytte i utformingen av prosjektplanen, selv om ikke "offisielle" brukere har lagt premissene).

For oss fungerte det ikke å ha med brukerne i startfasen, som gisler på møtene. Brukerne må tas på alvor. Hjelperne må snakke med dem, ikke om dem. Dersom brukerne er usynlige og maktesløse i et prosjektområde, må det gjøres et omfattende og tidkrevende brukerstyrkingsarbeid før begrepet brukermedvirkning har noen mening." (fra Jonassen mai 1994)

Brukerrepresentasjon i prosjektet

Med brukerrepresentasjon mener vi at brukerne er tilstede, vanligvis med en representant, i alle fora der det tas beslutninger som angår dem.

Opprinnelig var det brukerrepresentasjon i alle prosjektets organer (Styringsgruppe, arbeidsgrupper, følge- og spredningsgruppe) med unntak av prosjektgruppa. I møtene var det lett å se at brukerne kom i en gisselposisjon: de var tilstede og dermed ansvarlige for det som foregikk, men det var vanskelig for dem å komme fram med det de syntes var viktig. Slik ble det et typisk eksempel på hvor umulig det blir for brukere uten forutgående tilretteleggings-, mobiliserings- og styrkingsarbeid.

Vi har allikevel opprettholdt brukerrepresentasjon gjennom hele prosjektperioden. Etterhvert som brukerstyrkingsarbeidet har gitt resultater er også brukernes stemme blitt tydeligere og viktigere både i forskjellige slags møter i prosjektet, og i referater fra disse. Det ble for første gang tydelig i notatet: Hva har brukerne sagt hittil i prosjektet? (SHP, notat 21/4-94), men er nå åpenbart i avisreportasjene fra sommeren 1994 og utover, samt i stemmerapporten (Bjelland 1994).

I løpet av prosjektperioden har brukerne fått representasjon og flertall i prosjektgruppa:

Brukerflertall i prosjektgruppa

Fra våren 1994 har brukerne 12 av totalt 21 representanter i prosjektgruppa. Brukerne hadde i utgangspunktet ingen representasjon i prosjektgruppa. Et forslag om å lage en ny prosjektgruppe der brukerne hadde flertall falt i styringsgruppa våren 1993. Etter dette vedtaket diskuterte vi problemstillingen i prosjektgruppa, og begynte å invitere brukerrepresentanter som gjester på prosjektgruppemøtene. Prosessen som fulgte førte til formell brukerrepresentasjon og brukerflertall i prosjektgruppa, vedtatt av styringsgruppa 17/3-94. I løpet av prosessen ble det også tydelig hvor viktig brukertilrettelegging var, dersom det skulle ha noen mening å invitere brukerne:

"Dette var første møtet der vi hadde invitert gjester fra brukergruppene (se vedtak i prosjektgruppa 7/693, pkt 0 og 8). Vi begynte derfor med kaffeprat slik at folk skulle ha en mulighet til å bli kjent med hverandre. Utover kaffepraten var møtet ikke spesielt tilrettelagt for gjester på noe vis. Tidsstyringen var stram, og gjestene hadde ikke fått noen innføring på forhånd om hva som skulle foregå, eller hva sakene gjaldt. Tilbakemeldingene fra gjestene (samtale etter møtet) går ut på

........ etterhvert er brukernes stemme

blitt tydeligere og viktigere....

at det kreves mer forberedelse og tilrettelegging dersom de skal ha noe utbytte av å bruke tid på dette.

Prosjekt og møteledelsen bør i større grad spørre direkte i møtet om deres mening i saker som er oppe.

Det var tildels kjedelig, det ble brukt for mange fremmedord

forventningene til møtet fra de forskjellige gjestene er trolig høyst ulik

En av studentene som møtte som observatør uttrykte seg omtrent slik: møtet tydeliggjorde at selv om brukerne er tilstede fortsetter vi som hjelpere å snakke om dem, og ikke med dem." (fra prosjektgruppereferat, møte 4/10-93)

Den opprinnelige begrunnelsen for manglende brukerrepresentasjon i prosjektgruppa var personvernhensyn ved behandling av individretta flexipengesaker (mer om dette på side 48). Dette lot seg løse enten ved at brukerrepresentantene går ut under behandling av disse sakene, eller ved at de avgjøres på telefonmøter der bare PS-grupperepresentantene og prosjektleder er tilstede. Grupperetta flexipengesaker behandles på vanlig måte med brukerrepresentantene tilstede.

Om brukergrupper

Brukergrupper er grupper av personer som selv definerer seg som brukere i et lokalsamfunn. De kan ha en fast eller løs organisasjonsstruktur, være organisert som et lokallag av Mental Helse eller være frittstående grupper. De er kjennetegnet ved at brukerne er i flertall og bestemmer form og innhold i møtene, men hjelpere er ofte med som initiativtakere eller støttepersoner. I tillegg til beskrivelsen av utvikling av brukergruppene på side 27, sier prosjektleder følgende om dem:

"Utenom lokallagene i Vik og Årdal, finnes det nå altså brukergrupper i Lærdal og i Sogndal. Det skjer også en viss aktivitet i Leikanger. Brukere fra Sogn sitter i styret av fylkeslaget av MH selv om de ikke er medlem i noe lokallag der de bor.

Problemene med å få startet opp eller holde liv i lokallag har sammenheng med at tilstanden - psykisk lidelse - er tabubelagt og forbundet med skam. Mye kan tyde på at dette er sterkere i Indre Sogn enn andre steder. Brukere har senere fortalt meg om hvordan de 10 år før prosjektstart gikk fra hus til hus for å forsøke å etablere et lokallag, uten å lykkes. Folk fra fylkeslaget av MH har også fortalt meg om hvordan de tre ganger tidligere har vært i Sogn for å prøve å danne lokallag, uten å få det til....."

"Men hjelperne er avhengige av at de får noe igjen fra brukerne, for ikke å brenne ut. Hadde ikke brukerne kommet med, ville hjelpernes engasjement dødd, eller de ville se det som meningsløst med en "brukerorganisasjon" som var fullstendig avhengig av hjelperne til alt." (fra Jonassen mai 1994)

Brukergruppene er - med unntak av Vik - et resultat av prosjektet, selv om de ikke er en formell del av selve prosjektstrukturen. De er helt sentrale både for brukerne og for prosjektet. De fungerer forskjellig i de forskjellige kommunene, og er både informasjonsfora, drøftingsfora, selvhjelpsgrupper, studiegrupper osv. Ikke minst er de et sted å henvende seg når prosjektet trenger hjelp, slik at fagfolk slipper å rekruttere personer de har et terapeutisk forhold til. For prosjektleder har det vært en lettelse å ha samarbeidslinjer som innebærer at hun slipper kunnskap om hvilke diagnoser osv brukerne engang har fått, utover det de selv velger å fortelle.

Kommunale nøkkelstillinger: Miljøarbeidere, nettverksarbeidere, rusmiddelarbeidere, psykiatriske sykepleiere

Med dette menes kommunalt ansatte hjelpere øremerket psykiatri. Noen (som psykiatrisk sykepleier) er vel innarbeidede stillingshjemler med etablerte arbeidsområder, mens andre er opprettet i prosjektperioden ut fra erfaringer og prioriterte behov. De har blant annet vært kalt nøkkelstillinger og feltarbeidere:

"6) NØKKELSTILLINGER: Uansett den fremtidige skjebne til prosjektet, kreves en videreføring og styrking av eksisterende tiltak - som nøkkelstillinger (miljøarbeidere og rusmiddelarbeidsstillinger) som retter seg mot spesifikke oppsøkende og motiverende sider ved brukermiljøet.

Dette er feltarbeiderne for PS-gruppene." (fra referatet fra Sogneprosjektets gruppearbeid "Hva gjør vi med resultatene fra paneldebatten?", Prosjektsamling i Lom, 3. Juni, gjengitt i Bjelland, 1994)

For å drive brukeroppsporing og brukertilrettelegging (jfr figur 9, side 25), må det finnes folk til å gjøre det. Engang i framtiden kan det tenkes at slikt arbeid kan overtas helt av brukere, men foreløpig kan ikke slik virksomhet tenkes uavhengig av (kommunalt) ansatte hjelpere. Ved prosjektstart hadde bare Luster en (ubesatt) 100%-stilling som psykiatrisk sykepleier, Årdal hadde en 50%-stilling, og Sogndal hadde en 50%-stilling som miljøarbeider øremerket psykiatri. Flere av de andre kommunene hadde forsøkt å opprette stilling som psykiatrisk sykepleier, men fikk ingen søkere og omgjorde stillingene igjen. Da vi fikk opprettet PS-gruppene viste det seg at flere av PS-medlemmene hadde spesialutdanning i psykiatrisk sykepleie, men foretrakk andre stillinger (eksempelvis helsesøster- og sjukepleiesjefstillinger). Sogndal var alene om sin miljøarbeiderstilling til dette bruk, men sykepleieren som hadde den var sliten, desillusjonert og på vei ut.

Alle disse stillingene ble opprettet på initiativ av PS-gruppene på bakgrunn av behov de har sett - de fleste som flexipengetiltak (mer om dette se side 47). Vi opprettet fra 1/1-93 en 50%-stilling som miljøarbeider med nettverksbygging som særlig oppgave. Den var knyttet til PS-gruppa i Sogndal, kom i stand ved hjelp av flexipenger og rekrutterte en hjelpepleier som hadde vært med i PS-Leikanger fra starten av. Begrunnelsen i søknaden var bl a:

"Det vi heilt klart ser hjå dei aller fleste, er manglande sosialt og familiært nettverk. Einsomheit blir difor eit hovudproblem hjå mange." ...... "For dei fleste av desse personane er tilbodet om å møtast til sosialt samvær ein gong i mnd., ikkje tilfredsstillande. PS-gruppa i Sogndal har diskutert - og konkludert med at ein person i 50% stilling kan være med å gje desse personane ein meir meiningsfull kvardag. Berre det å kome saman oftare vil gje enkeltpersonar/grupper styrkje til lettare å fremje ynskjer og behov. Aktiviteter vi har tenkt på er t d kafedrift og turar. Vi føreset her at brukarane skal ha medansvar for drift." (fra søknad om flexipenger, sak 2a 070992)

Nettverksarbeideren var sammen med kommunalt tilsatt miljøarbeider i Sogndal sentral i oppstart og drift av brukergruppa i Sogndal, og var blant de drivende krefter i brukerkafeen (se neste avsnitt). Hun sa imidlertid opp stillingen fra 1/6-94. Da var tilbudene i Sogndal såpass godt stabiliserte at de var mulig å drive videre med støtte av flexipenger samt de personalressursene Sogndal disponerte uten nettverksarbeider: Sogndal

.... miljøarbeider med nettverksbygging som særlig oppgave

kommune hadde før dette fulgt opp de gode erfaringene ved å opprette ytterligere 2 50%-stillinger som miljøarbeidere innen psykiatri - den ene kalt fritidskontakt. Disse stillingene er innpasset uten økte kostnader, ved å hente midler fra støtte-kontakt- og hjemmehjelpsbudsjettene. PS-gruppa i Sogndal skaffet fritidskontakten turutstyr og utstyr til minneproduksjon (foto/video) via flexipenger, noe som ga ham mer å spille på i samvær med brukerne.

Nettverksarbeideren var også sammen med PS-gruppa på Leikanger sentral i arbeidet med oppstart av aktivitetshus på Leikanger (se side 35). Også etter at hun sluttet som nettveksarbeider har hun vært engasjert i dette arbeidet på timebasis.

Også i Vik er det opprettet 60% miljøarbeiderstilling vha flexipenger.

I Lærdal har bygdas helsesøster gjennom mange år vært medlem av PS-gruppa og svært aktiv i brukermedvirkningsarbeidet. Hun er i løpet av prosjektperioden gått over i pensjonistenes rekker, men da søkte PS-gruppa i Lærdal om flexipenger:

"Som prosjektgruppa vil vere kjent med vert gruppa dreven av tidl helsesøster .... for tida som ulønna arbeid. Vi meiner heilt klart det vil vere ein fordel at den som driv gruppa får ein form for løn for dette, og vil med tida søkje dette dekt over t d støttekontaktbudsjettet til sosialkontoret" (fra flexipengesøknad, sak 2k 100194)

Flere av kommunene har i prosjektperioden opprettet stillinger for psykiatriske sykepleiere, og pr i dag er det bare en kommune, Leikanger, som ikke har planer om slik stilling for 1995.

Luster kommune opprettet en rusmiddelarbeiderstilling, og la vekt på at den som ble tilsatt skulle ha brukererfaring. En 30%-stilling knyttet til PS-gruppa i Luster ble opprettet fra 1/11-93 ved hjelp av flexipenger. PS-Luster rekrutterte en person med brukererfaring bosatt i kommunen. Det viste seg at han var en ildsjel som har drevet mye av dette arbeidet på frivillig, ulønnet basis alt siden 1990. Han driver en ettervernsgruppe for tidligere alkoholmisbrukere som nå alle er rusfrie - ca 7 personer. De møtes ukentlig sammen med familiene sine, ialt ca 15 personer, og har også ofte kontakt utenom dette. I tillegg har han kontakt med ca 8 personer med pågående rusproblem, og forsøker å få til en regelmessig gruppe også for dem. Han har også spesiell oppfølging av en bruker på flexipengetiltak.

Rusmiddelarbeideren arbeider via trygde- og helse- og sosialetat for å få til en bedre dialog med arbeidsgiverne i rusproblematikken. Han planlegger opplysningsvirksomhet rettet mot ungdom (arbeidsplasser, skoler). Han skolerer seg via kurs og selvstudium, og har hentet veiledning fra fylkeskommunal rusmiddelkonsulent.

Erfaringene fra flere av disse stillingene opprettet i prosjektperioden viser at det er tungt å drive oppsporings- og tilretteleggingsarbeide i et felt der intet finnes fra før. Det er vanskelig å få til en god integrering i det kommunale systemet, og ofte vanskelig å få forståelse for at dette arbeidet er viktig og nødvendig. I tillegg er det vanskelig å stå i nybrottsarbeide, uten tydelige stillingsinstrukser og avklarede forhold:

"Det har vært spennende og lærerikt. Noe som har vært vanskelig er sprikende forventninger, diffuse og uklare arbeidsforhold." (fra evalueringsrapport, feltarbeider, 21/4-94)

Det viser seg også at veiledning er helt sentralt, både samhandlingsveiledning og individuell veiledning. PS-gruppene representerer god faglig og personlig støtte til disse "feltarbeiderne", men på tross av støtte fra PS-grupper og veiledning oppleves arbeidet ofte som ensomt og tungt:

"De tyngste brukerne vil så gjerne ta del, men orker ofte ikke. Hvis de orker, har de det kjekt. Derfor må motivering, henting osv defineres som en del av jobben. Kafe en gang i uka er spinkelt, mange trenger så mye mer. Noe av det tyngste for Mona og Britt Marie er å ha så liten tid til så mye tungt arbeid." (fra SHP 5. nyhetsbrev)

"Følelsen av å ha sviktet og ikke være god nok ble sterk. I tillegg kom følelsen av maktesløshet - avmakt av å være i elendigheten til disse folkene" (fra evalueringsrapport, en feltarbeider, 21/4-94)

Mye er oppnådd, men kanskje den tydeligste erfaringen er at ting tar tid. Allikevel - det virker som om situasjonen snur over tid, det kommer flere folk til, ideene blir fler, arbeidet møter mer forståelse:

"- Vi er så mange å spille på nå, at det er lettere å få ting til" (fra evalueringsrapport, feltarbeider, 21/4-94)

Et-sted-å-være: Brukerkafe, aktivitetshus, samlingshus, brukersenter

Før prosjektperioden var det ingen kommunale "steder-å-være" for denne målgruppa på dagtid i noen av kommunene, men i Vik var det en innarbeidet praksis med at Mental Helse Vik hadde møtene sine på Velferdssenteret. Brukerkafeen var det første "et-sted-å-være-tiltaket" som kom i gang: en kafe som til å begynne med hadde åpent hver fredag kl 10-14 i Velferdssenteret i Sogndal. Kafeen var åpen for alle, men brukerne ble spesielt invitert, oppfordret til å komme, og tildels hentet til å begynne med.

Kafeen kom i stand ved at det ble søkt og bevilget flexipenger til drift for nettverksarbeideren i Sogndal, bl a til leie av lokale og transport, utstyr mm. Den har vært drevet av nettverksarbeideren sammen med PS-medlem og miljøarbeidere fra Sogndal, i perioder også studenter (vernepleie- og sosialantropologi). Det ble lagt stor vekt på å holde kafeen åpen i ferie- og høytider, noe som har lykkes. Med utgangspunkt i kafedriften er det arrangert flere store fødselsdager både på kafeen og i private hjem med masse gjester, samt middager på jul- og nyttårsaften for hhv 3 og 5 brukere i private hjem. Det arrangeres også skiturer, svømmegrupper mm. Gjennom dette arbeidet er det bl a blitt synlig hvor elendig økonomi mange av brukerne har: Utfluktene må lages med et minimum av utlegg for den enkelte dersom det skal være mulig for brukerne å delta, det er ikke selvsagt at det finnes penger til en vanlig bussbillett. Det ble også søkt flexipenger til en ansvarsgruppe rundt kafeen:

"Vi drøfta dette med brukarane som gjekk på kafeen fast, og dei var interesserte i å prøve dette. Vi blei einige om at dette kunne gå litt på omgang, men at det er eit poeng at dei som har ansvaret bitt seg for ein periode. Denne ordning har fungert i omlag 2. mnd Det er ein person som har vore svært stabil og teke ansvaret alvorleg. Han har oftast hatt 2 personar med seg. Kven dei to andre har vore, har variert noko.

Ordninga fungerar så bra at Mona/andre hjelparar kan trekke seg ut delar av dagen. Den ansvarlege har bl.a fått til oppg. å koma først om morgonen, for å låse opp og ta imot dei første besøkande. Han har og fått ansvar for å avslutte dagen med opprydding og låsing av lokalet." (fra flexipengerapport, datert 16/3-94)

Men igjen synliggjorde dette problemer omkring brukernes økonomi:

"Problemet var at summen var for stor! Det kom inn skatt, arbeidsgiveransvar etc. Så vi kunne bare betale ut kr 5 pr time pr person til oppmuntringspenger." (fra evalueringsrapport, feltarbeider, 21/4-94)

Kafeen er nå flyttet til det nye samlingshuset - Aktivitetshuset "Fram" - som er etablert i Sogndal i samarbeid mellom PS-gruppa, miljøarbeiderne, brukergruppa, og med flexipengetilskudd fra prosjektet. Omvisning og presentasjon av huset var egne programposter under Samhandlingsprosjektets avslutning:

"Per Roar presenterte stadig økende aktivitet, bl a fellesfrokoster, planer om feiring av julaften, egen logo mm. Huset er et bolighus sentralt plassert i Sogndal sentrum." (fra SHP 10. Nyhetsbrev)

"Når det gjeld holdning og holdningsendring i vårt lokalsamfunn, vil bruken av dette huset ha betydning med tanke på bl a synleggjering. Brukarane som aktivt har vore med i prosjektperioden har "vokse" og blitt tryggare på seg sjølv og sine omgjevnader. Dette gjer at dei no kan klare nye utfordringar.

Den overordna målsettinga med kafeen er at den på sikt skal bli brukarstyrt/brukardreven. Personar med psykiske vanskar treng ofte lang tid på kontaktetablering, tryggleik og sosialt initiativ. Ein er på veg til å nå målet." (fra flexipengerapport, datert 8/6-94)

Aktivitetshuset på Leikanger er den gamle doktorgården, som PS-gruppa søkte flexipenger til å pusse opp og ta i bruk i samarbeid med mange instanser i Leikanger kommune. En flexipengebevilgning på kr 50.000,- til inventar resulterte i en rekke bevilgninger fra andre instanser, bl a Leikanger kommune. Huset er nydelig oppusset og godt utstyrt, men det har vært mye tyngre å drive, trolig pga Leikanger kommunes manglende satsing på nøkkelstillinger, og negative signaler mht videreføring av slike etter prosjekttiden.

Også her er målet brukerstyring/brukerdrift på sikt, og det er etablert en 10%-stilling som vaktmester/altmuligmann øremerket en med brukererfaring.

Det er videre søkt flexipenger til delvis finansiering av feriereise der finansiering og planleggingsprosess med utgangspunkt i aktivitetshuset er viktige elementer

Brukersenteret i Lærdal er lokaler i gamle Kvammegården i den fredete delen av Lærdal sentrum, pusset opp ved dugnad i brukergruppa og hjelp fra kommunen. Det består av stue, arbeidsstue, kjøkken, toilett og bad samt lager. Oppussing og inventar er finansiert dels ved flexipenger, dels ved kommunale tilskudd. Brukergruppa i Lærdal har hatt 37 møter i 1994, med gjennomsnittlig 4-5 frammøtte brukere (inkludert dugnader, tur til Lom, Bergen og nabokommuner). Før brukersenteret var innflyttingsklart i 1994 har de holdt til i private hjem og på biblioteket. En av sakene brukergruppa har søkt flexipenger til er studiesirkel i dagliglivets psykologi. Det er svart på 2 av 5 brev, og oppnådd gode karakterer på de innsendte oppgavene.

I Vik har lokallaget av Mental Helse hatt lokaler i Velferdssenteret fra før prosjekttiden, og det er i prosjektperioden ikke etablert noe alternativ til dette. I Årdal har PS-gruppa lagt fram en rapport med forslag til tiltak, der et brukerhus står helt sentralt. Det har foreløpig ikke resultert i at kommunen sentralt har engasjert seg.

I alle kommunene bortsett fra Luster har det altså enten vært etablert (Vik), eller kommet opp ønske om et-sted-å-være. I de kommunene der kommunen sentralt har stilt seg positivt til dette, er det opprettet slike samlingssteder i et samarbeid mellom prosjektet, kommunene, PS-gruppa og brukerne (Leikanger, Sogndal, Lærdal). Årdal skriver:

"Framtidig tenestetilbod frå Årdal kommune til mennesker med psykiske lidingar, vil verta handsama innan ramma for kommunens ordinære planrutiner. Det gjeld og helse- og sosialtenester for mennesker med psykiske lidingar. Kommuneplanen for Årdal kommune 1995-2007, vil verta handsama i kommunale organ innan medio september 1995.

Ellers kan nemnast at kommunen vil utforme sin langsiktige strategi for brukarkontakt og brukermedverknad i høve kommunal tenesteyting, i samband med pågåande OU-arbeid" (fra brev fra Årdal kommune til prosjektet, datert 12/12-94)

Brukerfellesskap

Gjennom samtaler med sosialantropologene, både i vårt prosjekt og i ekstern evalueringsgruppe kommer ofte følgende spørsmål opp: Er nå disse brukerne som er blitt tydelige gjennom prosjektet noe annet enn et helt spesielt utvalg av de sterkeste, mest taleføre, de som har kommet seg igjen osv, dvs et slags A-lag? Overser ikke prosjektet de det kanskje er viktigst å nå?

Det er viktige spørsmål, som ikke er lette å besvare. Sannsynligvis kan vi dele brukerne inn i tre grupper, nemlig:

1. A-laget (sterke, ressursrike)

2. de som er stille offentlig men livlige i grupper og

3. de vi ikke når.

Sosialantropologene har vist hvordan brukerne har viktige hjelperroller vis-a-vis andre brukere, og selv rekrutterer og mobiliserer brukere i lokalsamfunnet:

"I de lokale brukerfora er brukerne selv viktige ressurser i arbeidet med en videre brukermobilisering og utvidelse av brukernettverkene. Brukerne inngår i disse også med hjelperoller vis-a-vis andre brukere. Gjennom lokalt arbeid, rekrutteres og mobiliseres til brukerfellesskapene, fellesskap som gjør brukerne bedre rustet til å møte seg selv og andre i framtiden." (Bjelland 1994)

Jeg er slått av hvor gjennomgående brukersolidariteten er, hvor viktig det er for brukere i alle kommunene å formidle sine opplevelser til og inkludere stadig nye grupper som foreløpig har vært i gruppe 3. Brukermiljøene selv blir dermed et viktig forum for å gi det livsviktige signalet til isolerte brukere: Det finnes noen som er interessert i hvordan de har det, det finnes noen i lokalsamfunnet som bryr seg. I et intervju med lokalavisa sier en bruker:

"Viktig er det å knytta kontaktar med andre brukarar. Dei kan vera til stor hjelp den dagen ein t. d. skulle verta skriven ut frå ein institusjon. Den dagen du står der heilt åleine, og ingen forstår korleis du har det. .........."

"For det er ikkje nok med berre oss og Mental Helse. Det vert fort ghetto. Me som er innanfor gjerdet, og dei som står utanfor gjerdet, seier Saksvik." (fra SA 14/9-94)

En annen bruker sier bl a i en tale på avslutningen:

"At fordi vi har prøvd det, vi kan lære de andre,

hva som skal til for et bedre liv, for disse mørketall.

og nå vi vet, vi vil være med og forandre.

Vi er sterke nok, og vi er en HÆR med et kall." (fra Bjelland 1994)

Brukefellesskap er et viktig poeng også hvis vi ser på modellen for brukermedvirkning - figur 9 på side 25: da vil brukerne selv rekruttere "hjelpeløse brukere" inn i fellesskapet, og behovet for brukeroppsporing utført av kommunalt ansatte vil trolig minke. Det øker sjansene for at brukerne kan ta mer ansvar i og for eget liv, og dermed ikke så lett havne i den passiviserende avhengigheten som kontakt med hjelpeapparatet over tid kan gi:

"Som vi har sett i Ronnys tilfelle er hele uken hans planlagt av hjelpeapparatet. Ingen av aktivitetene han deltar på er initiert av ham selv. Ronny er altså blitt passiv overfor sitt eget liv. Han er blitt fremmed for å foreta valg, og han forblir innenfor de rammene hjelpeapparatet har lagt for ham." (Bang 1994)


Epost til prosjektleder (Janecke Thesen)

Previous Page TOC Next Page

blue Instituttets hovedside
blue UiBs hovedside

Institutt for samfunnsmedisinske fag, sist oppdatert 03.06.96

Hogne.Sandvik@isf.uib.no