Utposten 1996 Nr 1 - forsiden

Next Page

MEDISINENS TRIUMF

Tekst: Sonja Fossum

Med jevne mellomrom slås det til lyd for at humanistiske fag må få større innpass i medisinerutdanningen. Senest i julenummeret av tidsskriftet for Den norske legeforeningen ble det argumentert for at studiet bør inneholde undervisningsopplegg i litteratur (1). Mitt førstevalg til obligatorisk pensum ville i så fall ikke være Proust eller Saint-Exupéry, begge fremhevet av artikkelforfatteren, men en tredje franskmann, Jules Romaines – mer presist, hans komedie, «Knock ou le triomphe de la Médicine» (2).

Stykket handler om medisinens inntog i en provins utenfor Paris i forbindelse med at den nyutdannede legen Knock overtar en praksis. Hans forvissning om en innbringende fremtid blir i første omgang gjort til skamme i møtet med en kjernesunn bondebefolkning. Han er imidlertid ikke rådløs; bare en egenskap er sterkere blant bøndene enn helsen: deres gjerrighet. Så når Knock annonserer gratis konsultasjoner, møter de opp. Han tapetserer kontoret med detaljerte anatomiske plansjer; med lett bekymret rynking av pannen spør han dem ut, undersøker, tar blodprøver, lytter og banker, mens han forsikrer at de endelig ikke må bli urolige, dette går nok bra.

Selvfølgelig triumferer medisinen. I møtet med så meget omsorg i en verden så fylt av uante, kun dulgt antydete lidelser er befolkningen forsvarløs; på kort tid er den blitt tvers gjennom sykdomsfiksert. Han er sikret en blomstrende praksis, ja selv det lokale hotellet må gjøres om til sykestue. Vi kan lære mye av Knock. Forresten er vi ikke så verst flinke selv. Man kunne være fristet til å tro at våre helsepolitikere i WHO hadde studert Jules Romaines komedie fra 1923 da de lanserte sin definisjon av helse, som innebar at vi alle til enhver tid er mer eller mindre syke, og dermed la det moderne samfunn åpent for sykdomsindustrien. Som vår penneføre professor i sosialmedisin skarpsindig uttrykker det i samme nummer av tidsskriftet (intet julenummer uten hans velformulerte visjoner): «Ved å bekjenne seg til et grenseløst helsebegrep ... innbyr medisinen til et enormt behov for seg selv» (3).

Ja, nettopp, det har vært en tvers igjennom vellykket definisjon, behovet overgår all forventning, vår triumf er total. Vi har fått en oppblomstring av medisinske tilbud, vi har mammografiklinikker, osteroporoseklinikker, kolesterolklinikker, vi har tallrike store, flotte og kostbare screeningprogrammer, you name it. Selv om etterspørselen etter våre tjenester allerede er blitt endeløs, finkjemmer vi terrenget etter nye,
udekkede behov. Vi har fått frembrakt en lang rekke lidelser man ikke engang hadde hørt om tidligere, og som ingen kjenner der legedekningen er svakere eller den sosialmedisinske bevissthet ennå ikke tilstrekkelig utviklet. Vår makt er uimotståelig: jo flere leger, jo flere syke. Og jo flere syke, jo flere leger. Det er positiv feed-back i en vidunderlig spiral. Vi ligger på verdenstoppen i sosialmedisinsk velferd, og på toppen i andel uføretrygdete. Vi ligger på verdenstoppen i legedekning, målt i antall leger per tusen innbygger. Likevel må vi nå foreta en kraftig økning av utdanningskapasiteten av leger. Og så snedig er det at det betraktes som ufint å stille spørsmålstegn, f eks ved nødvendigheten av bevisstløs HIV-screening av gravide; det er jo kollegers levebrød man rokker ved.

Gavner vår faglige aktivitet først og fremst oss selv? Vi kan antyde det overfor hverandre i lystige lag, i de melankolsk-filosofiske tidlige nattetimer. Men bør vi ikke la det bli med det? Er det ikke ugjennomtenkt, uklokt, ja likefrem skadelig for medisinens renommé å gå ut med slike tanker offentlig? Problemet er at verden er fylt av ufine kolleger; om ikke annet må vi kjenne til deres lumske anslag mot vårt edle virke, slik at vi kan forsvare oss når de kommer. Ta f eks den svenske ryggspesialisten Alf Nachemson. På et seminar, «Helse i det moderne samfunn», i Stockholm i høst ble han spurt om hvorfor leger opererer ryggpasienter, når vi vet at 68% av
operasjonene mot diskusprolaps av lengre varighet får et dårligere resultat enn ikke-opererte og 23% krever ytterligere operasjoner. Nachemson svarte med et lysbilde over kurver som viste en presis korrelasjon mellom antall ryggoperasjoner og prisstigningen på en mercedes.

Vi har mer nærliggende eksempler på slik ukollegial adferd. Som svar på et nylig innlegg i Utposten om nødvendigheten av helsestasjonskontroller, tok kollega og medredaktør Petter Øgar (4) til motmæle mot unødvendig sykeliggjøring! Åpenbart har han ikke skjønt at det ikke er noe som heter unødvendig sykeliggjøring, tross alt må vi være sikret et levebrød, og et riktig godt sådan. Andre hevder at medisinen må ta i bruk mer gammeldagse metoder og dyder som at leger skal behandle minst mulig. Ja, de går likefrem så langt som å si at leger stort sett skal begrense seg til å utelukke alvorlige sykdommer, undersøke hvordan pasienten har det på jobb og hjemme og ellers oppmuntre folk til å ta fatt igjen. Og at 70% av alle sykdommer kan forebygges, at folk blir syke av å røyke, spise feil og drikke for mye. Problemet er at dersom vi virkelig gjør noe med slike ting, dvs tar forebyggende medisin alvorlig, ja da undergraver vi vår egen virksomhet, svekker grunnlaget for butikken.

Nei, la oss satse helhjertet på helhetssyn: ikke noe menneskelig doméne må være medisinen fremmed, hele mennesket er vårt ansvar (les: marked), og vårt alene. Så la oss klamre oss til WHOs definisjon av helse så lenge vi kan, med vår egen praktiske lille vri: en person er bare frisk når det kan bevises at han ikke er syk. Sagt med andre ord: en frisk person er en person som ennå ikke har blitt tilstrekkelig undersøkt. Så skal det gå oss riktig godt, butikken skal blomstre, og i hvert fall vi skal leve lenge i landet.

Eller skal vi det? I dette nummeret hevder Reidun Førde (5) at det koster å drive butikk basert på helhetssyn, at vi må forvente å betale regninger vi kanskje ikke hadde regnet med, at vi kan blir stilt overfor ansvar vi neppe vil påta oss. Som hun skriver: «Vi er i ferd med å komme inn i en situasjon der ikke lenger skjebnen, men helsevesenet står ansvarlig for sykdom og skade». Hun forteller at de i USA, der helsebutikken er drevet mer intenst over lengre tid enn her, har fått et nytt begrep: «wrongful life». Et begrep åpenbart skapt av advokater, som også vil drive butikk, og som er enda flinkere til det enn vi er. Foreløpig er bruken av wrongful life-begrepet begrenset til erstatningsansvar overfor et individ født med handicap, der det omnipotente helsevesen anses å ha sviktet ved ikke å ha sørget for at det erstatningsberettigede individ ble abortert!? Men det er vel bare en begynnelse, snart er vi erstatningspliktig overfor all sykdom og skade. Som den penneføre skriver (3): «Sykdom betyr bare at det ikke er investert nok medisinsk-tekniske ressurser i din helbredelse».

Det kan visst bli dyrt å drive butikk, uhemmet. Dersom vi da ikke heretter skal kreve skriftlig ansvarsfritak fra alle som, etter at vi har gjennomundersøkt og tappet dem anemiske til alle blodprøvene våre, nekter å følge vår anbefaling om å holde seg inne i sofakroken og gnaske jerntabletter og gulerøtter, iført sykkelhjelm, redningsvest og kondom.

Litteratur:

1. Frich JC. På sporet av en litterær medisin – En introduksjon til fagfeltet litteratur og medisin. Tidsskr Nor

Lægeforen 1995; 30, 3773

2. Romains J. Knock ou Le triomphe de la Medecine. Editions Gallimard 1924

3. Fugelli, P. Medisin og modernitet. Tidsskr Nor Lægeforen 1995; 30, 3832

4. Øgar P. Helsekontroller til besvær. Utposten 1995; 7: 341

5. Førde R. Fagleg spalting hos legar – ein uboteleg tilstand. Utposten 1996; 1: 4–7

Utposten Next Page
Instituttets hovedside
UiBs Hovedside

Institutt for samfunnsmedisinske fag,
sist oppdatert 03.03.96

John.Leer@isf.uib.no
Hogne.Sandvik@isf.uib.no