Utposten 1996 Nr 1

Previous Page Utposten Next Page

Feilaktig og provoserende

om primærlegetjenesten i Vestfold

Johnny Mjell

Utposten nummer 7 for 1995 er det publisert en artikkel om primærlegetjenesten i Vestfold (1) som jeg ikke klarer å la stå uten kommentarer. Etter mitt syn har ass. fylkeslege Otterstad her nok en gang «hoppet» til konklusjoner som det ikke er grunnlag for på bakgrunn av den undersøkelsen han har publisert resultatene fra i artikkelen.

Intensjonene med Otterstads undersøkelse var dels å få svar på hvordan kommunene har styrt legedekningen etter at de i 1994 fikk hovedansvaret for tjenestene, dels å beskrive hvordan kommunene har fordelt legetjenestene på kurativt arbeid, eldreomsorg, forebyggende helsearbeid, miljøspørsmål og administrative oppgaver. For å få svar på disse spørsmål har det tydeligvis vært utarbeidet et spørreskjema som det ikke er kopi av i artikkelen. Hvem besvarte dette spørreskjema?

Hvordan i all verden fremkommer timetallene?

Min første innvending gjelder de publiserte tall. Hvordan har Otterstad kommet fram til de respektive uketimetall for legetjenester? Dette spørsmål er særlig relevant for avtaleleger og avtaleløse leger. Er de oppgitte uketimer avtalelegenes avtaletimer med kommunene? Har i så fall Otterstad trukket fra de timer som kan brukes til administrasjon, og de uker som kan avsettes til ferie og etterutdanning som er en del av avtalen? Er antallet timer pr uke et årsgjennomsnitt, eller gjelder det kun for uker med full arbeidstid?

Neste spørsmål er så knyttet til avtaleløse legers timetall. Hvordan i all verden er dette timetallet beregnet? Er det kommunene som, på bakgrunn av legenes opplysninger om åpningstid, har informert om timetallet for disse? Har legene selv oppgitt timetall, og hvordan er dette korrigert for administrativt arbeid og fravær ved ferier og kursdeltakelse?

Hvordan er så uketimetallet for helsestasjonstjeneste, skolehelsetjeneste og eldreomsorg beregnet? Det er normalt ikke skolehelsetjeneste i skoleferiene, men helsestasjonene er som regel åpne om sommeren. Alders- og sykehjem er derimot åpne hele året. Er det korrigert for dette i beregningene, og i så fall hvordan?

Artikkelen etterlater altså på dette området betydelig flere spørsmål enn svar. Totalt sett er det så stor grunn til tvil angående Otterstads timetall for legetjenester i Vestfold, at det vel egentlig ikke er grunnlag for diskusjon om konklusjonene!

Hva er forebyggende arbeid?

I artikkelen er det gjort til et poeng at kurativt legearbeid øker på bekostning av forebyggende arbeid. Som belegg for denne påstanden vises det til undersøkelsens tall om reduksjon i andelen legetimer brukt på helsestasjon og i skolehelsetjenesten.

Som medforfatter av to bøker om helseopplysning og individrettet forebygging (2, 3) blir jeg svært provosert av at Otterstad beskriver forebyggende arbeid kun som arbeid i helsestasjon og skolehelsetjeneste. Individrettet forebyggende arbeid skjer i økende grad under konsultasjonene hos allmennpraktiserende leger. Det er dessuten sterke faglige grunner for å vektlegge betydningen av de råd og den opplysning allmennpraktikeren gir sine pasienter under konsultasjonen (2,3). Årlig skjer det 15-20 millioner allmennlegekonsultasjoner i Norge, og de råd som her gis kan ha vesentlig betydning for enkeltpersoners livsstilsvalg. Jeg kan derfor ikke akseptere Otterstads konklusjon om at andelen av allmennlegenes arbeidstid som medgår til forebyggende arbeid er redusert.

I perioden 1986 til 1993 økte forøvrig helsesøsterårsverkene på landsbasis med hele 23% (4). Det kunne vært interessant å få vite om tilsvarende økning har skjedd i Vestfold. Kanskje helsestasjons- og skolehelsetjenesten likevel er blitt prioritert av kommunene?

Er det nå virkelig sant at kurative primærlegetjenester skaper sine egne behov?

En av Otterstads konklusjoner er at «lærdommen fra Vestfold er klar: kurative primærlegetjenester skaper sine egne behov...» Dette er det ikke grunnlag for å konkludere ut fra de tall som er publisert!

Vi vet fra Stortingsmelding nr. 50 (1993-94) at Vestfold i 1988 hadde dårligst primærlegedekning i Norge, i 1992 var Vestfold bare fjerde dårligst, men hadde fortsatt en allmennlegedekning som var 10% dårligere enn landsgjennomsnittet (4). Økningen i allmennlegetimer i Vestfold har derfor vært sterkt påkrevd!

Som Otterstad burde kjenne til har det dessuten i denne perioden blitt påført allmennlegene økende krav til utfylling av flere og større skjemaer. Ikke minst bidro trygdeetaten i 1991-92 til dette, men også forsikringsselskaper, skoler og andre offentlige etater krever stadig nye og mer omfattende legeerklæringer. I tillegg går befolkningen hyppigere og hyppigere til lege, noe som ikke er noe særnorsk fenomen.

En økning av primærlegeårsverk i Vestfold i denne perioden kan derfor ikke brukes som dokumentasjon på Otterstads påstander.

Avslutning

Min uærbødige avslutning blir derfor:
Kjære Hans Knut Otterstad.
Kan du ikke slutte å publisere dårlige undersøkelser med konklusjoner som ikke kan belegges? Vi kan gjerne være uenig om politiske mål og virkemidler, men du må slutte å begrunne dine politiske argumenter med slike «undersøkelser».

Johnny Mjell
Tørfestvn. 6b
3100 Tønsberg

Litteratur

1. Otterstad HK. Virkningen av kommunehelsetjenestelovens ti første år for primærlegetjenesten i Vestfold. Utposten 1995;24(7):338-41.

2. Mjell J, Natvig B, Thorsen O, Winge O. Helseopplysning i praksis. Forfriskningsboka. Oslo, TANO, 1990.

3. Mjell J, Natvig B, Thorsen O, Winge O. Risiko og motivasjon. Den forebyggende helsesamtale. Oslo, TANO, 1994.

4. Sosial- og helsedepartementet. Samarbeid og styring. Mål og virkemidler for en bedre helsetjeneste. Stortingsmelding nr. 50 (1993-94).

Previous Page Utposten Next Page


Instituttets hovedside
UiBs Hovedside

Institutt for samfunnsmedisinske fag,
sist oppdatert 03.03.96

John.Leer@isf.uib.no
Hogne.Sandvik@isf.uib.no