Utposten 1996 Nr 1

Previous Page Utposten Next Page

Tilsvar til Johnny Mjell

Hans Knut Otterstad

Det er som regel hyggelig å få tilbakemelding på egne artikler fordi det viser at innholdet er lest. Noen ganger blir det ikke like godt forstått. Johnny Mjells debattinnlegg er meget emosjonelt og i tillegg preget av at han ikke liker mine konklusjoner. Det er derfor mest viktig å forklare metodedelen i min artikkel mer utførlig, slik at debatten kan føres på en konstruktiv måte. Dette svaret er et forsøk på dette, og jeg vil avholde meg fra et polemisk svar. Saken gjelder etter min mening heller ikke uenighet om politiske mål og virkemidler, men om kursen på primærlegetjenesten i kommunene, etter innføringen av et nytt lovverk i 1984, er i samsvar med de vedtatte mål. Jeg vil tro at debatten trenger en minimumstilførsel av data slik at den ikke i for stor grad baseres på tro, synsing og sterke meninger.

1. Metoder for å innhente data for legetimer. Datakvalitet

Resultatene er basert på tall fra tre tverrsnittsundersøkelser. Bortsett fra 1984, der tallene er estimater, er datamaterialet en sum av de timetall som kommunenes ansvarlige lege har sendt til Fylkeslegen i Vestfold. For å gi leserne et inntrykk av datakvaliteten er det enklest å ta utgangspunkt i 1994-statistikken. Denne er fylt ut av helsetjenesten i alle landets kommuner på et felles spørreskjema fra Statistisk sentralbyrå, Sosial- og helsedepartementet og Statens helsetilsyn. I de fleste kommuner i Vestfold er kommunelege 1 dataansvarlig. På dette datagrunnlaget hviler forøvrig Norges offisielle statistikk for kommunehelsetjenesten. I Vestfold har vi kvalitetskontrollert dataene for hver enkelt kommune ved å se på konsistensen fra år til år. Der hvor det er store avvik eller uforklarlige tall har vi sjekket dataene med den statistikkansvarlige i kommunen. Jeg vil videre hevde at tallmaterialet er godt nok for denne type sammenligninger.

2. Hva med dataenes validitet?

Dette er et meget sentralt spørsmål og det trenger et fyldestgjørende svar. Her blir spørreskjemaet av sentral betydning. Jeg vil henvise Mjell og andre interesserte til spørreskjemaet for leger for 1994, kfr. punkt 1. Dette inneholder en rettledning som den statistikkansvarlige i kommunene skal benytte ved utfylling. Skjemaet er etter min mening entydig og enkelt å fylle ut for alle kategorier av legetjenester bortsett fra «legepraksis». Her er det muligheter for diverse problematiseringer slik som Mjell også gir eksempler på i sitt innlegg. Rettledningen sier at legevakt og overtidsarbeid skal holdes utenfor,
dermed blir det mest logiske svar å registrere antall timer til kurativ praksis som kommunen har inngått avtale om. Dette tallet er entydig og beskriver det formelle omfanget av denne virksomheten.

For myndighetene gjelder det å kunne beskrive primærlegetjenestens økonomiske rammebetingelser, og det sentrale spørsmålet blir hvor mange kurative legetimer kommuner har inngått avtaler om. Det er denne andelen som bør bli gjenstand for helsepolitiske prioriteringer og den må veies opp mot antall legetimer som benyttes til alternative aktiviteter som kommunen også må betale for.

Mjell stiller også et spørsmål om datagrunnlaget for avtaleløse leger. Her sier rettledningen: «Disse plikter å gi melding om sin virksomhet til det lokale trygdekontor og den medisinsk faglig ansvarlige rådgiver/kommunelege 1». Dette stiller disse legene i samme klasse som de øvrige legene når det gjelder plikten til å gi praksiskommunen de nødvendige opplysninger om omfanget av sitt praksistilbud. Jeg har ikke hatt noen mulighet for å sjekke datakvaliteten her, men velger å tro at kommunelege 1 har rimelig god oversikt over også disse legene og innestår for de opplysningene som er rapportert. Konklusjonen blir derfor at validiteten i dette materialet er tilfredsstillende i forhold til å tallfeste den korrekte andel av de ulike typer legearbeid som kommunen har ansvar for etter loven.

3. Hva er forebyggende arbeid?

Mjells innlegg går her utover
rammen for min artikkel. Jeg har kun konsentrert meg om legetimer, ikke helsesøstre eller andre forebyggende aktiviteter i kommunal regi. Med forebyggende legearbeid i denne artikkelen menes det legearbeid som betales av kommunen og utføres i helsestasjoner og skoler. Det er viktig at disse timetallene kan isoleres som en egen aktivitet og sees i relasjon til omfanget av andre legetjenester i kommunen.

Jeg er selvfølgelig enig med Mjell i at det også finnes betydelig forebyggende aktiviteter i legenes kurative virksomhet. Poenget er at dette er nærmest umulig å kvantifisere i rutinestatistikk. Mjell har dessuten valgt å overse klassifikasjonen av forebyggende arbeid i primære, sekundære og tertiære tiltak.

4. Avslutning

Jeg vil avholde meg fra å polemisere med Mjell om de konklusjoner jeg har trukket. Etter min mening er det viktig å fremme produksjonen av databasert kunnskap om utviklingen av legearbeid i kommunehelsetjenesten. Jeg håper derfor denne ekstrarunden om datagrunnlag, datakvalitet, validitet og definisjoner kan virke oppklarende og bidra til en saklig debatt.

Hans Knut Otterstad

Pb. 2253, 3103 Tønsberg

Previous Page Utposten Next Page


Instituttets hovedside
UiBs Hovedside

Institutt for samfunnsmedisinske fag,
sist oppdatert 03.03.96

John.Leer@isf.uib.no
Hogne.Sandvik@isf.uib.no