Utposten 1996 Nr 1

Previous Page Utposten Next Page

Om å være et medmenneske

Hva har utviklingen gjort med meg?

For mange år siden var jeg en verdikonservativ realist. Etterhvert bleknet det konservative i min selvbevissthet. Mitt verdisyn ble sterkt og ideelt. Hvitt var hvitt og godt var godt. Jeg fant få gråtoner og ingen mellomstadier mellom godt og ondt.

I de siste ti årene har jeg grånet, bokstavelig talt, og sitter igjen som en pragmatisk realist. De absolutte sannheter mistet deler av sin glød. Gråtonen var realiteten i det som skjedde og i det beste som kunne skje. Ideelle løsninger snakket ingen lenger om, heller ikke jeg. De var rett og slett ikke realistiske nok. Realiteten var pragmatiske halvsannheter, consensus om man vil: Flertallet mener at… Og flertallet bestyrer som kjent, makten – og sannheten.

Så kom kravet til effektivitet, til øket tempo, øket omsetning, reduserte kostnader, kort sagt: Tilpasning til markedsøkonomien også i omsorgen for medmenneskene. Det raste gjennom sykehusvesenet og etterhvert inn i primærhelsetjenesten. Vi fikk ikke lov å ha tid for medmenneskene… 20–15 minutters konsultasjoner, ikke mere. «Du gir pasientene for mye tid. Du forvenner pasientene. Dette skal være et yrke på linje med andre yrker…» Jeg økte omsetningen. Jeg kjørte en hard linje gjennom det meste, gav mindre og sjeldnere av meg selv.

Vi så en video i veiledningsgruppen her om dagen fra en 7 år gammel konsultasjon.Den varte 30 minutter utenom de kliniske undersøkelsene.Mest snakket man om psykososiale problemstillinger, hvordan pasienten hadde det og hvordan hun organiserte og klarte hverdagen sin, langt mindre konkret om hennes angina og hjertesvikt. Jeg spurte gruppen om noen i dag hadde slike konsultasjoner. Ingen hadde det. Heller ikke jeg har det… Og jeg skal liksom være veileder for nye allmennpraktikere.

Så kom det en svenske til Steigen. Samtidig har vi en norsk-amerikansk turnuskandidat. På et fagmøte for noen dager siden sa Bengt Lindblad: «Her er et enormt udekket behov for legetjenester i Steigen.Det dere gjør er bare å skrape i overflaten av pasientenes problemer. Dere tar dere aldri tid til å gå i dybden.En konsultasjon bør aldri være kortere enn 30 minutter i gjennomsnitt.» Bengt er ikke antropolog eller sosialpsykolog. Han er dosent i pediatri og har doktorgrad på vitamin B12. Linda Reme Sagedal er overlege i gynekologi, men måtte ta norsk distriktsturnus før endelig norsk lisens og valgte mot alle odds Steigen kommune. På vårt møte delte hun Bengt Lindblads synspunkter fullt ut. Også hun fant et stort behov for en mer helhetlig holdning til pasientenes problemer.

I kveld ble jeg så konfrontert med en ny utfordring. Min svigerinne, som er sykepleier, sa til meg: Er det rart at menneskene søker paramedisinske tjenester? Legene har jo ikke lenger tid til å lytte til pasientenes innerste og mest grunnleggende behov –.

Det skulle altså en svensk dosent i pediatri, en norsk-amerikansk gynekolog og en relativt nyutdannet sykepleier til for å vitalisere det mest grunnleggende allmennmedisinske paradigma i min bevissthet: Et helhetlig menneskesyn.

Tar jeg feil eller det det bare min verdiforankring som er manipulert av markedsøkonomiens liberalisme?

I hvor stor grad skal allmennmedisinen i fremtiden la sin fagutvikling styre av slike krefter?

Leines, den 1. desember 1995

Fred Andersen,
kommunelege 1

Previous Page Utposten Next Page


Instituttets hovedside
UiBs Hovedside

Institutt for samfunnsmedisinske fag,
sist oppdatert 03.03.96

John.Leer@isf.uib.no
Hogne.Sandvik@isf.uib.no