Utposten 1996 Nr 1

Previous Page Utposten Next Page

Dublin uten Grand Prix – går det an?

EGPRW-høstmøte 12. – 15.10.1995, Killiney Bay, Irland

Ja, det går an å nyde Dublin uten å vasse i hele Europas låt-synge-dame-herre-førstedivisjon med tilbehør og oppstyr. Men hele Europa var der, det skal være sikkert og visst. Tredve land fordelt på nesten nitti leger fra medisinens førstelinje – eller omvendt – var langt å foretrekke. European General Practice Research Workshop vokser. I tillegg til alle gamle kjente var seks leger fra Ungarn, to fra Polen og en fra Bulgaria med. Romania var meldt, men kom ikke. Og Tyrkia er med neste gang.

Albania hadde sendt en selvsikker og politisk scenevant økonom, helseministerens personlige talsmann, som la frem den albanske ministerens ambisiøse reformplan for primærmedisinen. Denne hadde blant andre oppgaver på listen av det man anser påkrevd for å få et fungerende helsevesen, å øke tilgang til vann fra 4-5 timer daglig til minst 8!! Hans videre utredning om tingenes tilstand i Albania var som følgende: Omtrent 80% av bygningene som huser helseinstitusjoner er ute av drift. Alt medisinsk-teknisk utstyr er mer enn 25 år gammelt og virker bare delvis. Regjeringen ønsker å privatisere helsevesenet, dog skal forebyggende tiltak og tannhelse for barn og ungdom inntil 18 år være en offentlig oppgave. Medikamentforsyningen skal også sikres ved at omsetningen privatiseres helt. Disse rammer skal gi bedre helse enn nå for en befolkning der hver tredje er under 15 år, bare litt mer enn fem prosent er eldre enn 65 år, forventet levetid for menn er 69 år og raten for spedbarnsdødeligheten er 39.7. Det hele skal ikke koste mer enn tre prosent av BNP.

Etter hans foredrag tenkte jeg – og det inrømmes med litt flauhet – at jeg ikke hadde orket å være lege i et land med slike forhold. Jeg har nok blitt en ganske bortskjemt skandinavisk allmennpraktiker som tar for gitt at best mulig faglig handling forutsetter ikke minimumsrammer men optimumstenkning.

A propos optimum: tenk dere en nydelig oktoberweekend i et nærmest mediterrant landskap med himmelhøye siccomoretrær i parken foran et hotell som speiler Dublin Bay og fascinerende soloppganger i alle vinduer, med roser og nelliker i full blomst utenfor og irsk good style og god mat innenfor. Et språkvirvar med engelske overtoner så langt evnen rekker, og en storsmilende og litt rødmusset irsk kollega-vert, Frank Dobbs, som med tårer i øynene mottar min norske gratulasjon til årets Nobelpris i litteratur tildelt Seamus Heaney (som bor et stenkast unna).

Jeg skjønte jo allerede på flyplassen at det ventet meg noe spesielt fordi min drosjesjåfør ble så respektfull i ansikt og kropp da jeg nevnte mitt mål. På veien dit fikk jeg høre navnene til alle de stjerner fra medie- og underholdningsverdenen som residerte der og som jeg til sjåførens rimelige forbløffelse ikke kjente. Han forsonet seg litt med sin utakknemlige oppgave å kjøre en så ignorant gjest da jeg fortalte at jeg hadde lest noen av Nobelprisvinnerens dikt mellom Oslo og Dublin. Og da han hørte Oslo strålte han, for der skal jo være Grand Prix neste gang med en kvinnelig irsk halv-vinner. Jeg turde ikke si at jeg ikke kjente hennes navn.

Det faglige programmet på høstmøtet var tett. De ansvarlige for utvalg av abstracts hadde våget å utvide tidsrammen for hvert foredrag, slik at alle fikk tredve minutter. Mange brukte halvparten av tiden til å høre på tilhørernes mening, hvorved det ble mye debatt. Det skulle også bare mangle når det overordnede tema var «metoder i allmennmedisinsk forskning». Men betegnende nok, i denne internasjonale rammen, som etter min erfaring også i vår nasjonale, begynner man med metode og ikke med den helt påkrevde klargjøring av valg av referanserammen for tenkningen. Verden var stort sett matematisk. Men så ga det seg som det måtte når tredve land og enda flere kulturer gjør like faglige handlinger på tredve ulike måter (for eksempel hvordan, for hva og hvor ofte går primærlegen på hjemmebesøk?). Så har matematikerne plutselig et kjempeproblem: mangfold. Og ikke bare det. Når tredve land begrunner sin praksis på hver sin måte som den eneste fornuftige, så er det neste kjempeproblem: mangetydighet. Prøver man å sammenligne de usammenlignbare og telle dem som om de var numerisk like, så blir det som å summere elper, pærer og selleri for så å si noe om tallikhet mellom frukt og grønnsaker. Da er det plutselig åpenbart at sosialt liv og kultur unndrar seg matematifiserende grep.

Som det fremgår av det forut sagte vil jeg ikke skjule min glede over at åtte av 32 presenterte prosjekter var anlagt som ikke-reduksjonistiske, hvilket i Norge kalles «kvalitativt». Noen av dem som ikke var det, bød på problemer som ba om en tilnærming på ikke-kvantifisert måte. Det ble tydelig i debatten. To «kvalitative» kom fra Norge. Tor Anvik fra Bodo fortalte stillferdig hvordan han gjentatte ganger hadde opplevd at en pasient hadde gitt seg selv en presis diagnose på bakgrunn ev en fysisk erfaring eller gjenkjenning som legen initialt betvilte. Så hadde pasienten rett. Undringer knyttet til denne indre kunnskap, og hvordan den ble bragt inn i konsultasjonen, ledet Tor Anvik inn i et prosjekt med 70 videoinnspilte konsultasjoner. Det henrev kollega Schillemanns fra Antwerpen til utropet: «Du forvalter en skatt. Ta vare på den.»

To unge norske kolleger, Cecilie Arentz-Hansen og Kåre Moen, gjorde furore med sin No.1 på årets norske fagbok-liste: Legevakthåndboken. De inviterte europeiske kolleger til å samarbeide med dem for å tilpasse boken til andre lands forhold. De fikk mye oppmerksomhet. Spesielt de unge kolleger fra øst og sør var tydelig interessert i noe så praktisk og nyttig og gjennomtenkt for fagets hverdag.

Jeg må også nevne at kollegene Will Clayton og Paul Wallace hadde vært i Tromsø for å lære noe om telemedisin, hvilket gjennom norske briller ikke virket som en direkte innlysende nødvendighet å ta i bruk i lille og kompakte UK; men der tok jeg feil. Ikke geografi men økonomi var the point of departure, dessuten antok engelskmennene at telemedisin ville bli en markedsfaktor i kraft av seg selv, slik at en faglig vurdering av de mulige implikasjoner, etisk, juridisk, økonomisk, var ansett som «å være ute i tide» før teknikken tar av og bestemmer selv. På tysk har vi et fint ord for slikt, som jeg forgjeves har prøvd å innføre i norsk: Sachzwang, hvilket betyr at Saken påtvinger oss handling og styrer denne.

Kollega Tom Fahey fra Universitetet i Bristol imponerte alle med sin glimrende sammenlignende analyse av foreliggende retningslinjer for behandling av hypertensjon. I en randomisert pasientpopulasjon ble retningslinjer fra UK, WHO, USA og Canada «testet» mot dem fra New Zealand som kategoriserer absolutt individuell risiko for cardiovaskulær hendelse innen påfølgende 10 E5†r. Avstanden mellom gruppenes risiko kalkulert etter de forskjellige programmer var skremmende. Det blir enda mer skremmende, og selvsagt forvirrende, hvis man tenker at alle disse retningslinjer bygger på forskning som påberoper seg den samme grad av vitenskapelighet og gyldighet. Her savnet jeg tid og partnere til en dybdetenkning om kunnskapsproduksjonen i medisinen!

«Var det bare fag?», vil noen kanskje spørre. Nei, bevares. Én kveld ba Frank Dobbs oss på bustur, så besøkte vi en primærpraksis, og deretter kjørte og kjørte vi helt ut på landet og til enden av veien dypt i en park og fant: selvsagt, et lite slott. Der ble vi bespist og bevinet etter alle kunstens regler i dét huset, og de var av den gode, gamle og utsøkte sorten. Som det hør seg på slottet, så hadde jeg ved min venstre side en ekte tysk greve med admirals-aner, (jeg satt så å si i tysk historie i den irske slottshistorien) og vis á vis to Malteserriddere av den litt yngre årgang som ikke hadde vært i Jerusalem i ellevehundreognoe og var noe så sivilt som allmennpraktikere. Ved nabobordet konverserte den helt Strassbourg-nyvalgte Euro-Wonca presidenten Frede Olesen fra Århus med Alexander fra St. Petersburg, Hava fra Tel Aviv og Theresa fra London. Verdenen var der hvor jeg var – for én gangs skyld. På veien hjem sang fire menn fra Budapest iblandet en fra Gdansk og to fra Rotterdam «In Dublin´s fair city, where the girls are so pretty, I first caught a sight of sweet Molly Malone» bakerst i bussen som på skoletur i niende klasse der noen hadde fått tak i pils bak lærerens rygg. Særlig ungarerne var utrolig bevandret i irsk folklore.

Så var de også på heftig utkikk etter Molly Malone kvelden etterpå da hele EGP bega seg downtown Dublin, hvilket er nesten identisk med Trinity College, Yeats, Joyce, Guinness og Jameson. Jeg sier ikke hva de siste to navn står for, det er ulovlig i Norge. Men før vi fikk noe av det sistnevnte i akademi-historiske omgivelser under og innenfor Trinity, som forøvrig ikke lignet særlig på frokostkjelleren eller RF-kjelleren på Blindern, var hele Europa gjest hos The Lord Mayor of Dublin i Mansion House, der irsk eikepaneel av flertoms tykkelse er prydet med gilde skjold av alle henfarne Lord Mayors som bar så beskjedne navn som Fitzgerald og Kennedy og lignende. Den nåværende het, blant mye annet siden man kan ta til seg navn i tillegg til slektsnavnet i Irland, også Loftus. Han fortalte om aner fra England og Amerika og bekjente å ha vært innom medisinstudiet hvilket var grunnen til at han hadde tatt seg selv tid til å møte oss allmennleger istedenfor å sende sin vice. Med den meg egne nysgjerrighet som ikke gir seg før ting stemmer tenkte jeg at Loftus, det måtte være Lofthus Hardanger, men hvordan da aner fra England og Amerika? Da det ble min tur til å ha en tête á tête med herren anbragte jeg først min hilsen fra Norge, for så å spørre om han hadde vært i Lofthus i Hardanger ved kirsebærblomstringstid, siden jeg formodet at hans slektsnavn var derfra. Bingo! Hans tippoldefar kom fra Lofthus til England – og ble. Oldefaren derimot emigrerte til USA, hvorfra bestefaren kom til Irland iført irsk kone. The Lord Mayors kone hadde allerede vært på rekognoscering i Hardanger og hadde vært betatt. Jeg inviterte ham like godt dit neste vår, i håp om at ingen har noe imot det.

På hjemveien i DART (som ikke betyr «rask flyvende pil man kaster» men Dublin Area Region Train) langs Dublin Bay med alle stasjonsnavn langs veien på irsk og gælisk og en gjeng unge med guitar og irske ballader bakerst i coupéen tenkte jeg: hit skal jeg komme tilbake. Wonca-kongressen 1997 skal være i Dublin. I shall be there. Who else?

Forøvrig: EGPRW mai 96 er i Växjø, Sverige, med tema Kvinners helse, EGPRW oktober 96 er på Malta (de to riddere fra mitt ovale bord på slottet er vertskap), våren 97 er åpen ennå, St. Petersburg eller Gdansk har vært nevnt, og høsten 97 blir Barcelona. Kommer dere? Møtetimene teller i etterutdanning, Fond II betaler, deltakelse er gratis forutsatt medlemskap i EGPRW som koster for tiden 25 ECU året lik kr. 207, og presentasjon av ditt prosjekt i allmennmedisin er ønsket velkommen. Hvis det ikke blir kø fra Norge i fremtiden etter dette reisebrevet så vet ikke jeg. EGPRW er en hyggelig klub der avskjeden tar lang tid fordi man skal klemme så mange, og i drosjen til flyplassen kan det hende at en hollandsk, tysk-norsk og gresk allmennpraktiker snakker om preminoiske gudinnestatuetter fra Kreta som om vi virkelig hadde en felles kulturell arv.

Anne Luise Kirkengen
Institutt for allmennmedisin
Universitetet i Oslo
Postboks 1130 Blindern
0318 Oslo

Previous Page Utposten Next Page


Instituttets hovedside
UiBs Hovedside

Institutt for samfunnsmedisinske fag,
sist oppdatert 03.03.96

John.Leer@isf.uib.no
Hogne.Sandvik@isf.uib.no