Utposten 1996 Nr 2 - forsiden

Next Page

MANGLENDE SAMHANDLING – vårt største faglige hull?

Tekst: Helge Worren

Dagens helsetjeneste presenterer et broget og sammensatt bilde. De mange aktører innenfor de mange profesjoner og ulike nivåer, den store og komplekse kunnskapsmengde helsetjenesten forvalter og de mange tiltak og tjenester som utføres, setter evne til å tenke og handle helhetlig og å se nødvendige sammenhenger på en sterk prøve. Makter vi denne prøven eller blir samhandling, samarbeid og koordinering kun fagre honnørord ? Utfordringen er ikke unik for helsetjenesten. Den gjelder alle sektorer og ikke minst mellom sektorene. Temaet er omfattende og komplisert. Jeg velger å sette søkelyset på samhandlingen mellom allmennmedisineren og spesialistene i og utenfor sykehus. Jeg lar samtidig utfordringen gå til andre om å uttdype dette samt trekke frem andre viktige felt hvor slik innsats er påkrevd.

Allmennmedisinen har som et grunnelement i sin ideologi å tenke og handle helhetlig. Dette uttrykkes blant annet i det såkalte KOPF-prinsippet, såvel det som ble formulert i 1978 (1) – kontinuitet, omfattende, personlig, forpliktende – som det som ble fornyet i 1991 (2) – koordinerende, omsorg, prioritering, forebygging. Allmennmedisinen bør derfor se det som en av sine aller viktigste oppgaver å bidra til den samhandling og det samarbeid som gjør at helhetlige hensyn tas.

Per Hjortdahl skriver i dette nr. av UTPOSTEN om «Allmennlegen som koordinator» (3). Han skriver bl.a. : «Den største utfordring norsk allmennmedisin står overfor når det gjelder koordinering er etter min mening samhandling mellom 1. og 2.linjetjenesten.» Den sterke stilling norsk allmennmedisin har i norsk helsetjeneste bør derfor utnyttes positivt til å gå denne utfordring i møte.

God samhandling krever at allmennlegens koordinator-rolle gis høyeste prioritet. Evne til samhandling bør ses på som en faglig aktivitet på høyde med andre faglige gjøremål. Det er dårlig fagutøvelse å gjemme seg bort i sin lille nisje.

Mange spesialister har forankring i allmennmedisinen og har ikke glemt det. Spesialisten oppfattes imidlertid generelt å ha mye kunnskap i dybden på sitt spesialfelt. Tendensen til at det gås stadig mer i dybden («gren»- og «kvist»-spesialiteter) på bekostning av spesialfeltets bredde gjør at helheten lettere kan gå tapt og at spesialistens arbeidsfelt kan oppleves som fragmentarisk. Allmennmedisinerens kompetanse på tvers av spesialfeltene og mellom disse blir stadig viktigere i et helhetlig perspektiv. Dybde og bredde bør kunne forenes, men det krever et langt mer systematisk samarbeid og samhandlingsmønster mellom 1. og 2. linjetjenesten enn det som ofte er tilfelle. Mye positivt har imidlertid skjedd de senere år, dels pga. allmennmedisinens styrkede posisjon, dels i kraft av positive initiativ og tiltak fra såvel engasjerte allmennmedisinere som spesialister.

Viktige forutsetninger for bedre samhandling mellom allmennmedisinere og spesialister i og utenfor sykehus er

– at spesialister deler sin kunnskap og kompetanse med allmennmedisinere på en slik måte at vi kan videreføre arbeidet med pasienten

– at vi som allmennmedisinere gir av vår kunnskap og kompetanse på en slik måte at det er mulig å gi anvendelige råd og god veiledning

– at vi gjensidig viser respekt for hverandres egenart og arbeidsmåter.

Det er i konkretiseringen av disse forutsetninger at kilden til fruktbar samhandling og samarbeid ligger.

I en situasjon hvor mangfoldet og kompleksitet i kunnskap og tiltak er stor, kan valg bli vanskelig. Det som er riktig utfra en mer begrenset synsvinkel kan være direkte galt utfra et større perspektiv. Enhver situasjon er verdiladet. Samarbeid blir en viktig forutsetning for å kunne gjøre gode og etisk forsvarlige handlingsvalg.

Hvordan samarbeidet og samhandlingen skal skje, setter kun fantasien grenser for. Regelmessig møtevirksomhet, ansvarsgruppemøter, fellesklinikker mellom allmennmedisinere og spesialister, å trekke allmennmedisinere mer aktivt inn i sykehusene og omvendt : la spesialistene komme ut til oss – dette er noen av mange eksempler som kan nevnes. Det er viktig at slike tiltak systematiseres og at gode rutiner innarbeides. Det vil alltid være behov for spontane tiltak og adhoc initiativ, men dette bør heller være et forfriskende supplement enn selve bærebjelken i samarbeidet. Det vil trolig være lettere å få til gode ordninger i tilknytning til mindre lokalsykehus med oversiktlige nedslagsfelt (hvor f.eks. personlig kjennskap mellom 1. og 2. linjetjenestens utøvere ofte vil være tilfelle) enn f.eks. i tilknytning til større sentralsykehus. Det kan allikevel ikke være noen unnskyldning for å la utfordringen ligge. Samhandling og samarbeid dreier seg nemlig om kvalitetssikring, ressursforvaltning, optimalisering av tjenester.

Litteratur :

1. APLF, OLL, Tenkekomitèen. «Tanker om morgendagens primærlegetjeneste !» Oslo ; Den norske lægeforening, 1978.

2. APLF, Nblf, NSAM, OLL. «Primærlegen mot år 2000.» Lysaker ; Den norske lægeforening, 1991.

3. Hjortdahl, Per. «Allmennlegen som koordinator.» UTPOSTEN, 1996; 25 (2), s. 52–55.

See File Next Page


Instituttets hovedside
UiBs Hovedside

Institutt for samfunnsmedisinske fag,
sist oppdatert 08.04.96

John.Leer@isf.uib.no
Hogne.Sandvik@isf.uib.no