Njål Flem Mæland er født i 1968 har studert medisin i Bergen og i Trondheim. Han har vært et år som turnuskandidat ved Sentralsykehuset i Fredrikstad og er for tiden i ferd med å avslutte sin distriktsturnus i Loppa kommune.
Russerne sender sine indre fiender til det folketomme Sibir. Vi sender turnuskandidatene til distrikts-norge. Etter syv år i sykehusmiljøet, seks som student og ett som journalslave, forlot jeg kjæreste, postmodernistiske kafeér og neonfargede kjøpesentre. Jeg ble tvangssendt til Loppa, en avfolket kystkommune i Finnmark. Jeg fikk møte almenpraksis for første gang. Jeg fikk selvstendig legeansvar i todelt vakt. For første gang skulle jeg leve uten storbyens tilbud og anonymitet. Hvordan det gikk? Her følger en følelsesladet reiseskildring.
Den 31. juli får jeg for første gang øye på den forlengst nedlagte sildeoljefabrikken i Øksfjord. Det er intet vakkert syn, rustne og vindskjeve ståltanker ønsker meg velkommen. Jeg hadde kjørt to tusen ensomme kilometer for å se dem. Etter som jeg nærmet meg økte angstnivået, kilometer for kilometer. Det er plass til mange tanker på så mange kilometer. Tanker om det å skulle beherske en ny og krevende jobb, tanker om det å bosette seg blandt fremmede.
Nå har jeg vært her i Loppa i et halvt år. Nesten hele denne høsten har jeg gått todelt vakt. Det betyr en masse jobbing. Og rett nok, når jeg tenker tilbake kan jeg huske mange frustrasjoner; vanskelige vurderinger, telefonen som aldri gir meg fred, de ensomme konsultasjoner, angsten etterpå: Gjorde jeg en riktig vurdering?, maset om sykemeldinger, missforholdet mellom de enorme symptomene og de sjeldne funnene og mellom forventninger og det mulige, papirbunken som vokser, de ufattelig mange høye kolesterolverdiene, det håpløse skjemaveldet, det tunge ansvaret ved å være alene i kommunen i dagevis, kveldene som ble ødelagt av en uventet tur til Hammerfest. Men likevel, når jeg tenker på arbeidsdagen jeg skal ha i morgen er det andre ting jeg kommer på først. Jeg ser fram til morgenmøte med kaffe (koke-!), smilet i korridoren, de morsomme pasientene, den vanvittige humoren til helse og omsorgssjefen (absolutt 100% utenkelig fra en leder sørpå), den lune atmosfæren i lunsjpausen. Og dertil kommer en ting som lyser over alle andre arbeidsdager jeg har hatt så langt på min livsveg: Utekontordagene!
Loppa kommune er unik p.g.a. de mange avsidesliggende småstedene hvor det har gjemt seg mennesker. Øksfjord er det eneste «veifaste» sted i kommunen. Vi må bruke båt for å nå de øvrige, som også ligger helt isolert fra hverandre. Derfor har vi i alt 8 utekontor i en kommune med 1500 mennesker. Disse besøkes jevnlig, fra en gang i uken til en gang i måneden. En utekontordag starter med båtturen ut og slutter med båtturen inn igjen. Båtturen er en friplass, her kan ingen nå meg. Jeg kan slappe av og nyte selskapet med ambulansebåt-førerne. Stemningen ombord er avslappet og samtalen går fritt. Her er det mye snadder for en som samler på gode replikker. Hver tur er forskjellig, avhengig av årstid og vær; tåkedotter, kuling, flat sjø, store bølger, krappe bølger, høstfarger, sne i høyden, orange mørketidslys over snekledde fjell. Fjellene og breen i det fjerne – ikke to dager er de like. Vi ser niser, havørn, rein, lunde, lom, skarv, sel, oter, havmelle. Daglig splintrer vi flokker av måker. Når vi passerer små skall av fiskebåter tar Knut gjerne en prat med dem over VHF'en. Da spraker det i høytaleren i flere minutter mens fiskeren synes å nærmest holde enetale med seg selv. De eneste ordene jeg kan oppfatte er «fæsk», «småsei» og «svart hav». Så blir det stille, Knut tar over og har tilsynelatende oppfattet som ord alt det som for meg bare var knatring. Han kommenterer, i saftige ordlag, alle de forskjellige emner fiskeren har vært inne på. Så er samtalen over. To replikker, ti tema. Disse samtalene er det mest nordnorske jeg kan forestille meg.
De åtte utekontorene er forbløffende forskjellige fra hverandre. Hver og en har de sin egen karakter, sin egen grunntone og sine egne helt særegne over- og undertoner. Det oppleves totalt forskjellig å være lege det ene stedet fra det andre. Legesøkningen er også helt anderledes på disse stedene enn i Øksfjord. Man skulle kanskje tro at helse og sykdom var det samme i to nabofjorder, men nei, slik er det på ingen måte. Dette temaet lar seg ikke uttdype skikkelig i et kort artikkel som dette, ganske enkelt fordi det fortjener en avhandling, minst! Felles for utestedene er imidlertid at pasientene har vikarierende motiv for å møte opp på kontoret, ofte kommer de mest av alt for å se et nytt ansikt, for å føle kontakt med verden utenfor, for å slå av en prat. Det passer meg utmerket, vi kan prate om krigen og om fiskeriene, jeg får høre bygdesladder og jakthistorier. Helt sikkert mere helsebringende enn å snakke om haemoroider og analkløe – i alle fall for legen! Egentlig fortjener hvert enkelt sted sin egen fyldige omtale, jeg får nøye meg med å gi noen bilder fra noen av dem. Det vakreste er Bergsfjord, med ville fjell, blåis innerst i dalen, omlag femti fargesterke hus omkring en hesteskoformet og lun bukt med gresskledde holmer og skjær utenfor. Her er det rituale å spise matpakken hos Ingolf når jeg tar TT-prøve. Det er ganske så unødvendig å ta den hver annen uke, men ingen har hjerte til å kutte ned på hyppigheten. Til det er det alt for åpenbart hvor stor pris han setter på å få besøk. På Skavnakk hadde jeg en gang åtte navn på listen. Det er ganske bra når vi er her hver måned og det bare bor åtte mennesker der. Det mest spesielle på Brynilden er legekontoret. Det ligger i lærerværelset på den nedlagte skolen. Et stort rom med et lite respateksbord under den ene langveggen. Her møtes pasient og lege under et digert maleri, malt direkte på veggen. Det forestiller den berømte latinamerikanske frigjøringshelten og anarkisten Che Chevuera. Det ble malt av en ung lærer som jobbet på skolen rett før den ble nedlagt, den gangen nystuderte lesete Maos lille røde. Presten holder to ganger i året gudstjeneste her, med respaktksbordet som alter, under bilde av Opprøreren. I Langfjordhamn har jeg bare vært to ganger. En gang for å hente en syk, et bittelite, grått menneske som har en helt fantastisk livshistorie å berette, men hun forteller den helt sikkert ikke. Det ville ligne for mye på en klage. Brystsmertene hennes vekket meg midt på natten på en av mine først vakter. Hun fikk oppleve morfinens velsignelse, liggende på en madrass i sitt miniatyrkjøkken, i sitt miniatyrhus, omkranset av noe av det mest ville og ugjestmilde Norge kan by på av natur. For meg ble dette øyeblikket skjelsettende: Jeg følte omsorg for henne. Etter et år på et travelt sentralsykehus, hvor brystsmerter var en ting som kom i antall og pasienter var noe brysomt som sprengte budsjetter og fylte opp korridorer, var dette en rystende opplevelse. Jeg var fuktig i øynene da jeg bak alle de latinske ordene på innleggelsesskrivet til Hammerfest sykehus føyde til «Ta godt vare på henne». Den neste gangen jeg var i Langfjordhamn var kjæresten min med. Det var en blendende vakker dag, en av de roséfargede, etter at snøen har kommet, rett før mørketiden setter inn. Bare å være der var et eventyr av en opplevelse. Vi møter en vennlighet som kanskje er en læstdadiansk arv, vi blir budt inn på kaffe og kaker og varme ord hos mater familias Ingrid Fossmo. To uker senere treffer jeg henne igjen i Øksfjord, hun har vært og handlet. Hun trekker fram et par votter og ser beskjedent ned: «Å, ho e nydelig ho jenta di, ho som va me dæ i Lanfjordhamn! Nei du må hils te ho, veit du æ syns ho va som ei dokke! Æ la mærke te at ho har små hender, så æ har no strikka no votta te ho. Æ veit no ikkje, men æ trur dæm vil passe. Æ håpe dæm passe, for æ vil bli så glad viss ho vil bruk dæm!» Man får, og man får.
Før jeg dro hit ble jeg advart mot at folk kan være fæle til å prate, og at de ikke er fri for saftige replikker. Mest har jeg hørt gode ord, slik som dem Ingrid Fossmo brukte. Harde ord hører man også, men oftest er dette bare en talemåte som er til for forlystelsens skyld. Den størst fortelleren jeg har møtt er Knut Olsen. Han jobber på ambulansebåten og er et oppkomme av historier. Han lyser av fortellerglede, slik barn kan gjøre det når de sitter inne med en stor opplevelse de oser av trang til å gi videre. Bak fortellergleden ligger livsgleden og livsbegjæret, det å se det store og underfundige i det små og hverdagslige. Men i motsetning til barn har han den voksne fortellerens evne til å snakke mest gjennom det usagte, og til å skape spenning gjennom å gjemme poengene. Slik kan Knut gjøre det hverdagslige til noe magisk og det fantastiske til virkelighet når han forener livserfaring, språk, gnistrende øyne, levende ansikt og malende bevgelser. Slikt lar seg naturlig nok ikke gjenskape skriftelig, men noen replikker har jeg lyst til å gi videre. Knut: «Kjæm ho Ingrid te hælga? Ja da må vi husk å slå av seismografen, ellers ryk batterian!». Den helt friske pasienten som tror han feiler alt: «Æ e redd for å bli sånn dær rullestolmissbruker» (Da er det vanskelig å holde seg alvorlig!). Den lille gutten jeg treffer igjen på gata, på spørsmål om hvordan han har det: «No e æ forælska – men det går no vel over av sæ sjøl!». Under diskusjon om hvorhvidt fisk kan føle smerter: »På fiskerifaghøyskolen lærd dæm oss at fisken ikkje har følelse – men det har han jo!». På en lapp jeg fikk av en pasient: «Ønskeliste: Kan legen undersøke hjert, lever, nyrer samt endetarmen viss det er tilrådelig. Ærbødigst O.S.» De fleste gode replikkene jeg har hørt her er for saftige i ordbruken til at jeg tørr spre dem i et forum som dette, men jeg forsøker meg likevel med noen. Sint Loppaværing drømmer om hevn: «Æ ska slå han over ræva med ein flisat wire og dask han over kuken med ein frosen auar!». Kanskje Chlamydia-positiv: «Viss at kallen min ha vært utro så ska æ faen mæ ta å puss peisen hass me sannpapir te berre urinrøret står igjen!» Selv har jeg hatt én replikk som jeg syns er verd å minnes. Det var den første helgen jeg var her, jeg var ute på Loppakroa sent en lørdag. Da kommer en temmelig påseilet ung dame og setter seg på fanget mitt mens hun sier høylydt: «Du ska undersøke underlivet mitt på mandag!», hvorpå jeg svarer: «Må vi vente helt til mandag?»
Viktig for livet her er den gode samtalen over en kopp kokekaffe, og det mangler ikke på kaffeinvitasjoner. På vei fra helsesenteret og hjem blir det gjerne en samtale eller to, og kanskje en snøballkrig med noen unger. Folk treffer man også på fest, enten hjemme hos dem, på Loppakroa eller på samfunnshuset. På sistnevnte sted er medbrakt forbudt, denne regelen praktiseres meget strengt, men i fortolket versjon: Medbrakt er forbudt over bordet, i plastposer under bordet har alle hjemmekokt blandevann. Det kan gå temmelig viltert for seg på slike fester, og det er en opplevelse enten man som søring velger å leke antropolog, eller man legger av seg sine egne hemninger og tar aktivt del i det viltre. Forøvrig er tilgangen på rimelige hemningsbremser god. Når jeg først snakker om mennesker i Øksfjord må jeg si at jeg har møtt en enestående gjestfrihet, og det både fra tilflyttede og innfødte. Forventningene om ensomme, mørke kvelder fylt av savn etter dem sørpå har blitt gjordt til skamme. Jeg satt nettopp og tenkte tilbake på den siste uka og fant ut at fire av ukens dager har jeg spist middag hos noen. Ikke som invitasjoner avtalt dagevis og ukevis i forvegen, det bare blir sånn der og da, det er like enkelt som å si ja takk. Og hva har jeg fått å spise? Ikke noe knussel: Fårikål, stekt kveite, ovnsbakt kveite og finnbiff! Og best av alt: En følelse av å være velkommen, og den gode samtalen rundt bordet.
Så langt har jeg skrevet mye om folkelivet her. Men det som gjør like storslagent inntrykk er naturen. Med så få mennesker på et så lite område blir det mye natur på hver, massevis av uberørte perler. Her byr hav og fjell, breer og innsjøer på store muligheter. Sett i forhold til den lille fritiden jeg har hatt har jeg forsynt meg relativt grådig av disse godene. Min gode følgesvenn gjennom høsten har vært en kajakken, det har vel blitt en to-tre turer de fleste ukene. Kajakken har jeg fått låne av en som hadde hørt av noen at den nye kandidaten var interessert i å padle. Lange turer har det ikke vært, og i et begrenset område, men det har virkelig gitt mersmak å lunke avgårde på denne måten. Snakk om avkobling; helt alene glir jeg over fjorden, lydløst. Bølgene leker med kajakken, og jeg leker med dem, en fugleflokk flyr opp eller noen niser vaker avgårde i det fjerne. Den fineste turen er å krysse fjorden og dra inn til Tverrfjorden. Her er det alltid smult vann, og det er helt grunt slik at jeg kan se bunnen passere under meg. Helt inne i fjorden er det en idyllisk bekk, den bringer smeltvann fra breen som jeg kan se velte seg ut langt oppe i dalen, omkranset av spisse egger. En dag jeg padler slik langs land kommer plutselig flere hundre rein gående langs fjordkanten, de passerer meg på noen titalls meters hold uten å la seg affisere av kajakken. Det er senhøstes og de er på veg til vidda. Det bor noen familier her inne, og dersom jeg har tid og lyst er jeg alltid velkommen på en kopp kaffe – «Gå du bare rett inn!». «Æ vil paddle kajakk når æ bli stor!», sier yngstesønnen i huset.
Men jeg har også forsynt meg av naturen på andre måter. I fjellvannene er det rikelig med ørret, rekorden er tredve stykker på en tur. Virkelig matauk må man på sjøen for å få, flere fisketurer fra land og fra båt har det blitt, to av dem kunne nok alene ha hold meg med fisk hele denne høsten. Jakt har jeg ikke fått prøvd meg på, men til gjengjeld har jeg to flotte dykk i frisk tareskog, med med masse liv omkring meg. Og, ikke minst, jeg har vært til fjells, både lunkne turer over vidden og villere turer på noen utvalgte få av de mange spisse tinder som omkranser Øksfjord. Mulighetene her synes ubegrenset, og jeg har allerede planlagt turer nok for de neste tre årene!
I morgen i matpausen kommer Unni til å slokke taklampen på pauserommet for å slippe inn det lille dagslyset vi har. Så sitter vi i halvmørket og spiser matpakkene våre. Det er andakt over slikt – har du tenkt over det, at for å se lys må du ha det mørkt? «Det fine med mørketiden er lyset!», hørte jeg noen si en gang, og slik er det!
Om noen flyktige uker må jeg sette meg på hurtigruten og vinke Øksfjord farvel. Jeg kommer til å stå på øverste dekk, i middagsnatten, og vinke med en vott og tørke tårer med den andre. Det siste jeg vil se av Øksfjord er sildeoljefabrikken med sine spøkelseshus, forfallne og vindskjeve stålmonstre. En gang tenkte jeg at dette er det styggest sted jeg har sett, nå blir jeg varm ved synet av de samme bygninger. En gang kom jeg hit alene og var redd for å føle meg ensom, nå drar jeg fra venner.
Njål Flem Mæland
Øksfjord helsesenter
9550 Øksfjord
Instituttets
hovedside
UiBs
Hovedside
Institutt for samfunnsmedisinske fag,
sist oppdatert 08.04.96