Utposten Nr 3 1996

Previous Page See File Next Page

Helsestasjonenes være eller ikke være

Tekst: Kirsten Mostad Pedersen, Jens Brovold og Jørn Klepper

Kirsten Mostad Pedersen har arbeidet som helsesøster siden 1979. Hun har jobbet ved helsestasjon, grunnskole og en tid også i videregående skole. Har hatt et års engasjement med tilretteleggelse av kommunal helsetjeneste for flyktninger. Startet Helsestasjon for ungdom i Fredrikstad i 1991, som prosjekt under Samlet Plan. Har vært ansatt som ledende helsesøster i kommunedelen siden august 1994.

Lege Jens Brovold er spesialist i allmennmedisin og har allmennpraksis. Han har tidligere vært skolelege i kommunen, ved siden av å være helsestasjonslege. Nå er han helsestasjonslege en dag i uka.

Lege Jørn Klepper, helsestasjonslege i snart 20 år. Han har tidligere også hatt svangerskapskontroll ved helsestasjonen. Han er spesialist i allmennmedisin, har allmennpraksis og arbeider også som bedriftslege. Han har forfattet litteratur om arbeidsmiljø.

Det er en debatt i gang om forebyggende helsearbeid. Da med helsestasjon/skolelegeordningen i sentrum for diskusjonen. Legetidskriftet Utposten har hatt flere artikler om dette den siste tiden, og flere synspunkter har kommet fram.

Helsestasjonen har som institusjon en lang tradisjon i Norge. Norske kvinners sanitetsforening åpnet den første kontrollstasjon for spebarn i Oslo i 1914. Det tok tid før de frivillige organisasjonene kunne trekke seg tilbake og det offentlige overtok helstasjonsvirksomheten. Siden har denne institusjonen fått en dyp forankring i den norske befolkning. Dette viser seg gjennom en frammøteprosent på nærmere 100. At brukerne gir noe diffuse svar på hva som er helsestasjonens oppgaver, kan skyldes så mangt. Noe av skylden får vi ta som helsesøstre, som ikke er flinke nok til å synliggjøre oss og våre arbeidsområder. Noe kan skyldes at helsestasjonen ikke er det samme for fru Jensen og fru Olsen fordi de har forskjellige behov, og dermed har et forskjellig utgangspunkt for kontakt med helsestasjonen.

Helsestasjonens pre i forhold til forebygging, er den kontinuitet og brede kontaktflate som er bygget opp gjennom årtier. Det er også det teamarbeidet som ligger i bunn, med lege og helsesøster som grunnbemanning, og etterhvert også jordmor og fysioterapeut.

Når nå deler av legestanden ønsker forandringer i strukturen, er spørsmålene mange. Det er lett å rive ned. Men hvor lett er det å bygge opp, og hvor blir det av tverrfagligheten i det forebyggende arbeidet? Helsesøster må ved siden av sine konsultasjoner i helsestasjon og skole, også sette av tid til møter med PPT, barnevern og andre samarbeidsinstanser. Av erfaring vet vi at helsestasjonslegen sjelden kan sette av tid til dette. Helsesøster blir her bindeleddet mellom legen og andre samarbeidspartnere når det er nødvendig.

Befolkningens forventninger til fagruppene er stadfestet. Allmenpraktikeren skal behandle sykdom. Dette er den forventningen foreldre har når de oppsøker legekontoret. Vi vet at allmenpraktikeren er vanskelig tilgjengelig, ofte med lang ventetid før man får en time. Hvordan vil da tiden strekke til i forhold til det forebyggende arbeidet? Det er fra sentralt hold lagt en mal på antall kontroller og hvordan disse skal utføres. Hva med de som ikke møter på 1. innkalling? Er der tid til gjeninnkalling, evt. hjemmebesøk for å purre på disse familiene? Erfaringsmessig vet vi at dette ofte er de familiene som trenger mest råd og veiledning, evt. henvisning til annen instans. Hva med samarbeidet? Ut fra det tidspresset vi vet at allmennlegen allerede har, kan samarbeidet med helsesøster bli mer tilfeldig.

De fleste barnefamilier i vår kommune har ingen fast lege. Vi oppfatter at mye av foreldres legekontakt med syke barn, er gjennom legevakten. Dette er noe helsestasjonen jobber aktivt med. Gjennom bred kjennskap til befolkning, lokalisering av de enkelte leger og en viss oversikt over hvem som kan ha ledig kapasitet, forsøker vi å oppmuntre alle foreldre til å ha en stabil legekontakt.

Helsestasjonslegen oppgaver er av forebyggende art. Dette er en form for spesialitet. Det er i hovedsak funksjonsfriske barn som ses av helsestasjonslegen. Allikevel bør en ha god kjennskap til normalutvikling for å gjenkjenne avvik. Her teller kvantiteten i forhold til kvaliteten. Der er også en glidende overgang mellom legens og helsesøsters oppgaver. Et nært samarbeid med kontinuerlig kommunikasjon, avklarer hvilke oppgaver som ivaretas av hvem.

Helsestasjonslegen benyttes utover de fastlagte kontrollene. Helsesøster har oftere kontakt, og støter stadig på problemer som bør vurderes nærmere av lege. Legens tilstedeværelse på helsestasjonen er en nødvendighet for å få dette til i praksis.

De nasjonale satsingsområdene framover er foreldreveiledning, gode kostvaner, ulykkesforebygging, forebygging av belastningslidelser, røyking, allergi og psykososiale problemer. Dette er områder som helsestasjon og skolehelsetjeneste allerede arbeider med. Dersom legene ønsker å gjøre dette ut fra sine allmenpraksiser, så ære være dem for det. Da vet de også hvor tidkrevende dette er og avsetter tid til dette.

Helsevern for barn og unge er et område i utvikling. Det er ønskelig å få helsestasjon/skolelege mer inn på banen. Helsesøster vil ha legen som samabeidspartner. Økonomisk har vi ikke kommet så langt opp på den kommunale prioriteringlista. Dette har ført til presset tid for legen, slik at tiden ikke har strukket til annet enn å telle øyne og ører. Det er selvfølgelig veldig lite spennende og har sikkert skapt frustrasjon. Fra sentralt hold kommer det stadig pålegg om nye satsningsområder.

Når det gjelder all helsetjeneste, har den statlige politikken de siste årene vært å legge mer ned på kommunenivå. Det meste skal løses så nær brukeren som mulig, og det skal koste stadig mindre. Helsestasjonen har merket denne utviklingen, oppgavene øker og ressursene minsker. HVPU-reformen presset kommuneøkonomien ytterligere. Behandlingsmuligheter/indikasjoner blir stadig fler, dette gjelder både forebygging og symptombehandling. Primærheletjenesten styrkes ikke i samme takt. Polikliniske kontroller nedbygges, reduksjon av sengeplasser ved sykehusene, dårlig eller ingen lokalsykhusfunkjson, reduksjon i det psykiatriske tilbudet – alt dette medvirker til at allmennlegen får en presset og travel hverdag. At det offentlige systemet ikke er godt nok, viser det økende omfanget av «private helsetjenester». Forebyggende arbeid for spe- og småbarn vil bli en nedprioritert « salderingspost « hos allmennlegen. Vaksinene vil nok bli satt, men hva med omsorgen for foreldre og barn?

Vi bør arbeide med å få et veletablert system til å fungere bedre. På sikt er dette den billigste løsningen. Kost, søvn, grensesetting – det er fortsatt behov for råd og veiledning til foreldre. Faktisk i så stor grad at man fra sentralt hold har foreldreveiledning som eget prioritert område. Er det riktig å sprenge institusjonen fordi personene i den ikke fungerer etter intensjonen?

Med lang erfaring fra helsestasjonsarbeid, stabil arbeidsstokk og godt samarbeid, ønsker vi ved helsestasjonene i kommunedel Sentrum i Fredrikstad å gå videre med helsestasjonsarbeidet som vi kjenner det i dag. Vi opplever en stadig utvikling av våre tjenester og tror på arbeidsformen.

Kirsten Mostad Pedersen

Kommunedel Sentrum

Fredrikstad

Previous Page See File Next Page


Instituttets hovedside
UiBs Hovedside

Institutt for samfunnsmedisinske fag,
sist oppdatert 04.06.96

John.Leer@isf.uib.no
Hogne.Sandvik@isf.uib.no