Utposten 1996 Nr 4
Previous Page See File Next Page

Plutselig død – hva gjør vi for de pårørende og oss selv?

Tekst: Sten Erik Hessling
Foto: Per Engstrand

Sten Erik Hessling, 57 år, cand.med. fra Oslo i 1963, privat drevet allmennpraksis med fast tilholdssted ved Legehuset i Hokksund siden 1968, spesialist i allmennmedisin og veileder for 3 grupper gjennom de siste årene. Interessert i praktisk arbeid med omsorg ved livets slutt i mange år, fikk opprettet rådgivningsgruppen for omsorg ved livets slutt i Øvre Eiker kommune 1991, medlem av Omsorgsrådet i perioden 1990–93, og leder for rådet for perioden 1993–96. Medlem av NSAM’s referansegruppe om samme tema.

Nåtidssamfunnet er preget av intensive gjøremål både i arbeid og fritid. Rastløshet og fart er stikkord. Det medfører at flere og flere nærmiljøer får kontakt med brå død i hverdagen. Hjerteinfarkt-sykdommen har i mange år også bidratt til dette bildet. Legen og ambulansepersonale er de som blir brakt inn i situasjonen først. Føler vi at vi klarer å takle denne oppgaven slik at de pårørende ikke sitter igjen med sykelige sorgreaksjoner eller at vi selv går med uro for hva vi burde gjort annerledes?

I artikkelen omtaler jeg noen viktige «stoppesteder» i tiden etter brå død. Legen kan bidra til å lose nærmiljøet gjennom denne vanskelige fasen. Jeg tar leseren med gjennom blant andre kapitler med stikkord som: Den første uken, kommunikasjon, inn i sorgens verden, og hva med oss selv?

I dette arbeidet gjelder som så ofte ellers i allmennmedisinen å ha gjort seg opp tanker i forkant om hvordan vi skal gjøre det hos oss, god organisering og praktisk gjennomføring.

Først en konstatering. Når jeg her setter ord på hva vi bør forsøke å gjøre for nære pårørende etter brå dødsfall, mener jeg med vi ikke bare legen og andre fagpersoner, men like mye vi som slekt, venner og naboer. Hva vi gjør i denne tiden har nemlig iboende i seg allmenngyldig kunnskap for samfunnet generelt. Men da legen oftest er i begivenhetens sentrum der og da, bør han bidra til å sette ord på hva vi bør gjøre og hva som faktisk fremdeles er tillatt også i det moderne samfunnet. Det handler om ritualenes betydning.

«Den første uken»

Uken fra døden og frem til begravelsen er skjellsettende. Avgjørelser som tas her når det gjelder vårt forhold til den døde, kan ikke gjøres om!

Vi skal ikke ha vært lenge i allmennmedisinsk praksis før vi kjenner oss igjen i denne situasjonen: Vi har blitt hentet hjem til en familie eller ut til en arbeidsplass i den travleste kontortiden. Der har vi forsøkt å resuscitere et menneske som har falt om. Dette har ikke lykkes, og en ulykkelig ektefelle har nettopp opplevd sitt livs mareritt. Hva gjør vi? Vi blir foretningsmessige, meddeler oss i få ord om at vi skal ordne med begravelsesbyrå som kommer til å ta kontakt om ikke så lenge, og at vi skal ta oss av formelle attester. Så drar vi tilbake til den travle hverdag og etterlater den døde i den pårørendes varetekt – alene; eller hva verre er: vi lar ambulansepersonalet ta den døde med seg til nærmeste kapell. Dette har vi alle bidratt til. Men vi må ikke gjøre det.

Hva er det så rimelig å gjøre? Vi må få tak i noen som kan komme i huset før vi forlater det: naboer, arbeidskamerater, eventuelt en ansatt på nærmeste sykehjem. Det krever som oftest bare et par telefoner. Vi bør sette ord på at den døde bør stelles i hjemmet og være der til dagen etter. Hjemmesykepleien eller begravelsesbyrået som kommer for å stelle den døde, vil selvsagt etterkomme slike ønsker. Tilreisende pårørende som er hentet ofte langvegsfra, vil ha en helt annen og positiv opplevelse av å se sin kjære, stelt i egen seng med lys på bordet i hjemmet enn at de må låne nøkkelen til kapellet og syne liket der neste dag. De fleste lokalmiljøer har diakon eller andre, gjerne legfolk som sammen med venner og naboer så kan være med på å synge den døde ut av huset neste dag.

Legen som har vært oppe i situasjonen, eller familiens egen lege der det er mest aktuelt bør komme tilbake til hjemmet samme dagen, og våge å sitte ned og lytte og våge å spørre. Hva bør vi så spørre om? Vi bør sette ord på hva vi som fagfolk innen sorgarbeid mener er viktige avgjørelser i denne uken. Hvordan bør dødsannonsen utformes? Hvor vanlig er det ikke å lese i dødsannonser at pårørende ikke ønsker blomster til hjemmet, ikke ønsker kondolanser, og at seremonien avsluttes ved graven; eventuelt at begravelsen har foregått i stillhet. Bak slike annonser skjuler det seg en flukt fra den tragiske virkelighet, – en rømning. Mange pårørende avstår fra å arrangere minnesamvær av samme grunn. Hva vi mest av alt trenger er nettopp omsorgen fra nærmiljøet. Bør vi da så ikke respektere slike ønsker? Nei, svært mye taler for at vi likevel bør «ta med oss et brød» og ringe på – jo før jo heller. Der døden skyldes ulykke, bør vi bidra til at pårørende får komme til ulykkesstedet og se med egne øyne hva som har foregått. Det har i nåtid særlig i ungdomsmiljøer blitt vanlig å syne åstedet, pynte med lys og blomster og ta virkeligheten inn over seg. Dette bør bli mer regelen enn unntaket.

Syning

Bør vi syne våre døde? Den skjellsettende handling det er å syne sine døde, er det mange av oss som helt automatisk avstår fra å gjøre. Jo mer dramatisk dødsfallet har vært, jo mer ønsker vi å rømme. Syning av våre døde synes å være avgjørende for en normal sorgprosess. Fantasien er alltid vanskeligere og tyngre enn virkeligheten. Derfor gjelder dette med meget få unntak. Forholdene rundt syningen bør legges til rette slik at både barn og voksne kan delta på sine premisser. Ikke minst er det viktig at den voksne nærmeste pårørende med sin dype sorg ikke der og da må ha ansvar for barn. Andre voksne som barna er trygge på, bør tar hånd om dem i syningsseremonien.

Finns det en fellesnevner som vi kan holde oss til i «den første ukenBB¯? Ja, ritualene. Vi kan ikke improvisere egne handlinger i akutte kriser. Derfor har det nedfelt seg et regelverk som har vist seg egnet i alle de hundrede av år, og i alle religioner: nemlig ritualene. De sier noe om nettopp de punktene jeg her har omtalt. Prest Liv Rosmer Fisknes sa i et foredrag på Primærmedisinsk uke i 1994:

• Ritualene er førstehjelp i kriser, hjelper oss til å samle følelser og kan være ledd i en terapeutisk prosess.

• Ritualer har ord, men først og fremst hemmeligheter. Inn i hemmelighetene har ikke rasjonaliteten plass. La oss gripes av dem, ikke begripe dem.

• Ritualer lever av gjentakelser, av gjenkjennelighet.

Kommunikasjon

Hva gjør at noen rent umiddelbart gjør «de riktige tingene»? Hva gjør at andre, selvsagt også omsorgsarbeidere, avstår fra å gå inn i slike omsorgssituasjoner vi her snakker om selv om det er jobben vår? Det kan ha flere årsaker. Viktigste grunn til at vi ikke kommer på banen, er engstelse for egne reaksjoner. Vårt forhold til død generelt og vårt forhold til egen død spesielt, er avgjørende for om vi vil gå inn i dette arbeidet på en god måte. Derfor er det viktig at vi prøver å få et reflektert forhold til døden som den realitet den er. Døden blir for mange et bevis på egen utilstrekkelighet. Men vi kan jo likevel prøve å felle ned god kommunikasjon i endel punkter som gjør at vi lettere kan forholde oss til de fortvilte pårørende. En engelsk kollega, McMaster har blitt kjent for The McMaster technique som blant annet innholder følgende punkter:

• Start med pause, lytt.

• Bruk alltid åpne spørsmål

• Unngå råd og trøst

• Møt den pårørendes fortvilelse, vis at du deler de følelsene hun har

• Hjelp den pårørende til å identifisere de bekymringene hun gjør seg

• Hjelp den pårørende til å prioritere sine bekymringer

• Diskuter hver bekymring som den pårørende har med henblikk på hva som kan gjøres, og opprettholde realistiske håp

• Støtt uttrykte håp

• Hva føler du omkring det vi har snakket om nå?

• Gi informasjon – gi nødvendige detaljer om hva som skal til for å komme videre

Disse punktene gir solid støtte til praktisk god kommunikasjon, spør du meg. Jeg har brukt disse knaggene til å henge opp min egen usikkerhet når det har vært som vanskeligst.

For å få til god kommunikasjon, – jeg kaller det gjerne samtale, «bør også lokalitetene være egnet». De bør være slik at de gir en følelsesmessig avlastning, og ikke utgjør en belastning. Det tilsier at disse samtalene i hovedsak bør foregå i hjemmet, og ikke på et travelt legekontor.

Sorgens verden

Først en konstatering: Vi må være skapt til å bære sorg! Vi opplever alle å måtte gå inn i sorgens verden. Hvis vi da alle måtte ha hjelp til å komme videre uten å ende opp i sykelige sorgreaksjoner, ville vi naturlig nok hatt langt flere problemer enn de vi allerede har. Men hvorfor blir det nå for stadig flere tilsynelatende vanskeligere enn før å akseptere døden som en realitet? Tilsidesetting av ritualene er nevnt. Det moderne samfunns dyrkning av vellykkethet i et urealistisk kroppsbilde er vel kjent. Døden er bevis på at noe har gått galt undervegs. Sorgen som plager oss bør kunne medikaliseres bort. Den hører ikke hjemme i min virkelighetens verden.

Det synes derfor riktig å konstatere noen sentrale utsagn om sorgens vesen.

• Sorg er en nødvendig reaksjon på tap

• Å komme gjennom sorg tar tid og krever stor aktivitet av den sørgende

• Er ikke farlig – jeg er ikke i ferd med å bli gal

• Sorg som fortrenges hemmer livsutfoldelse og kan føre til sykdom

• Vi snakker om sorgarbeid

Teoretisk snakkes det om 4 faser i en sorgprosess: sjokkfasen, reaksjonsfasen, bearbeidingsfasen og nyorienteringsfasen. Jeg vil ikke her komme inn på de forskjellige fasene i detalj, men bare trekke frem sjokkfasen som praktisk viktig for oss omsorgsarbeidere rundt de pårørende i den første tiden. Sjokkfasen strekker seg fra de første timene til noen dager senere. Den er preget av alt fra fullstendig stillstand og fornektning til uttalt motorisk uro, hyperaktivitet og høyrøstethet. Helt vanlig er at de pårørende anklager helsetjenesten for ikke å ha gjort nok, at vi faglig ikke holdt mål, at helikopteret kom for sent osv. Dette er uttalelser som faller der og da fra mennesker i sjokk. Dette må vi profesjonelt være klar over, og fremfor alt ikke ta igjen og la en slik samtale ende med munnhuggeri. Hvis vi da kan være gode tilhørere, vil mye være vunnet i den senere kontakten når pårørende kommer ut av de første dagenes ofte ukontrollerte adferd. Orientering om hvordan sorgen normalt forløper, vil være til stor hjelp. På lengre sikt er det jo nettopp ofte slik at sorgen vil fokusere mye på livet. Vi tar med oss minnene inn i en fremtid som har fått endel fasetter som vi ellers ikke ville vektlagt på samme måte.

Kunstnere har jo opp gjennom årene satt både ord og penselstrøk på nettopp det mørke og lyse ved sorgen. Øverland sier i Til en misantrop: «En mann er fattig som er uten sorg». Vår nålevende billed- og livskunstner Ferdinand Finne har sagt dette om sin sorg: «Man må leve en sorg til bunns for å komme over den. Å flykte fra seg selv, nytter ikke. Og uten korsfestelse, ingen oppstandelse. Jeg lærte at sorg riktig møtt og gjennomlevet kan være en berikelse, noe positivt. Hvor står det skrevet at livet bare skal være lett?»

Men vi vet også at hvis ikke sorgen blir bearbeidet på en naturlig måte, kommer den over i en kronisk fase. Sykelig sorg er en varig og alvorlig sykdom med en betydelig overdødelighet.

Hvordan kan vi så hjelpe?

Vi bør forsøke å mobilisere det naturlige nettverket. Si noe om at det er tillat å «bry seg». Det bør ikke være hektiske forsøk på å få den sørgende inn i en livsførsel som tidligere var henne fremmed. Men forsikring om at «vi står hos», og kontakt over lengre tid når andre mener det er på tide at verden går videre, er viktig. Vi kan selv på en enkel måte legge inn en beskjed i vår datajournal om en månedlig påminnelse om en telefon til den pårørende. Våre medarbeidere kan gjerne gjøre dette. Det er etablert sorggrupper i mange lokalmiljøer. De kan nok være til nytte for enkelte, særlig den første tiden. Men viktig er det at ikke den sørgende forblir i slike grupper over for lang tid. Da kan sorgen sementeres.

Hva med oss selv?

Jeg nevnte tidligere en vanlig situasjon der vi måtte rykke ut fra vår travle praksis til alvorlig sykdom og ulykker. Når situasjonen er avklaret, reiser vi tilbake til praksisen der alle avtaler er blitt vesentlig forsinket, og vi skal fortsette der vi slapp som om intet var hendt. Vi tar oss sjelden tid til en ettertankens stund over en kaffekopp, har sjelden tid til å få komme med følelser på det vi nettopp har vært gjennom, for ikke å si å kunne søke en armkrok hvis det er behov for det. Hvem har sagt at dette er vi utdannet for og skapt til å tåle, profesjonelle som vi er? Det er vi nemlig ikke! Andre yrkesgrupper som deltar sammen med oss ved brå død, har nå sett verdien av å samtale seg gjennom hendelsen i ettertid. Oftest er det ikke snakk om en systematisk debriefing. Men en ettertenksomhetens samtale der du kan sette ord på hva du synes er viktig for deg å få sagt og kjent på. Det er på høy tid at vi legene også legger forholdene til rette for en slik ettertankens kaffekopp.

Avslutning

Brå død, det være seg på grunn av sykdom eller ulykke, vil alltid vekke sterke reaksjoner hos pårørende og nettverket rundt. Det medfører ofte forsøk på flukt fra realitetene og irrasjonelle handlinger som nettverket har vanskelig å forholde seg til, og langt mindre gå imot. Hvis vi der og da kan gå inn i situasjonen å si noe om hva som teoretisk og erfaringsmessig synes å være riktig å gjøre, vil det kunne være avgjørende for om de pårørende kommer inn i en sorgprosess som vi er ment å kunne tåle. Gjør vi det ikke, vil mulighetene for å komme inne i sykelige sorgprosesser være desto større, med den økte symptomrikdom og dødelighet vi vet det medfører.

Godt er det da å vite at vi står på trygg grunn hvis vi setter ord på ritualene og følger moderne forskning på dette feltet i praksis.

Sten Erik Hessling
Legehuset
3300 Hokksund

Previous Page See File Next Page


Instituttets hovedside
UiBs Hovedside

Institutt for samfunnsmedisinske fag,
sist oppdatert 26.06.96

John.Leer@isf.uib.no
Hogne.Sandvik@isf.uib.no