Utposten Nr 5 1996
Tekst: Knut Lindtner
Illustrasjoner: Trude Berg
Knut Lindtner
Født i 1945 i Bergen. Utdannet
psykolog ved Universitetet i Oslo 1972. Skolepsykolog i Sogn,
Finnmark og i Bergen tilsammen 14 år. 5 år ved Sandviken sykehus
og i 2,5 år Hammerfest sykehus. Nå sjefspsykolog ved Lofoten
sykehus.
Arnold Juklerød døde nylig.
Dødsfallet bringer spørsmålet om psykiatriens
virkelighetsoppfatning i fokus.
I og med at departementet nå innrømmer at han i sak hadde rett,
skolestyrevedtaket som Juklerød protesterte mot var ulovlig, snus
alt på hodet. Det forelå ikke saklig grunnlag for innleggelse
og diagnostisering. Hvordan kunne det da skje? Hvilken virkelighetsforståelse
ble brukt da psykiatrien utstyrte Juklerød med diagnose og satte han
på tvang?
Denne artikkelen må forstås som en kritikk av deler av tenkning
og praksis i norsk psykiatri. Hadde det vært så enkelt at psykiatrien
bare gjorde gode gjerninger, ville ingen Juklerød-sak eksistert.
Da hadde det ikke vært noe å diskutere. Problemet er at
psykiatrien ikke bare hjelper folk, men også ødelegger
mennesker.
Artikkelen er også en kritikk av utdanningsinstitusjonene våre
for psykiatere, psykologer og andre. Disse utdanner fagfolk til arbeid
med mennesker i nød uten å utstyre dem med en tilstrekkelig
kritisk bevissthet om det de skal gjøre.
Artikkelen er ikke kritikk av den enkelte medarbeider innad i
psykiatrien.
I denne artikkelen brukes Jesus uten anførselstegn. Det motsatte
hadde muligens vært det mest korrekte. Det er ikke den historiske
Jesus jeg omtaler, men ulike mennesker som gir seg ut for å
være Jesus. Det har jeg ikke forutsetninger for å avgjøre.
Dermed blir også bruken av anførselstegn vanskelig. Det kan jo
hende at en av dem faktisk er Jesus.
For mange er det vanskelig å se at disse to tema kan ha noen indre forbindelse. Psykiatrien er en moderne oppfinnelse, mens Jesus levde for to tusen år siden. Jeg skal imidlertid reise noen spørsmål i tilknytning til dem. Spørsmålene kan virke banale overfladisk sett. Men alle berører problemet rundt psykiatriens virkelighetsoppfatning.
I. En Jesus-etterligning
Dette er en historie jeg ikke vet sannhetsgehalten av, men i og for seg er det uviktig. Den egner seg som illustrasjon for det jeg ønsker å problematisere.
For noen år siden skulle hedningesamfunnet demonstrere mot julefeiringen og alt dens vesen. Representanter for organisasjonen kledde seg i kjortel, sandaler og tornekrans. Det skulle ikke være tvil om at det var Jesus som var gjenoppstått, slik vår offisielle statsreligion slår fast kommer til å skje. Jesus gikk ut i julehandlegaten og anskueliggjorde uoverensstemmelsen mellom julens innhold og dens faktiske og praktiske utforming for mange i vår tid. Demonstrasjonen skulle illustrere det religiøse forfallet som hadde funnet sted, hvis det var et poeng. Den førte uvilkårlig tankene hen på historien om da Jesus rensket templet for dem som hadde omgjort det til en markedsplass. Imidlertid forarget opptrinnet noen. De ble helt konkret gjort oppmerksom på at de forberedet et deilig blot og dette provoserte.
Jesus hos politiet
Politiet ble innkalt på grunn av gateuorden. Jesus ble tauet av Svartemaja, og tatt inn til forhør. Her ble Jesus bedt om personalia, og han svarte som historisk korrekt var, at han het Jesus og var fra Nasaret. «Det er du ikke», sa politimannen. Her begynner spørsmålene.
Hvordan kunne politimannen vite det? Hadde han fingeravtrykk av Jesus eller korrekte politibilder?
Tror ikke vi offisielt at Jesus skal dukke opp i framtiden og skille syndere fra frelste? Er ikke det den norske statens offisielle tro? Hvordan kan da en polititjenestemann tvile på Jesus når han endelig dukker opp? Men situasjonen er nok den at falske Jesuser har dukket opp i hopetall til alle tider. Enhver nøktern politimann har all grunn til å tvile når noen presenterer seg som Jesus. Men da får han et annet problem. Folk som presenterer seg som Jesus og som ikke er det, må være gale. De hører hjemme i psykiatrien, ikke på politistasjoner. Vår demonstrant ble sendt hjem etter at han hadde innrømmet sin egentlige identitet, som er dårlig Jesus-etterligning. Andre, som hardnakket holder fast ved at de er Jesus og ikke gir inntrykk av løyer og fanteri, havner i realiteten i psykiatrien.
Jesus og mirakler
Offisielt tror vi at Jesus vil komme igjen. Hva ville skjedd hvis Jesus kom igjen til Norge i morgen? Hvordan skulle han presentere seg etter at titusener falske Jesuser i over to tusen år har skjerpet vår skepsis til det ytterste? Det er grunn til å regne med at han ikke kom utenom sterke virkemidler – mirakler. I det gamle Israels land var mirakler kraftige saker med stor overbevisningskraft. I dag har vi moderne mirakelmenn (tryllekunstnere) som ved hjelp av moderne vitenskap produserer mirakler på løpende bånd. En rekke av Jesu mirakler fra den gang ville publikum gispe til i dag.
Dermed gir konklusjonen seg selv. Jesus ville fort bli en pasient ved en av våre psykiatriske innretninger. For å bli trodd måtte han holde fast ved sin identitet som Jesus, men da var det gjort. Alle de falske Jesusene som hadde kommet før han, hadde beredt grunnen for en tvangsinnleggelse av den ekte personen.
Kanskje Jesus allerede er tilbake, men ligger sterkt neddopet av nevroleptika-medisin, som tvangsinnlagt pasient helt ute av stand til de minste mirakler?
I et slikt perspektiv er det grunn for kristenheten å rette kraftig søkelys mot psykiatrien og dens funksjon i samfunnet. Hvis Jesus kommer igjen kan vi altså risikere at han ender i et av våre psykiatriske sykehus som uhelbredelig.
I psykiatrien er det troen som råder – ikke tvilen. Troen på diagnoser og kjemi (piller og sprøyter), troen på at faget forvalter sannheter på vegne av staten og den allmenne offentlighet samt troen på egen fortreffelighet: vi vet hvem som ikke er Jesus!
II. Falske Jesuser
Som vi tidligere har sett, kan historien vise til massevis av falske Jesuser. De kaller seg ikke alltid Jesus, men de regner seg som utsendinger med direkte kontakt med Gud. Åpenbart er de falske for alle andre enn for tilhengerne som tror på dem. For hvis 500 ulike mennesker mener de er Jesus på en og samme tid må minst 499 ta feil. Disse menneskene kan være meget farlige.
Farlige typer
I Guyana begikk 500 mennesker kollektivt selvmord etter marsjordre formidlet av en lokal Jesus. I Sveits og Canada skjedde det samme, igjen etter inspirasjon fra en person i direktekontakt med høyere makter. I Tokyo skulle tilfeldige reisende i T-banen til himmels med gass. Politiet arresterte en lokal Jesus etterpå. I USA ble FBI-agenter skutt da de skulle hente sektledere til avhør. Deretter tente sekten på templet sitt og brant seg selv til døde. Mildere varianter av lignende saker er det nok av. Men hvor er psykiatrien? Hvorfor griper de ikke inn? Dette er åpenbart folk som både er hallusinert, har storhetsvanvidd, er personlighetsforstyrret eller lider av andre psykiske uhumskheter.
Psykoser i full offentlighet
Her inntrer et merkelig fenomen. Personer med åpenbare vrangforestillinger og personlighetsforstyrrelser framstår i full offentlighet med sine psykoser. Hvor er politiet, hvorfor blir de ikke tatt til forhør og avtvunget en dementi i det minste? Disse lederne får gå fritt omkring med sine vyer. Ikke nok med det – offentligheten regner dem plutselig som tilregnelige. Men hvis de er tilregnelige, må de være Jesus alle og en. Selv et barn forstår at det ikke holder.
Hvor er psykiatrien?
Likevel griper altså verken psykiatri eller
politi inn overfor disse menneskene. Det er riktignok ikke
forbudt å være identitetsforvirret, men å sette forvirringen i
system med menigheter – det er farlige saker i mange
tilfeller. Kan det være at psykiatrien ikke ser dette før
skaden er gjort? Lite trolig. Dette har jeg vist ovenfor. Falske
Jesuser trer fram overalt, og det har de gjort til alle tider.
Med en gang slike typer dukker opp, skulle de være omfattet en
grundig personlighetssjekk og avkrevet løfte om å holde
galskapen for seg selv. 
Hvis de hardnakket fastholder sin identitet som Jesus, skulle de vært avkrevd mirakler. Slik sett skulle det være enkelt å undersøke holdbarheten i påstandene. Og hvis de ikke ga seg, skulle de vært medisinert fort og effektivt, slik det skjer med alle andre pasienter som har hallusinasjoner og plages av vrangforestillinger.
Psykiatrien gjør ikke dette. Falske Jesuser får gå rundt med sine budskap og spre dem til alle som vil høre på. Hvorfor ble den uekte Jesusen arrestert i handlegaten? Var det fordi det allerede i utgangspunktet var klart at det var et falskneri – men da var han også ufarlig. Hvorfor blir de falske Jesuser behandlet med silkehansker i motsetning til andre med store psykiske plager? Hva er kriteriene for å la en Jesus drive på uhemmet i samfunnet, mens en annen stakkar blir neddopet? Dette er spørsmål som dreier seg om psykiatriens konsekvens og inkonsekvens.
Tvangsmedisinering
Vi kan tenke oss hva som kom til å skje hvis psykiatrien medisinerte en Jesus med egen menighet. Evnene til å begeistre menigheten ville bli borte, tankenes frie flukt ville falle død til jorden. Store møter med lederen ville være utelukket fordi han ville være ute av stand til de store vyer og skjønne opphissende betraktninger. Han ville ikke kunne brukes som Jesus lenger. Menigheten ville lide et ubotelig tap. Meningen med livet ville være borte. Psykiatrien ville unngjelde. Det var de som gjennom helbredende medisiner hadde ødelagt frelseren og hans guddommelige evner. Raseriet ville vokse etter hvert som det ble snakket om det. Det ville bli debatt om psykiatrien og dens praksis. For psykiatriens omdømme ville ikke det være bra. Kanskje fagfolkene ville få spørsmål de ikke kunne svare på? Kanskje også andre grupper sluttet seg til med nye og ubehagelige spørsmål? Kanskje noen begynte å undersøke andre tilfeller med medisinering og tvang – selv tilfeller med folk som ikke hadde påstått de var Jesus? Kanskje det ville bli stilt spørsmål om hensikten med det også? For hvis Jesus med sin kraft ikke kunne verge seg mot medisinvirkningen, hvordan ville den virke på andre uten mirakelevner?
Se gjennom fingrene
Det beste for psykiatrien ville derfor være å la falske Jesuser med egen menighet gå fri så lenge de ikke foretok seg for mye galskap. Det ville føre til mindre ubehag for faget, og mange mennesker ville finne en ny mening med livet – selv om psykiatrien visste at det var juks og løgn, fordi den lokale Messiasen åpenbart var gal. Ingen ville stille ubehagelige spørsmål og alt kunne være som før: inkonsekvent og i sin skjønneste orden. Og på den måten ville flertallet være fornøyd. Menighetene ville kunne holde på med sitt i fred og ro, med sin falske Jesus som begeistrete seremonimester og åndelig overhode. Psykiatrien kunne styre med sitt, uten nærgående spørsmål og ubehagelig oppmerksomhet.
Men er dette konsekvent? Er dette vitenskap?
Kanskje psykiatriens hovedfunksjon er å være et av samfunnets skjulte maktmidler. I motsetning til politiet, kamufleres den av kappen «vitenskapelighet». Politiet er det det er; samfunnets sivile direkte maktapparat for å sikre at spillereglene for oppførsel følges. Psykiatrien derimot, er den samfunnets skjulte hånd som tar vare på de som faller utenfor politiets klør, men som oppleves som så plagsomme at de må i forvaring?
III. En ensom Jesus
En av de mange Jesuser, var en ordentlig mann. Han hadde arbeid, hadde familie og levde et vanlig liv. Imidlertid var han blitt plagsom for familien fordi han snakket om seg selv som Jesus. De oppfattet han som ektefelle og pappa og ble skremt av Jesus-snakket hans. Det måtte være noe alvorlig fatt. Pinlig ble det for dem da han begynte å snakke til andre om det. Familien opplevde da at han skjemte dem helt ut. Doktor ble tilkalt mot Jesu vilje. Innleggelse ble ordnet og han ble tvangspumpet med sterk nervemedisin. Den virket som den skulle, og tankene om seg selv som Jesus bleknet med følge av kjemiens påvirkning. Men borte ble de ikke.
Poliklinisk Jesus-arbeid
For å få fjernet Jesus-tankene helt, skulle han følges opp av fagfolk poliklinisk. Ingen tenkte engang å stille spørsmål om han kanskje var Jesus. Han manglet de fleste nådegavene. Ikke hadde han evne til å hisse forsamlinger inn i skjønn religiøs rus – altså gi dem opplevelser til vederkvegelse. Ikke hadde han misjonærens smittende overbevisning som må til i store doser hvis tvilere skal vinnes. Ikke hadde han mirakelevner, ikke varme hender engang. Han var et helt vanlig menneske, som hadde fått for seg at han var Jesus.
Alle skjønner at det ble for tynt. Men fagfolkene som skulle fjerne Jesus-tankene, fikk ikke det til. For det første demper ikke nervemedisinen bare de vonde tankene, de feilaktige forestillingene, alle de synspunktene som ikke er helt «friske» – den demper tenkeevnen i sin alminnelighet, også de gode og «sunne» tankene, de riktige tankene, de tankene som skal få deg på andre tanker. Dessuten – hva hadde fagfolkene å gi i erstatning for Jesus? Napoleon, Josef Stalin, Einar Gerhardsen? Dårlige greier. Dessuten er ikke det fagfolkenes jobb. Den eneste gulroten de kunne by på, var et vanlig liv fra åtte til fire og med familien i helgene. Dessuten at de litt etter litt ville fjerne det kjemiske lokket medikamentene hadde lagt over tenkeevnen. Dette siste var i virkeligheten det eneste som fristet. Nervemedisinen hadde ganske plagsomme bivirkninger.
Jesus skal forkynne
Det ble også opplegget. Mye tid gikk med til å forklare og instruere Jesus om at når en trappet ned medisinen, måtte han ikke snakke høyt om at han var Jesus til andre, selv om lysten ble ubendig sterk. Gjorde han det, ble folk rundt han skremt og det ble en ny runddans med tvang, sprøyter, innleggelse og masse ubehag som ingen var tjent med. Men overbevisningens kraft er sterk. Tankene trengte seg på etter hvert som det kjemiske trykket lettet. Han måtte ut med det. Det skulle bare mangle. Hvis noen virkelig mener de er Jesus, er det meningsløst å holde det for seg selv. Poenget med Jesus er nettopp det å stå fram. En Jesus som ikke gjør det, er et paradoks av en frelser. Det burde ikke overraske fagfolkene at de fikk en evig runddans mellom innleggelser, medisiner, gradvis nedtrapping og nye forsøk på forkynnelse. En gang under de vedvarende polikliniske samtalene mellom hver innleggelse, var Jesus svært lei seg. Terapeuten spurte hva det var. Jesus svarte: «Det er ingen som tror på meg». En Jesus som ingen tror på, er en stor tragedie. Hva skal han kunne brukes til? Ingen menighet, ingen begeistring, intet fellesskap i troen! Ingenting.
Deretter bønnfalte Jesus terapeuten: «Kan ikke du tro på meg?» Men terapeuten var betalt for å fjerne Jesus-tankene – ikke tro på dem. Jesu forespørsel truet dermed terapeutens levebrød. Han manglet dessuten som før nevnt alle nødvendige nådegaver. I tillegg var terapeuten en erklært ateist. Det var en fullstendig håpløs bønn. Terapeuten sa: «Jeg tror ikke på Gud engang».
Jesus forble ensom og forlatt i troen.
Jesus trenger menighet
Hadde han klart å skaffe seg en menighet, hadde psykiatrien styrt unna. Det er forskjellen. Jo større menighet – desto lenger avstand ville vitenskapen holdt. Ensomme Jesuser er lett bytte. Jesuser med store tros-skarer, er farlige for psykiatrien, men også for folk flest. Dette er et paradoks. Psykiatrien kan og skal bruke makt overfor folk som er til fare for seg selv og/eller andre. Jesuser med flokk kan, som vi har sett, ofte være meget farlige typer. De har en tendens til å hisse både seg og flokken opp. Streif-Jesuser er av samme grunn mindre farlige, fordi de mangler flokken. De har ingen andre enn seg selv å hisse.
Terapeutens Jesus var ikke farlig. Et eksempel: Denne ensomme Jesusen måtte sykemeldes fra jobb tre uker før hver jul på grunn av alt oppstyret rundt ham i radio og fjernsyn. Det ble snakket om Jesusbarnet både seint og tidlig, og det gikk ut over konsentrasjonen på jobben. Han hadde en ansvarsfull jobb som kunne sette andre menneskers liv og helse i fare. Hvordan kunne han være en fare for andre? Han var plagsom for familien, det er sant. Men det er ikke forbudt. Jeg vet om mange flere som psykiatrien ikke har tatt seg av som plager familien mye mer enn terapeutens Jesus.
Avsluttende betraktninger
I disse tankene om Jesus og psykiatri melder mange spørsmål seg. Er psykiatrien en vitenskap? Om hva da? Er det en sykdom å tro på Jesus? Er det en sykdom å tro at en er Jesus? Kan psykiatrien behandle tro? Hvilken vitenskap gir seg i kast med trosbehandling? Hvorfor behandler ikke psykiatrien de farlige troende, men de ufarlige? Er psykiatrien fasit på sannheten? Vet psykiatrien hvem som er Jesus og når han dukker opp, siden den så sikkert kan slå fast hvem som ikke er Jesus?
Personlig tror jeg at demokratiet og makta rår. Folkeflertallet bestemmer hva som er sant og hva som er vrangforestillinger. Får du noen til å tro deg, er du reddet. Deres tro vil beskytte deg mot psykiatrien. Har du en menighet er du ikke gal, men en åndelig leder av en sekt. Da står du sterkt. Vokser menigheten utover, kan du bli en religionsstifter. Da vil du kunne få fagfolk og psykiatrien til å tro deg. Da er du virkelig ovenpå. Streif-Jesuser er utsatt. Dem tar psykiatrien seg av hvis de ikke lærer seg å holde kjeft. Dem er det jakttid på året rundt. Lukter psykiatrien en streif-Jesus, slippes jaktlaget laus og du trenger nådegaver i massevis for å unnslippe. En forkynnelseskåt streif-Jesus uten blygsel som står i starten av sektstifting, er i en sårbar fase. Til dem vil jeg si: Vokt dere for psykiatrien. Den har monopol på sannheten.
For alle dere andre uten hang til religiøst svermeri: Det er makta som rår, ikke alltid fornuften eller vitenskapen. Utfordrer dere makta kan psykiatrien tas i bruk, slik det ble gjort med Arnold Juklerød. Da spiller det ingen rolle om du har rett. Jesus med flokk har makt, derfor fredes slike av psykiatrien, selv i den beste jakttiden. Om de har rett, slik Arnold Juklerød hadde, spiller mindre rolle.
Knut Lindtner
Voksenpsykiatrisk poliklinikk Lofoten sykehus,
8372 Gravdal
Instituttets hovedside
UiBs Hovedside
Institutt for samfunnsmedisinske fag,
sist oppdatert 14.10.96
John.Leer@isf.uib.no