Utposten 1996 Nr 5
Previous Page See File Next Page

Vi må skape faget samfunnsmedisin med basis i de faktiske forhold

Kommuneoverlege i Bærum, Anders Smith intervjuet av Eystein Straume

Anders Smith, født 1945, cand med. fra Oslo 1972. Ti år som allmennlege, for det meste i Oslo og ti år som kommuneoverlege i Bærum. Community Medicine fra London School of Hygiene and Tropical Medicine 1976 -78. En rekke publikasjoner og foredrag om samfunnsmedisinske emner, særlig statistikk og epidemiologi anvendt i miljørettet helsevern. Redaktør for «Helserådet». I tillegg til de faglige interessene opptatt av lokalhistorie og har i flere år vært med på å lage en lokalhistorisk kalender fra det strøket i Oslo hvor han bor.

Du har gjennom flere år markert deg som en av de ledende lokalsamfunnsmedisinerene i Norge. Vi er mange som har studert dine innstillinger og forslag til vedtak i Bærum. Og som utgiver av «Helserådet» deler du din erfaring i dialog med alle samfunnsmedisinske miljø i landet. Nå har du sagt opp din stilling, hva er din kommentar?

Som samfunnsmedisinere kan vi selvsagt ikke heve oss over den nye kommuneloven som gir kommunene anledning til å organisere sin virksomhet som de selv vil. Men vi bør bidra til slikt organisasjonsarbeid at kommunelegen får en plass i den kommunale organisasjonen hvor han eller hun best kan gjøre jobben sin. Jeg mener det er en fallgrube å havne i rådmannens stab. Det er faglig sett en dødbringende posisjon som bare vingestekker kommunelegen. Maktstrukturen ligger i linjefunksjonen. Lov om kommunehelsetjenesten er et godt redskap for kommunelegen. Og gitt en definert posisjon med ansvar og myndighet kan kommunelegen drive meningsfull og spennende fagutvikling. Mitt råd vil være at medisinsk faglig rådgiver og smittevernlegen er samme person og at legen får administrativt ansvar.

Ledelse av kommunehelsetjenesten er viktig, men har samfunnsmedisineren forsømt sin rolle som leder?

Det er ikke naturgitt at en lege er en god leder. Det er feil når leger hever seg over lederoppgaven ved å skyve sin faglighet foran seg som et skjold. Men forutsetningene for å gjøre en god lederjobb er ikke alltid tilstede, for eksempel mangler ofte den nødvendige merkantile hjelp. Legene skulle dyktiggjøre seg i ledelse, det er bra at vi har fått et studium i ledelse og administrasjon.

Rollen som leder har også andre sider som er problematiske for en nyutdannet lege. På mange måter har studiet fjernet den vordende lege fra virkeligheten og legen som kommer ut får flere sjokkartete opplevelser. For det første møter legen en virkelighet han ikke kjenner. For det andre får han se at spillet om helse skjer på bortebane og avhengig av tiltak andre setter i gang.

Du har flere ganger påpekt denne manglende sammenhengen mellom vår grunnutdanning og den virkelighet legen senere møter. Når legeforeningen nå gir midler for nye professorater ved flere av universitetene så er det for å gi anvendt samfunnsmedisin et faglig løft. Men vil denne akademiseringen kunne øke kløften mellom lærestedene og de arenaene hvor samfunnsmedisin praktiseres?

Det er viktig at samfunnsmedisinen forankres i det virkelig liv og at faget bygger på faktiske forhold. Jeg er bekymret for at det kan bli vanskelig å praktisere anvendt samfunnsmedisin når faget forankres i universitetsmiljøet. Vi må bygge faget på den virkelighet som er i kommuner og fylker. Det skal bli spennende å se hvordan fylkeslegekontorene utvikler seg.
Fylkene er egnete regioner for epidemiologisk overvåking. Og fylkeslegene har nærkontakt med det som skjer på alle forvaltingsnivå . De sitter på mye lokalkunnskap og praktisk erfaring. Jeg skulle ønske meg et nærmere samarbeid mellom fylkeslegene og universitetene.
Hvorfor kan ikke hvert fylkeslegekontor opprette en universitetsfilial?
En slik filial kunne være velegnet for undervisning, statistikk og epidemiologi. Den kunne bli grobunn for en sunn fagutvikling og den kunne bli en operativ samfunnsmedisinsk enhet.
Jeg tror det vil være bedre å arbeide for et nettverk av slike enheter enn å opprette noen få samfunnsmedisinske professorater.

Disse spørsmålene angår ikke bare forholdet mellom akademisk og anvendt samfunnsmedisin, det rører også ved spørsmålet om den sentrale helseforvaltningens rolle.

Samhandlingen mellom Statens helsetilsyn, Folkehelse og Sosial- og helsedepartementet er for mangelfull etter mitt syn. Det er også en stor gjennomtrekk av fagfolk i disse miljøene.
Jeg frykter for at vår sentrale helseforvaltning skal forvitre innenfra. Oppbygging av universitetsfilialer ved fylkeslegenes kontor kunne gi en nødvendig revitalisering.

Lokalsamfunnsmedisinerens rolle er sammensatt og oppleves ofte frustrerende.

Særlig er det vanskelig å være lokalsamfunnets vakthund når det gjelder helsespørsmål.

Lojaliteten mot egen arbeidsgiver blir fort problematisk. Det faller ofte harde ord såvel fra rådmann som kommunelege når det gjelder rett til å uttale seg og plikt til å være lojal.

Legene må være seg sin rolle bevisst og ikke overspille. Men kommunen som arbeidsgiver må også lære seg å ha en i den kommunale forvaltning som både kan være med og mot sin arbeidsgiver, d.v.s. en som kan ha et avvikende syn i forhold til rådmann eller helse- og sosialsjef. Det må sikres forståelse for at dette er til det beste for publikum og beslutningstakere, særlig i saker vedrørende miljørettet helsevern.

Helsearbeid er mangfoldig. Vi vektlegger ulike sider ved helsetjenesten som viktige. Vårt mandat synes likevel klart: Vi skal arbeide for å bedre folkehelsen. Men er det helse som er oppfyllelsen av vårt mandat? Og hvordan kan vi unngå å skape angst for sykdom? Hvordan kan vi unngå å medikalisere tilværelsen?

Vi må lære oss å skille mellom helsetjeneste og syketjeneste. Kanskje kunne vi lære noe av svenskene som mer konsekvent snakker om sjukvård og helsovård. Med helsetjeneste mener jo vi som oftest individrettet syketjeneste. Vi må dyktiggjøre oss i helsetjeneste og vi må lære oss å spille på lag med premissleverandører fra andre fagområder. Vi må også bli dyktigere i vårt forhold til såvel media som de politiske beslutningstakere.
På den måten kan vi oppdage nye sammenhenger og andre mål. Jeg hadde en gang Lord David Owen som lærer. Vet du at han er samfunnsmedisiner? Han er opptatt av forholdet mellom fred og helse. Krig er den største trusselen mot helse. Og en god helsetjeneste er en stabiliserende faktor av stor betydning. Kan vi ikke tenke oss at å arbeide for god helse er å arbeide for fred og demokrati? Og motsatt: At fredsarbeid er god helsetjeneste. Jeg tror slike tanker må ha vært en av hovedmotivene for David Owens fredsarbeid i det tidligere Jugoslavia.

Miljørettet helsevern favner vidt. Det har også med et avsnitt om sosiale miljøfaktorer.
Du har vært opptatt av dette området av miljørettet helsevern. De fleste kommuneleger arbeider imidlertid neppe særlig mye med dette. Området oppleves lite tilgjengelig og uhåndterlig. Her ligger vel også begravet en motsetning mellom kommunelegen og sosionomen eller sosiologen i lokalsamfunnet.?

Det er klart at de sosiale miljøfaktorene er viktige. Det er nok vanskelig for legen å forholde seg til disse faktorene fordi helsetjenesten ikke har noe «eiendoms» forhold til det sosiale miljøet. Vi skulle likevel kunne bruke statistikk og epidemiologi for å beskrive sammenhenger mellom sosiale miljøfaktorer og uhelse. Det er ingen liten oppgave å beskrive virkeligheten! Det er en samfunnsmedisinsk oppgave å kartlegge faktorer som alkohol og rusmidler, arbeidsledighet, lav utdanning og fattigdom for å ta noen viktige faktorer. Med basis i slik viten kunne vi lete etter muligheter for å drive forebyggende arbeid. En slik plattform av faktisk viten vil også være med på å gjøre oss til attraktive samarbeidspartnere!

Mange sier at samfunnsmedisinen er nede i en bølgedal og at faget smuldrer opp som så mye annet i vårt samfunn. Hvordan ser du veien videre for faget?

I tillegg til de forhold vi alt har snakket om ser jeg tre viktige områder for satsing.
De fleste kommuner søker nye måter å organisere seg på . Den nye kommuneloven gir som kjent kommunene stor frihet. Organisasjonskartet burde forenkles med klarere retningslinjer og klarere ansvarsforhold. Jeg har vært med på å foreslå en struktur med et eget avsnitt kalt levekår. Avsnittet er direkte underlagt rådmannen og består av en avdeling for allmennhelsetjeneste og en avdeling for folkehelse og miljø. Her håper jeg at forurensingsloven, miljøvernet og det miljørettete helsevernet kommer under samme kommunale hatt.
Vi må søke faglige utfordringer!
Et annet forhold er fastlegeforsøket. Fastlegeforsøket gir ikke mye rom for samfunnsmedisin, men det er fortsatt en samfunnsmedisinsk oppgave å legge forholdene til rette for individrette syketjeneste. For det er jo det fastlegeforsøket er!

Og til slutt: Vi må finne måter får å verdsette det samfunnsmedisinske arbeidet.
Det er grenser for hvor lenge et fag lever dersom det hele veien blir lønnstaperen.

Fra høsten av skal Anders Smith lede en nyopprettet seksjon for informasjon og dokumentasjon ved avdeling for helsetjenesteforskning ved Statens institutt for folkehelse. Det blir en viktig posisjon for formidling av kunnskap og erfaring.

Utposten ønsker lykke til!

 


Previous Page See File Next Page

Instituttets hovedside
UiBs Hovedside

Institutt for samfunnsmedisinske fag,
sist oppdatert 14.10.96
John.Leer@isf.uib.no