Utposten Nr 5 1996

Previous Page See File Next Page

Forslag om vaktlegekursus

Sammendrag: Vaktlegekurs for turnuskandidater og kommende vaktleger bør etableres. Kravene til vaktlegers kompetense bør skjerpes av hensyn til pasientene, legene og det allmennmedisinske fag. Vaktlegekurs bør være av høyest mulig kvalitet og med tiden inngå i turnustjenesten.

På bakgrunn av mange års legevakterfaring samt egne og andres tabber – skal vi hermed foreslå, at det etableres kursus i vaktlegevirksomhet for unge leger og turnuskandidater. Et slikt kurs bør etterhvert bli en obligatorisk del av turnustjenesten og kan erstatte de mest beryktede og kjedsommelige deler av nåværende Fylkeslegekurser. Vårt forslag skyldes hensynet til pasientene, til legene og til selve faget:

1. Befolkningen bør også på legevakt betjenes av kolleger som
– har rimelig klinisk erfaring og vurderingsevne
– har et minimum av menneskeforstand
– kan utvise almindelig god oppførsel.

Ved gjennomgang av de 20 anonymiserte klagesaker er det klart, at en del kolleger mangler sundt klinisk gangsyn eller helt mangler evnen til å snakke med pasientene på anstendig måte. Flere av klagesakene har resultert i barns dødsfall.
Legestanden selv bør ta initiativ til å bedring av vaktlegefunksjonen før krav om dette fremsettes av politikere, pasientorganisasjoner eller jurister

2. Legene lærer under studiet noe om allmennmedisin, men vil under turnustiden oppleve situasjoner, hvor en rimelig fornuftig klinisk vurdering vanskeliggjøres pga. konflikt med pasienten selv eller de pårørende. En del situasjoner går igjen og læres i løpet av noen års legevirksomhet, men selv erfarne leger får regelmessig nye opplevelser med usedvanlige kliniske situasjoner eller eiendommelige episoder med pasienter eller pårørende.
Erfaring kan ikke nedarves, men i noen grad konverteres til lærdom. Leger med erfaring bør hjelpe nyutdannede kolleger med å unngå de verste fallgruber.

3. Problemene på legevakt er forskjellige fra de sykdommer man ser på kontordagene.
Pasientene har andre sykdommer og skal passere en annen terskel for å kontakte vaktlege. Terskelen kan være høyere eller lavere, men den er forskjellig fra konsultasjonsterskelen. Kontakten til vaktlegen utløses av symptomer, feber, smerter eller engstelse som hovedårsak, men legesøkningen avhenger av folks utdannelse, holdninger, oppdragelse, tidligere legebesøk samt av hva familien eller naboene mener. Undertiden er vaktlegens besøk tilstrekkelig til å berolige pasient og pårørende, men andre ganger har man en situasjon som en kjernefamilie kan klare, men er vanskelig for en enslig mor. På legevakt møter man et formidabelt sykdomspanorama fra livstruende tilstander til banaliteter. En stor del av sykdomstilfellene er det ikke mulig å sette sikre diagnoser på. Eksempler er svimmelhet, slapphet, hodepine, magesyke, og smerteklager fra kroppen. Klassiske livstruende tilstander opptreder regelmessig, og på legevakt er det adskillige fallgruber:

– vaktlegen ser som regel sykdommen i tidlig fase
– muligheten for å bli villedt er mangfoldige.

Pasienten eller de pårørende kan overdrive eller bagatellisere symptomene, døvhet og senilitet kan vanskeliggjøre anamnesen eller situasjonen kan være preget av krangel, vold og fyll. Vaktlegetjenesten er en sentral del av helsetjenesten. Undertiden en livsviktig del. Vaktlegevirksomhet har hittil vært ansett for et virkefelt der enhver lege med tid og krefter har hatt mulighet for å gjøre en innsats. Men vaktlegevirksomhet er i virkeligheten et særlig fagfelt, hvor det er et klart behov for å definere innhold, arbeidsbetingelse og fallgruber.

DNLF, APLF og NSAM bør samarbeide om å definere vaktlegevirksomhetens innhold, og kommende vaktleger bør i fremtiden gjennomgå særlige kurs i forbindelse med turnustjenesten. Befolkningen må sikres en legetjeneste av rimelig kvalitet, legene bør tidligst mulig lære om vaktlegevirksomhetens særlige vilkår og det allmennmedisinske fag bør styrkes ved å definere og integrere vaktlegevirksomheten som fagfelt. På legevakt vil kliniske feilskjønn og konfrontasjoner ikke kunne unngås, men ved å etablere kurser i vaktlegevirksomhet med gjennomgang av dens kliniske og psykologiske problemstillinger er vi overbevist om at man kan redusere antallet av tragiske hendelser. Målet bør være ferrest mulig klagesaker og et realistisk mål bør minst være en halvering av antal klagesaker i løpet av de neste 5-10 år.

Blandt emnene som bør gjennomgås på et slikt kurs forestiller vi oss bl.a. følgende:

1. Sykdomspanorama på legevakt (døgn- og årstidsvariasjoner)

2. Kliniske situasjoner og fallgruber (fra febrile barn til akutt psykiatri)

3. Menneskelige, psykologiske og kommunikasjonsmessige problemer på legevakt.

4. Praktiske prosedyrer (ambulanser, ambulansebåter, helikopter)

5. Journalføring og rapportering på legevakt.

6. Innleggelsesprosedyrer og innleggelsesskriv på legevakt.

7. Samarbeide med sykehjem og hjemmesykepleie.

8. Akutte innleggelser set fra pasientens og sykehusets side.

9. Rettmedisinske situasjoner (dødsfall, samarbeide med politiet)

10. Legekofferten og dens innhold.

11. Medisinutlevering på legevakt.

12. Gjennomgang og analysering av klagesaker.

En del av ovennevnte emner er behandlet i tilgjengelige bøker og artikler, andre deler kan oppfattes som selvfølgeligheter, mens enkelte forhold er dårlig beskrevet eller omstridte. Forholdene varierer sterkt fra sted til sted, men mange prinsipielle og praktiske forhold er felles for alle legevaktsordninger.
Når det gjelder journalføring på legevakt finnes ingen standardisert og autorisert prosedyre. Som oftest foregår journalføringen dagen etter på bakgrunn av hukommelse og evt. notater. Vi foreslår særlige vaktbrever i A4 og A5 format. Her kan sykehistorie, objektive funn, vurderinger og tiltak noteres på selvkopierende papir slik at legen beholder originalen. Kopien kan da overleveres pasienten selv eller følge pasienten ved innleggelse på sykehus. Til vanlig bruk kan legen klare seg med en A5-bok. Ved innleggelser på sykehus brukes A4-arkene som sykehusene skal ta vare på. Innleggelsesskriv på reseptblokker og småark hører ingen steder hjemme. En standardisering av journalføringen på legevakt kan forekomme byråkratisk, men vi mener, at legene bør pålegge seg selv denne rutine før den evt. blir et påbud fra myndighetene. En standardisering av journalføringen på legevakt vil bedre legenes muligheter for å forsvare seg i en konfliktsituasjon og antagelig også bidra til at enkelte leger tenker seg bedre om.

Vi mener at spørsmålet om vaktlegekurs er så viktig, at det bør behandles av APLF og NSAM. En arbeidsgruppe bør nedsettes for å drøfte saken, og vi sender derfor dette brev til UTPOSTEN med håp om at kolleger som er interessert i saken vil kontakte oss.

Arne Ivar Østensen
Ole Øisangsvei 1
7080 HEIMDAL

Nils Carl Lønberg
Postboks 33
6427 HARØY

Referanser:

1. Stokstad I, Eskerud J, Jordal H, Vigen T.: Klager på leger i primærhelsetjenesten. Tidskr. Nor Lægeforen 1993; 113: 863-6

2. Førde R, Halvorsen M: Når noe går galt. Tidskr.Nor Lægeforen 1994; 114: 358-60

3. Nilsen G, et al.: Kollegabasert læring av klagesaker Den Norske Lægeforening 1995

4. 20 anonymiserte klagesaker Den Norske Lægeforening 1995

 


Previous Page See File Next Page

Instituttets hovedside
UiBs Hovedside

Institutt for samfunnsmedisinske fag,
sist oppdatert 14.10.96
John.Leer@isf.uib.no