Utposten Nr 5 1996

Previous Page See File Next Page

En helsesøsters refleksjoner over et prosjekt

Statens helsetilsyn ønsker å «kartlegge og beskrive» det forebyggende helsearbeid som drives i dag via sitt prosjekt «videreutviklingen av helsestasjons- og skolehelsetjenesten». Man skal utarbeide nytt veiledningsmatriell for tjenesten. Prosjektets varighet er 1,5 år og beregnes ferdig i januar 1997. Prosjektet kan resultere i store forandringer for den nåværende ordningen. Som helsesøster har jeg derfor en del kommentarer til prosjektbeskrivelsen.

1. Uheldig fordeling i prosjektets arbeidsgrupper:
Innen helsestasjons/skolehelsetjenesten arbeider helsesøstrene som en velkjent og – tør jeg påstå – respektert yrkesgruppe; for det meste kvinner. Helsesøstrene har siden lang tid vært de antallsmessig dominerende fagpersonene innen den forebyggende helsetjenesten i Norge. Ved lesning av prosjektbeskrivelsen til Statens helsetilsyn finner jeg det derfor ytterst merkelig at helsesøstrenes representative tilstedeværelse i dette også for dem så viktige prosjekt, bare er 6 representanter mot 11 legerepresentanter (i prosjektets administrative ledelse og arbeidsgrupper). Denne fordeling avspeiler ikke den praktiske virkelighet ute på feltet og kan virke mot sin hensikt, da helsesøstrenes representanter er i klar minoritet i arbeidsgruppene, hvilket kan få følger for objektiviteten og prosjektets relevans.

2. Vedrørende helsesøstrenes fremtidige være eller ikke være:
Helsetilsynet har i sin «situasjons- og problembeskrivelse» over helsesøstrenes arbeidsområder klart det utrolige å ikke en eneste gang nevne den offisielle tittel på dem! Man har av en eller annen grunn anstrengt seg for å bruke omskrivninger som ikke er yrkesbeskrivende, som f.eks. «helsegeneralister» (hva gjør en slik, hvor jobber de, hvilket lønnstrinn har de?), «helsepersonell» (er vi ikke alle det?), «fagpersonell» (hvilket fag menes?). Det slår meg at prosjektledelsen gjennom å være så upresis med hensyn til tittel, greier å få meg som helsesøster å føle at jeg ikke lenger er ønsket i dagens eller fremtidens helsestasjons/skolehelsetjeneste – og det var vel ikke meningen, eller…?

Tvert i mot benevner prosjektledelsen i sin beskrivelse som en selvfølge andre yrkesgrupper «som vil kunne bevege seg inn i tjenesten», bl.a. sosionomer, psykologer, familieterapeuter, ergoterapeuter, barnevernspedagoger, førskolelærere osv. Yrkesgrupper som vi helsesøstre samarbeider med til daglig!

3. Vedrørende privatisering av deler av tjenesten:
Det har i den senere tid blitt hevet stemmer for å avregulere deler av helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Det gjelder i første hånd vaksinasjon av sped-, små-, og skolebarn, men også medisinfaglige undersøkelser av de samme. Disse deler av virksomheten er viktige puslespillbiter i brukernes helsesosiale virkelighet, men også essensielle deler av helsesøstrene sin faglige hverdag og kan vanskelig forsvinne uten at det får konsekvenser for oppslutningen og den viktige oppfølgingen av barn og unge. Det faktum at Helsetilsynet i sitt prosjekt har valgt å ikke beskrive f.eks. «vaksinasjonsprogrammet», gir anledning til å reflektere over den bakenforliggende strategi (for den er vel bevisst?). Min teori er at disse deler allerede er «bortlovet» til de privatpraktiserende allmennlegene når «fastlegeordningen» senere er i boks. Helsetilsynet synes vel derfor det ikke er nødvendig å beskrive denne virksomhet i det hele tatt. Det norske vaksinasjonsprogram er i dag et av de best fungerende i verden, og har mye takket være helsesøstrene, nesten 100% oppslutning blant brukerne. Jeg må da spørre meg selv om hensikten med å ville forandre ett offentlig tilbud som fungerer så godt?

Det eneste svar jeg kan presentere, måtte bli at staten ikke lenger anser seg å ha råd til å prioritere vaksinering av norske barn og ungdommer. Nei – si som dere mener – la dem betale selv hos sin fastlege – det blir dyrere for klienten, men billigere for staten. Hva blir det neste som ikke lenger kan prioriteres?

Konklusjon

Helsestasjonene- og skolehelsetjenesten må selvfølgelig forandres i takt med brukernes behov. Derfor er det tross alt positivt at et slikt prosjekt kommer i stand. Men prosjektet gaper over så mye av det helse/forebyggende arbeidet at den relativt raske gjennomføringen og framgangsmåten kan føre til slagside for prosjektresultatet. Mine konklusjoner kan synes å være overdrevne, men jeg er svært bekymret for alle de innspill av varierende og vikarierende motiv som på senere tid har haglet over den forebyggende helsetjenesten og dens utøvere i Norge.

Vi skal tross alt også gjøre jobben vår!

Det burde være enighet om at forebyggende helsearbeid er noe av det viktigste vi kan drive med i helsebransjen. Det er svært lett å rive ned det bestående, men vanskelig, ja nesten umulig, å bygge det opp igjen. Min anbefaling til Statens helsetilsyn blir derfor å:

1. Revurdere prosjektets fremgangsmåte og tidsplan ved neste korsvei.

2. La alle Norges helsestasjoner få evaluere prosjektet i en høringsrunde med gode tidsmarginer.

3. Ta helsesøstrenes meninger alvorlig og la deres konklusjoner inngå i sluttdokumentet.

4. Vent med å så tvil om helsesøstrenes «faglige forutsetninger for å drive forebyggende arbeid», spesielt i en prosjektbeskrivelse utgitt av Statens helsetilsyn, og i hvert fall til dere har bevist påstandene deres.

Ola Berglund
Bergheim Helsestasjon
Grimsrødhøgda 109
1791 Tistedal

 


Previous Page See File Next Page

 Instituttets hovedside
UiBs Hovedside

Institutt for samfunnsmedisinske fag,
sist oppdatert 14.10.96
John.Leer@isf.uib.no