Utposten Nr 6 1996

Previous Page See Page Next Page

Utsyn fra tilsynet:

Utposten sett fra sentrum

Tekst: Anne Alvik

«Hvad finder du i provinsen, som du ikke kan finde andre steder? – Ingenting. Men der er sammenhænge og fænomener, som du lettere får øje på i provinsen, for menneskelivets mangfoldigheder bliver tydeligere, når scenen er mindre og rummet overskueligt. Det universelle bliver håndgribeligt, det abstrakte virkelig,» skriver Chr. Vognsen i «Pædagogik».

Det er ikke tvil om at virkeligheten ofte fortoner seg annerledes i den praktiske utøvende virksomhet enn i sentralforvaltningen. Det har vi sett mange eksempler på opp gjennom årene.

I Medisinalmeldingen for 1995 skriver f.eks. fylkeslegen i Sogn og Fjordane om de ulike handlingsplaner for tverrsektorielt forebyggende arbeid: «Fylkeslegen sitt inntrykk er at planane i liten grad vert nytta og opplevde som nyttige hjelpemiddel for kommunane. Avstanden mellom innhaldet i planane og røyndomen slik han vert opplevd i kommunane er for stor.»

I St.m. nr 50 (1993-94) heter det at samfunnsmedisinen i tiden etter innføringen av kommunehelsetjenesteloven ikke har fått den plass i kommunen som var forutsatt. Ifølge meldingen skyldes dette usikkerhet om hvorvidt kommunelegen skulle ha medisinskfaglig ansvar eller være medisinskfaglig rådgiver. Spørsmålet er hvorvidt oppryddingen på dette felt gir tilstrekkelige vilkår for samfunnsmedisinen. Personlig er jeg sterkt i tvil om endringene til rådgiver er noen forbedring? Kanskje burde ansvarsforholdene tvert imot blitt klarere og tydeligere i stedet for svekket?

Helsetilsynet og fylkeslegene har i flere år gjentatte ganger uttrykt bekymringer for samfunnsmedisinens stilling i kommunene. Det har vært påpekt svak aktivitet i det miljørettede helsevern og at økonomiske insentiver medfører kommunal prioritering av kurative tjenester mens en forholdsvis liten andel av kommunelegenes tid avsettes til forebyggende og samfunnsmedisinske oppgaver. Og det er store problemer med rekrutteringen og stabiliteten i kommunelege I-stillingene. Mange erfarne samfunnsmedisinere har «flyktet» fra kommunelegestillingene. Kommuneleger med samfunnsmedisinsk spesialitet og motivering for arbeid innen dette feltet opplever ofte at deres kompetanse i liten grad etterspørres, og hevder at funksjonen som medisinskfaglig rådgiver har lite reelt innhold. Plassering av kommunelegen i stabsfunksjon hos rådmannen «usynliggjør» etter manges mening funksjonen som medisinskfaglig rådgiver.

Hvis det er rett at samfunnsmedisinen er i ferd med å dø ut i kommunene – spiller det da noen rolle? Er det et tap for storsamfunnet? Det er kanskje først og fremst avhengig av hvorvidt andre kan overta den rollen legen var tiltenkt. Jeg frykter for at fortsatt svekkelse av samfunnsmedisinen kan undergrave hele kommunehelsetjenesten. Jeg er også bekymret for at en fastlegeordning med sterk kurativ vinkling ytterligere kan svekke det forebyggende og samfunnsmedisinske arbeidet. Men samtidig kan jeg godt se at fastlegeordningen kan bidra til å løse storbyenes primærhelsetjenesteproblem på en bedre måte. Fastlegeordningens suksess synes å ligge i gjeninnføringen av det personlige forpliktende ansvaret for den enkelte pasient på lista.

Helhetssyn og generalist-tenkning har ikke gode vilkår for tida. Og tendensen ser ut til å være ytterligere fragmentering og oppstykking av primærhelsetjenesten, økt privatisering, økt medikalisering av livsproblemer og sosial avmakt – med samtidig utstøting og marginalisering av de minst heldige her i livet, og ikke å forglemme en stadig økende teknologisering på bekostning av pleie og humanistisk medisin, økt offentlig inntrengning i «det private rom»

– jeg tenker på slikt som foreldreveiledning ved kommunalt ansatte, de muligheter gentesting åpner for, interessekonflikten mellom personvernhensyn og helseregistre.

Mon tro om noe av denne uheldige utviklingen kan ha sammenheng med den manglende kontinuiteten i kommunelegestillingene? Den trygghet og kvalitetssikring som ligger både i et godt samfunnsmedisinsk arbeid og i et kontinuerlig lege-pasientforhold kan neppe overvurderes. Det er viktig å minne om slike fundamentale sannheter. Ikke minst i forhold til arbeidet med kvalitetssystemer og internkontroll.

For mange i praksis kan nok virksomheten sentralt virke som en unødig papirmølle, en urimelig verdensfjern kontrollvirksomhet, fullstendig løsrevet fra hverdagens faglige forutsetninger.

Som øverste ansvarlige for tilsynsvirksomheten vil jeg likevel understreke at regelverk og tilsyn skal være hjelpemiddel til å oppnå det vi alle har som felles mål og ansvar: en bedre helsetjeneste. Det har vi større mulighet til å lykkes med når det er samsvar mellom virkelighetsoppfatningen på de ulike nivåer. Derfor er vi avhengige av hverandre: utøverne på alle utposter og vi som sitter sentralt.

Uten en fortsatt levende kontakt med de ytterste ledd, slik Utposten nå har formidlet gjennom 25 år, vil heller ikke den sentrale helseforvaltning kunne fungere optimalt. Derfor sender vi herfra våre varmeste gratulasjoner og ønske om fortsatt mange livskraftige år til beste for folkehelsa på utposter og innsider.

Anne Alvik
helsedirektør
Statens helsetilsyn
Pb. 8128 dep.
0032 Oslo


Previous Page See Page Next Page

Instituttets hovedside
UiBs Hovedside
Institutt for samfunnsmedisinske fag,
sist oppdatert 04.11.96
John.Leer@isf.uib.no