Utposten Nr 6 1996

Previous Page See Page Next Page

UTPOSTEN

- to tilbakeblikk -

Harald Siem og Magne Nylenna

 

Gjennom 25 år har Utposten vært både aktør og rapportør i norsk allmenn- og samfunnsmedisin. Primærhelsetjenesten i Norge hadde ikke vært helt den samme uten, for å omskrive reklamen for landets største avis, og alt tyder på at det vil bli behov for bladet også i de neste 25 årene.

Det er de enige om, de to tidligere redaktørene, Harald Siem og Magne Nylenna, som møtes til mimring om de første to tiårene i Utpostens historie.

Harald Siem, som var en av Utpostens grunnleggere, har tilbragt de siste åtte årene i Genève, som medisinsk direktør for IOM, International Organization for Migration.
Magne Nylenna, som var med i redaksjonen på 1980-tallet, fortsatte som redaktør av Tidsskrift for Den norske lægeforening.
 

Harald – om starten og de første årene

Utposten ble startet vinteren 1972. Det første nummer kom i april etter at Tore Rud, Per Wium og Harald Siem, med god hjelp av ektefellene, hadde klippet og limt maskinskrevne strimler i noen tid. Forut for det hele hadde det faktisk vært en markedsundersøkelse, 4-500 leger var tilskrevet for å sondere interessen. Men hva var foranledningen, og hvorfor skjedde det akkurat da?

– Jeg er tilbøyelig til å se det i sammenheng med to fenomener som preget 1960-årene. Det første var de grensesprengende ungdomskullene som senere ble til sekstiåttere, og det andre var den massive hjemkomst av utenlandsmedisinere. Begge fenomener rørte ved det etablerte. Det som før var umulig ble mulig. Elevene lærte det da de så at skolene bygget midlertidige paviljonger. Og utemedisinerne som alltid hadde måttet klare seg selv, hadde blant annet presset gjennom Aker-Lørenskog-planen for å utvide studiekapasiteten hjemme. Og med liten respekt for pyramidene hadde ANSA invitert topper fra de utenlandske fakulteter som gjesteforelesere i Norge. De hadde lært å ta skjeen i sin egen hånd, og de var opptatt av medisin.

– Allmennmedisin?

– Det het almen medisin i begynnelsen av 1970-årene. Ja, de fleste var nok det. Ikke bare hadde de sommerlige Leangkoll-seminarene satt sine spor. Der hadde utenlandsstudentene lyttet til Karl Evang og Leiv Kreyberg, som på hver sin måte talte for å bygge nasjonale helsevesener, med distriktshelsetjenesten som fundament. Utenlandsmedisinere som Arnt Jacobsen jr, Ole B. Hovind og Alf Brubakk gikk senere i spissen for primærlegeseminarer i Trondheim og Molde, og leger utdannet i Holland og Irland visste hva de snakket om da de møtte den hjemlige «Trykk og Press»-gruppen, Frithjof Christie, Reidar Mathisen, Ernst Ernø og Bent Guttorm Bentsen, som arbeidet for faget på slutten av sekstiårene.

– Hva med Maos tanker?

– De ble brukt. «Stol på egne krefter!» Men de var ingen politisk basis for Utposten. Utposten-gjengen ble nok tatt for å være svært venstrevridd, men ingen av oss hadde lest Marx eller Mao. AKP-ml var oss helt fremmed. Mange stilte opp i kommunepolitikken for borgerlige partier. I god distriktslegetradisjon tror jeg de fleste hadde lite til overs for radikale politiske prosesser, det ble sett på som ansvarsfraskrivelse. Vi ville reform, og ikke revolusjon.

– Hva var budskapet?

– Jeg tror det kan sammenfattes i følgende korte setninger: Det er blodig urettferdig å ta inn skattepenger fra folk i Utkant-Norge uten å gjøre tjenester tilgjengelige for dem. Det er hårreisende å se på et system hvor både forventet karriereinntekt og all prestisje er samlet hos spesialistene, i sykehusvesenet. Og det er umenneskelig å la eneleger, ofte med ansvar for flere distrikt i utkanten gå til grunne, fysisk og psykisk under en ubegrenset arbeidsbyrde, hvor feilgrep og skyldfølelse nærmest er programmert.

– Så dette ble programerklæringen?

– Ikke riktig, vi hadde det vel ikke så klart for oss da. Vi begynte med å skaffe oss plattformen. Jeg visste at potensialet var der, ikke minst oppmuntret av kolleger på Kurs for offentlige leger i 1971. Det var stimulerende å få bekreftet at kompetansen for en stor del satt i salen. Det var ikke alltid lett å forelese der, verken for skoleøyeoverlegen eller saksbehandleren for godkjennelse av legens skyssbåt. Vi skaffet plattformen. Vi erobret også Offentlige legers landsforening (OLL), og gjorde hva vi kunne for å gjøre den til en effektiv medspiller til Legeforeningen, også som deltaker i forhandlingsarbeidet. Vi arrangerte seminarer, til dels i nordisk regi, hvor familien ble med, rollespill ble fremført, og vi hadde det gøy.

Neste trinn var å formulere kravene, og til det trengte vi dokumentasjon. Vi strevde oss i vei med regresjonsanalyser for å kartlegge legenes arbeidsforhold og trivsel. Kravene ble hørt, langt på vei. Vi fikk fastlønnsleger i de mest grissgrendte strøk, hvor normaltariffen ikke kunne dekke opp for mange leger, i alle fall ikke så lenge rovdrift på normaltariffen ble sett på med forakt. Og utviklingen av tilbud om videre- og etterutdannelse ble rene eventyret.

– Kravene ble formulert, og fundamentet holdt?

– Ikke helt. Det holdt lenge. Det var rørende forsoninger med Aplf, selv styret i Ylf lovte at veksten skulle skje i primærhelsetjenesten. Men så kom Reguleringsloven. Som lyn fra klar himmel. Vi hadde arbeidet for en lov om distriktshelsetjenesten, gjerne basert på Kringlebotten-II-prinsipper fra sekstiårene. Reguleringsloven tok bare fatt i legene, i første utkast skulle det til og med gis adgang til å plukke bort allerede etablerte stillinger. I det endelige lovforslag ble det «bare» snakk om å regulere nyetableringer. Men også dette var for mye for Legeforeningen. Sykehuslegene, særlig de yngre som var i rotasjon på grunn av sin utdannelse, ble beskåret sin mulighet for å etablere praksis på fritiden.

– Det sprakk?

– Så det smalt. Under landsmøtet i Stavanger i 1979 ble det pipekor, og jeg måtte sitte bakerst i bussen på tur til mottakelse om kvelden. Idyllen var over, men heldigvis falt ikke Utposten med meg eller oss. Vi som startet Utposten, og gav den fra oss i 1976, hadde satt som betingelse at redaktøransvaret og alle rettigheter og eiendeler, skulle sirkulere hvert femte år. Det holder ennå, og har gjort at bladet har kunnet fornye seg.

– Var det reaksjoner fra Legeforeningen eller Tidsskriftet?

– Ole K. Harlem, Tidsskriftets redaktør den gang, var avventende positiv. Men både han og generalsekretær Odd Bjercke mente at energien og artiklene burde kanaliseres gjennom Tidsskrift for Den norske lægeforening. Vi hadde liten tro på at vi fra utkanten kunne virke gjennom Tidsskriftet, og pekte på de mange haler som ble knyttet til spontane korrespondanseinnlegg av typen «Til ovenstående innlegg fra kollega NN er det å bemerke at spørsmålet ble tatt opp på møte i Sentralstyret for syv år siden, og man fant da at.....». Slike påheng drepte både spontanitet og skrivelyst. Men stort sett tror jeg at sekretariatet i Legeforeningen moret seg over bladet fra begynnelsen. De regnet vel med at det ville bli en døgnflue. En gang merket vi en fiendtlig vind. Det var da Per Wium hadde med seg en bunke ferske nummer med en forside som avbildet en mann med munnbind, som en protest mot økonomiutvalgets tannløse innstilling. Utredningen hadde begrenset seg til husholdningsregnskapet i privat praksis, men latt de ytre økonomiske betingelsene urørt. Det gav vi altså uttrykk for at vi ikke var fornøyd med. Ellers kan jeg huske at helsedirektør Karl Evang trykket oss til sitt bryst under møtet for de offentlige leger, som vi kaltes den gang, på Bygdøy i 1972. Han holdt bladet opp og sa det var det beste som hadde hendt distriktshelsen på – var det ti eller hundre år han sa?

– Utposten har fornyet seg?

– Så absolutt. Etter våre fem år, som nok var en rampetid, kom en fast forankring i allmennmedisin som fag da redaksjonen var i Trondheim. Så kom en konsolidering av kommunebasert samfunnsmedisin fra Møre og Romsdal. Deretter ble det kvinnekupp, og Utposten åpnet opp for ikke-kvantitative metoder og myke verdier. Og Utposten under den nåværende redaksjon: imponerende, nesten litterær, et leseverdig samtidsspeil med sans for nyanser som går langt ut over det annen presse bringer av stoff om helse i Norge, så langt meg bekjent i alle fall.

– Du sa for noen år siden at Utposten var blitt for snill og la vekt på å være stueren?

– Til det sier jeg nå at det var kan hende vi som gjorde oss litt for krasse. Det var viktig for oss ikke å bli for salongfähig da vi startet. Utposten har forandret seg med tiden, og det tror jeg er bra, selv om jeg fortsatt kunne ønske meg noen streifskudd etter de som, under markedskreftenes, og konkurransens falske men forherligende fane raserer mye av det samfunnet som møysommelig har vært bygget opp.

Magne – om situasjonen ti år senere

– Jeg møtte Utposten som student på midten 1970-tallet. De som husker meg fra den gang, vet at heller ikke jeg kan karakteriseres som rabulist og venstrevridd – ihvertfall ikke da. På det tidspunkt var jeg dessuten mer innstilt på å bli laboratorielege enn samfunnsmedisiner. Som særplassert turnuskandidat i distrikt i 1978 havnet jeg imidlertid på en ekte utpost, og en fascinasjon for både jobben og folket gjorde at de planlagte seks månedene ble til nesten like mange år. Som distriktslege på Smøla, ble Utposten plutselig en kjær publikasjon som det gikk an å identifisere seg med. Utposten beskrev jo akkurat den hverdagen jeg selv opplevde.

– Og så ble det altså din tur å bli redaktør av Utposten?

– Grunnlaget for en rotasjonsordning for redaktører var allerede lagt. Etter at pionerene hadde gjort unna sine fem år, hadde Utposten hatt like mange års tilhold i Trondheim hos Aage Bjertnæs og Martin Holte. I 1982 var tiden inne for å flytte redaksjonen tilbake til Møre og Romsdal, og jeg fikk lov til å være med sammen med Ola Lilleholt, Frode Heian, Jon Hilmar Iversen og Øystein Pedersen. Ola var den naturlige drivkraft og koordinator i redaksjonen. Med sin unike kombinasjon av kunnskap og kreativitet ledet han arbeidet med kyndig hånd.

Selv ble jeg stipendiat ved Institutt for allmennmedisin i Oslo, og på mange måter fungerte jeg som en slags hovedstadskorrespondent for Utposten.

– Hadde dere noen gang en debatt om målsetting og redaksjonell profil?

– Vårt hovedmål var å være til nytte og inspirasjon for primærlegene som hadde både en tøff og begivenhetsrik tid på 1980-tallet. Distriktslegesystemet ble avviklet, kommunehelseloven ble innført og spesialitetene i allmennmedisin og samfunnsmedisin ble opprettet. Åttiårene ble erklært som primærhelsetjenestens tiår, og mye av det vi opplevde var ganske sikkert frukter av de ideologiske investeringer som var gjort ti år i forveien, blant annet gjennom Utposten. Vår oppgave ble derfor mer å være medspillere og rapportører enn å kreve omvelting og revolusjon.

Selv om det var mye tumulter, ikke minst omkring fjerningen av den statlige distriktslegeordningen, forstår jeg først når jeg nå hører sukkene fra kommunehelsetjenesten, hvor priviligerte vi var. Det var spennende tider, og jeg har tidligere karakterisert arbeidet med Utposten som noe av det morsomste jeg har vært med på. Det skyldes selvsagt både det interne vennskap i redaksjonen og den entusiasme og optimisme som preget primærhelsetjenesten på åttitallet.

– Ved en slags skjebnens ironi gikk du fra Utposten til å bli redaktør av Tidsskrift for Den norske lægeforening. Som heldagsredaktør kan du kanskje si noe om fagtidsskriftenes betydning i sin alminnelighet?

– For min egen del ble jo tiden i Utposten avgjørende også for yrkesvalget, og at det i 1987 var mulig å melde overgang fra Utposten til Tidsskriftet, forteller mye om utviklingen i begge de to publikasjonene.

Mens Tidsskriftet i 116 år har vært en viktig informasjons- og kunnskapskilde for norske leger, ligger Utpostens viktigste oppgave i det å være identifikasjonsobjekt, et samlende organ og møtepunkt for kolleger med felles interesse. Det var kanskje enda mer synlig for noen år siden da den ideologiske debatt raste som hardest. Noe av det sørgelige ved utviklingen av medisinske tidsskrifter de siste tiårene er at mange av dem er blitt mer meritterings- og kvalifiseringsorganer for forfatterne enn informasjonskilder for leserne. Jeg tror det faktisk vil bli en styrke både for Tidsskriftet og Utposten i årene som kommer at de lages først og fremst for leserne og ikke for forfatterne.

Utposten har hatt en skjerpende virkning på Tidsskriftet, på linje med de mange andre medisinske blader som har sett dagens lys i Norge de siste 25 årene. Ny og billigere teknologi kombinert med økonomiske oppgangstider, har gjort det mulig å lage egne blader for så å si alle som ønsker det. Det har gjort at en rekke spesialforeninger, avdelinger og yrkesforeninger i Legeforeningen og mange grupper utenfor har etablert egne publikasjoner. Utposten tilhører så definitivt «eliten» av disse bladene, både i kraft av sin kvalitet, sitt opplag og sine 25 år.

Utfordringen nå består i å oppdatere seg og tilpasse seg nye tider og nye behov, både for Utposten og Tidsskriftet. Når jeg ser på de fem redaksjonene som hittil har hatt ansvar for Utposten, slår det meg at de mer eller mindre tilhører akkurat samme generasjon, etterkrigskullene, og at rekrutteringen av redaktører blant de yngste kollegene ikke er imponerende. Hvor er trettiåringene? Avspeiler dette at dagens førti- og femtiåringer er de eneste som er interessert i primærmedisinsk ideologi?

– Har du noen råd å gi dine redaktørkolleger i Utposten?

– Som «kollega» og «konkurrent» skal jeg være forsiktig med å gi råd. Styrken med redaktørrotasjonen i Utposten er at hver gruppe må finne sin egen stil og sette sine egne mål. For å overleve må ethvert blad ha en misjon, en bærende ide, og for Utposten må det fortsatt være å målbære primærhelsetjenestens tanker og behov. Det åpenbare behovet for optimisme og kampglød som eksisterer i dagens kommunehelsetjeneste forteller meg at det ihvertfall finnes et marked for inspiratorer. For å unngå stagnasjon og forfall trengs det kontinuerlig tilførsel av ideologiske såkorn, faglig gjødsel og kollegialt vedlikehold.

Harald Siem, Sveits
1, chemin le Grenier, CH-1291
Commugny, Sveits

Magne Nylenna
Tidsskrift for Den norske lægeforening
Lagåsen


Previous Page See Page Next Page

Instituttets hovedside
UiBs Hovedside
Institutt for samfunnsmedisinske fag,
sist oppdatert 04.11.96
John.Leer@isf.uib.no