Utposten Nr 6 1996

Previous Page See Page Next Page

How one group plans a journal –

eller da Utpostens redaksjon var på representasjonsreise til utlandet

Teksten er klippet sammen av Marit Hafting

I perioden 1988-92 besto Utpostens redaksjon av Gunn Aadland, Eli Berg, Mette Brekke, Åsa Rytter Evensen, Marit Hafting, Kirsti Malterud, Berit Olsen og Janecke Thesen. At samtlige redaksjonsmedlemmer var kvinner, ble behørig lagt merke til og kommentert i det primærmedisinske miljøet. (Pussig nok hadde det ikke vært tilsvarende kommentarer knyttet til det faktum at samtlige tidligere redaksjonsmedlemmer hadde vært menn.) Mange var bekymret for at norsk primærmedisins talerør i denne perioden skulle bli en krysning mellom et ukeblad og et feministisk kampskrift.

Ved slutten av redaksjonsperioden fant vi ut at tiden var inne til å vise fram produktet for den faglige verdenspressen. Vi reiste til WONCA-kongressen i Vancouver i mai 1992, og på Editor´s meeting presenterte vi et kollektivt innlegg. Vi anser dette som et vektig fortidsminnesmerke, og i anledning Utpostens jubileumsnummer, har vi hentet fram brokker fra forberedelsene og selve innlegget.

Janeckes pep-talk til telefonmøte før avreise

« Vi har fått tildelt 30 minutter; 15 minutters innlegg og 15 minutter for diskusjon. Innlegget regisseres som et telefonmøte etter en kort introduksjon. Vi bør være enige om en del felles betegnelser på engelsk. Vi forklarer ikke Utposten, men sparer det til om de spør. Den engelske betegnelsen er nok The Outpost. Undertittelen oversettes til «The Norwegian journal of primary health care».

Vi sier litt om hvem vi er: «The editorial team together have:

– 2 professor titles

– 4 more-than – fulltime jobs (and 2 fulltime jobs) as primary physicians, university employees, community physicians, municipal medical officers etc.

– 96 years of medical practice

– 13 children

– 2 doctor degrees

– 7 medical specialities

– only 24 hours around the clock.

Utposten started out in 1974 as a typical kitchen floor cut-and-glue-enterprise. The work is still unpaid volunteer work, a sort of relay race without competitors in the Norwegian community of primary physicians.

We think that Utposten – although not a scientific journal – has a very important function in the Norwegian community of primary physicians (and lately even in the group of anxillary staff and other health care providers). We will try to highlight some key elements for you:

Noen stikkord jeg kommer på er:

– midwifery for first-time authors (essay-konkurranse)

– ideological glue of Norwegian primary health care

– network across the country to elicit the best of what is going on

– work guided by what we enjoy doing, not only by duty

– professional debate

– great span in themes, not either-or, but both-and

Vi snakkes på telefonmøte 5. mai 1992, kl. 21.»

Kirstis innlegg om bladets profil:

«Utposten er ikke et vitenskapelig tidsskrift. Likevel brukes bladet til utvikling og formidling av ny medisinsk kunnskap som er avledet fra klinisk erfaring og refleksjon. Flere av oss i redaksjonen kombinerer forskning og klinikk. Vi har vært opptatt av å trekke fram hverdagsmedisinske temaer som kan stimulere fantasi og kunnskapsutvikling ved hjelp av assosiasjoner og tvetydigheter. Målet er å stimulere medisinsk kreativitet og fagutvikling. Hvert nummer av Utposten har hatt et tema, dels bygget opp omkring artikler vi har bestilt fra kolleger med spesielle interessefelt, dels ut fra artikler som er kommet inn av seg selv. Vi har lagt vekt på aktiv bruk av skjønnlitteratur, lyrikk og illustrasjoner sammen med det «saklige» stoffet. En viktig målsetting er å kombinere somatiske og psykososiale perspektiver, gjerne i uvante kombinasjoner, for å fremme utvikling av klinisk kunnskap i faget vårt.»

Mettes innlegg om arbeidsstilen:

«Å være medlem av utpostenredaksjonen er og har alltid vært ansett som et ærefullt verv, hvilket betyr at det er ubetalt og blir gjort på fritiden. I likhet med sine forgjengere er også kvinneredaktørene særdeles yrkesaktive, har legevakter og forskningsprosjekter, et ikke ubetydelig antall barn, hunder og undulater, dertil flere andre ærefulle verv og høyt verdsatte fritidsinteresser. Likevel har vervet som Utpostenredaktører vært hegnet om og dyrket som en kjær hobby i mange sene nattetimer.

Sammenliknet med tidligere redaksjoner har kvinneredaksjonens medlemmer vært spredt bosatt. Den viktigste samarbeidsformen har derfor blitt regelmessige telefonmøter, noe som har vist seg effektivt. Riktignok har det hendt at enkeltmedlemmer har glemt møtet og f.eks. befunnet seg på Theaterkafeen, men vi har visst å oppspore dem! Og en gang ble møtet uroet av en underlig klukkende lyd på linjen. Det viste seg å skyldes at en av redaktørene, etter en lang dag, hadde tatt telefonen (og en flaske pils) med seg i badekaret.

Da vi startet opp, sa en av redaktørene at hun her så for seg muligheten til en god samarbeidserfaring. Det gjorde flere av oss andre bleke: hvordan skulle så mange ulike kvinner, stae og med egne oppfatninger om hvordan ting skulle gjøres, klare å produsere noe slikt? I tillegg til Utposten, dessuten. Uansett: erfaringen er blitt positiv. Hovedsatsningen har vært å skape et så godt produkt som mulig. Og gjennom arbeidet med dette har vi brynt oss på hverandre og fått økende respekt for hverandre.»

Og tilslutt Elis vurdering i ettertid:

«I Norge har vi Camilla Collett, Grethe Waitz og fotballjentene. Videre har vi en ungdomsgenerasjon som har vokst opp med likestilling til frokost, middag og kvelds, litt forskjellig i ulike miljøer. Men de færreste har forblitt upåvirket av kvinnefrigjøringskampen i foreldregenerasjonen.

I et slikt terreng har ikke alltid medisinens kart føltes å stemme helt med terrenget. Den såkalte jenteredaksjonen i Utposten forsøkte gjennom vinklingen de gav mange problemstillinger å gi en forståelse av at kartet på en del områder må tegnes om. Mange viktige temaer ble streifet, og reaksjonene lot ikke vente på seg. Bladene skapte debatt. Utposten ble referert.

Utposten lå i forkant i diskusjonen om behov for endret filosofisk fundament for utøvelsen av legeyrket og for endret forståelse av syk og frisk. Flere artikler pekte på at radikal nytenking må komme, – ikke fra autoritetene i den spesialiserte medisinen, men nettopp fra de legene som arbeider nærmest folks daglige liv.»

Marit Hafting
Nyresbaret 19, 5700 Voss


Previous Page See Page Next Page

Instituttets hovedside
UiBs Hovedside
Institutt for samfunnsmedisinske fag,
sist oppdatert 04.11.96
John.Leer@isf.uib.no